(Stud.Jur. nr 5/2009) Om du blir advokaatfullmektig eller dommer, mangler du noe etter fem år på jusstudiet. Det er ikke satt av ett eneste studiepoeng til å lære om de bevisene, vitnene og ekspertene som opptrer i rettsalene.

Les artikkelen på www.studjur.no

(PS! Dette er post nr. 100 på Montani ord! Nu er det på tide å skrive masteroppgave, ikke Stud.Jur.-repotasje.)

Dagens Aftenposten har en kronikk om et interessant tema: vernet av varslere på arbeidsplassen. Men er det sant som forfatterne skriver at det er livsfarlig å si ifra om det som er galt på jobben?

Dagens kronikk heter Varslerne er i fare, og er skrevet av tre personer. De mener de selv har brukt retten til å varsle (se arbeidsmiljøloven §§ 2-4 og 2-5), men at de har blitt mobbet og/eller fjernet fra jobbeb på grunn av dette. De sier rett ut at varslig er farlig, og oppfordrer ingen til å gå til det skrittet.

En del jurister er enige i dette. Særlig arbeidsrettens nestor Henning Jakhelln er svært kritisk til at varslere kun beskyttes dersom de går frem på det loven beskriver som en “forsvarlig” måte. Den bestemmelsen er såpass ullen at det er vanskelig for varslere å vite nøyaktig hva som kan og ikke kan gjøres.

Men hva sier forskningen om dette? Ved Universitetet i Bergen har en gjort undersøkelser, og den viser noen interessante tall:

• 85% sier ifra hvis de oppdager kritikkverdige forhold
• 83% sier at de får positiv tilbakemelding
• 64% rapporterer at det kritikkverdige forholdet blir endret

De fleste varslerne blir faktisk værende på samme arbeidssted som før.

En av kronikkforfatterene kritiserte på vegne av foreningen Varslerunionen resultatene i et leserinnlegg, men denne kritikken ble tilbakevist av forskerene.  

Det er med andre ord et langt mer nyansert bilde som tegner seg når en ser litt mer rolig på saken enn det de selvutnevnte varlserrepresentantene gjør.

Særlig en av de tre forfatteren, læreren, har vært gjennom en intesant sak. Borgarting lagmannsrett fant i dom den 12 juni i år at oppsigelsen læreren fikk var gyldig.

I denne saken fikk læreren sparken fordi hun var svært konfronterende overfor kollegene og elevene hun hadde. Lagmannsretten slår kort og godt fast at hun har brutt sin plikt til å sørge for et godt arbeidsmiljø for sine kolleger og elever, og derfor klart var anledning til å sparke henne.

Saken begynte i tingretten i fjor, og jeg blogget om (de svært ensidige og lite faktabaserte) reaksjonene i ett av mine første innlegg, Varsling og varsling, fru Blom.

Jeg har forøvrig aldri sett slike karaktestikker som serveres av retten i premissene. Her siteres noen av de mest kritiske i den nå rettskraftige dommen. (A= læreren. Lovdata anonymiserer stort sett alle de mest sensitive avgjørelsene på denne måten.)

Når det gjelder forholdet til kollegaer finner lagmannsretten det bevist at A har vært urimelig krevende, utmattende, illojal og umulig å samarbeide med.
….
Etter lagmannsrettens oppfatning har også A vist en fremtreden overfor elever som har vært sterkt kritikkverdig. Som [arbeidsgiveren] har pekt på, må det stilles høye krav til en person som skal inngå i et lærerkollegium og undervise elever på videregående skole.

       Opplæringsloven stiller krav både til kvalitet i undervisningen og til elevenes psykososiale skolemiljø og det pålegger den enkelte lærer et ansvar for at undervisningen legges opp i samsvar med disse krav. Som Høyesterett har påpekt i Rt-1982-1729 er det « en klar tjenesteplikt å respektere og fremme disse mål i undervisningen ».
…

Lagmannsretten har også fått belyst tilfeller der A, til tross for fraråding fra de øvrige lærerne og ledelsen, tok opp sensitive og vanskelige temaer som homofili, religion, incest osv. til debatt i klassen. Dette resulterte ved flere tilfeller i at elever følte seg støtt og uthengt og ved et tilfelle at en elev følte seg presset til å stå frem som homofil i åpen klasse. I andre tilfeller, der temaet i utgangspunktet var uproblematisk, oppstod det ofte konflikt knyttet til måten temaet ble tatt opp på og ved at A hevdet sine egne meninger så sterkt at elevene følte seg forpliktet til å ha det samme standpunkt og ble provosert av dette.
…

En slik adferd er etter lagmannsretten syn ikke forenelig med de krav som må stilles til en lærer i forhold til å opptre nøytralt og møte alle elever med forståelse og respekt. Den fremmer heller ikke « respekt for den einskilde si overtyding » og utvikler ikke « skaparglede, engasjement og utforskartrong » som opplæringsloven i § 1-1 angir skal være sentrale mål med undervisningen.
…

Hennes adferd har for øvrig vært fullstendig utmattende og helsefrarøvende for de som er blitt berørt og har, som nevnt, også på en utilbørlig måte gått ut over elevene.
…

[L]edelsen hadde [...] forpliktelser overfor sine øvrige ansatte, og ikke minst elevene, til å ivareta det psykososiale miljøet, samt å forhindre trakassering og utilbørlig opptreden. Manglende inngripen overfor A ville etter lagmannsrettens syn medført at skolen ikke hadde oppfylt sin plikt etter opplæringsloven til å ivareta elevene, og etter arbeidsmiljøloven til å ivareta øvrige arbeidstakere ved skolen. Slik situasjonen var mener lagmannsretten at skolen både hadde rett og plikt til å gripe inn med de tiltak som ble iverksatt, for å beskytte elever og øvrige ansatte.

Etter å ha funnet det bevist at hun ikke egnet seg som lærer, er det ikke spor i avgjørelsen om hun nyter vern som varsler. Det er fordi det der ganske klart at det hun klagde på var at læreplanene – etter hennes syn – ikke ble fulgt. Det er ikke ulovlig eller sterkt kritikkverdig å endre disse – varslerreglene beskytter de som varsler ulovlige og kritikkverdige handelinger. Og uansett beskytter varsling ikke mot alle reaksjoner fra arbeisgiver – bare mot de som er en reaksjon på grunn av varslingen.

Det dommen i korte trekk sier er at varslere nyter et vern. Men varsleren fritas ikke for å overholde de vanlige arbeidsrettslige pliktene – her plikten for en ansatt til å medvirke til et betryggende lærings- og arbeidsmilø. Bryter en dem, kan det fremdeles reageres på disse. Varslingsreglene skal ikke føre til beskyttelse mot reksjoner for andre feil en har gjort.Det er etter mitt syn en riktig balansegang.

Videre lesning:

• Arbeidstilsynets sider om varsling

Studentavisen på jussen i Bergen, Injuria, har nok en gang begått en særdeles bra artikkel. Denne gangen har avisen lagt ned et kjemearbeid ved å lage en politisk spørreundersøkelse for studentene på de tre første avdelingene. Resultatet viser ikke overraksende at Høyre og Venstre er større en i nasjonale målinger, og at Frp, SV, KrF og Sp er mindre. Men den store overraskelsen er at Ap får 45%.

En annen myteknuser er svarene på om jusstudentene vil ha EU-medlemskap. 55% ville stemt nei.

Les mer om undresøkelsen på http://www.injuria.no/faglig/artikkel783.html

Jusstudiet skal reformeres, og det diskuteres om studieordningen bør få obligatoriske elementer i undervisningen. Studentutvalgets er negative, men i denne kommentaren skal det pekes på noen fordeler ved å tvinge nervøse jusstudenter til å tåle noen obligatoriske deler.  (Publisert i Stud.Jur. nr. 4/2009)

Tre ting har ført til at man har sett på måter en kan legge om jusstudiet på. Kvalitetsreformen stilte strengere krav til gjennomstrømning og student-lærerkontakt. Norsk organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) gav jussutdanningene i Norge ståkarakter, men med alvorlige merknader. Og den økonomiske krisen universitetene kom uti takket være det bedrøvelige «hvileskjæret» til Regjeringen førte til at Blindern skar ned det samlede studenttallet med 1/3. Nå har fakultetet satt ned en gruppe, det såkalte Stenvik-utvalget, som skal utrede fremtidens jussutdanning i Oslo.

Studentene er representertert via Juridisk studentutvalg (JSU). Obligatorisk undervisning – stridens eple Studentene har stort sett fått det som de vil. Det blir ikke en todeling av jussen, bestående av en bacheleorgrad på tre år og en toårig mastergrad på toppen, i stedet for dagens femårige mastergrad i rettsvitenskap, siden kravene til studiet senkes dersom deler av det er på lavere nivå. Alle ønsker at karakterene skal bestå, og det er enighet mellom JSU og fakultetet om at det må bli flere og tettere kurs. Studentene skal da se lærerne sine oftere, blant annet gjennom basisgrupper, som er grupper på 10–15 studenter som skal ha samme lærer gjennom hele avdelingen.

Men på ett punkt har JSU satt ned foten: Et stort flertall i utvalget vil ikke under noen omstendighet ha obligatorisk oppmøte på noe av undervisningen. Det er et synspunkt det ikke ser ut til at studentene får støtte for i fakultetsledelsen. Signalene fra blant annet dekanatet og gruppen av instituttledere som har sett på omleggingene tyder tvert imot på at en ønsker å innføre mer obligatorisk oppmøte en dagens lille bit, hvor kun eksamenene og etikkurset på 4. avdeling er obligatorisk.

Det er forståelig at studentutvalgets flertall ønsker å beholde dagens ordning. Ikke all undervisningen ved jussen er god, og ekstra tid på lesesalen eller med fakultetsoppgavene er ofte bedre tidsbruk enn å lide seg gjennom kurs og forelesninger som ikke gir en det minste input eller motivasjon. Og friheten gjør at studenter kan ta på seg alt fra ekstraarbeid og trainee-opphold til verv, for eksempel som frivillige journalister i Stud.Jur., eller medlemmer av JSU.

Men likevel er det etter min mening mye bedre om studentene faktisk får en viss del obligatorisk opplæring i løpet av studiet.

Daffe studenter
Dagens kurs, få og med for mange studenter, er altfor lite aktiviserende, men det er delvis på grunn av oss selv. Altfor mange ganger er det vi studentene som ikke har forberedt oss, eller rett og slett sitter stille som mus i klasserommene. Dette er bare irriterende for medstudenter og lærere som forbereder seg og ønsker en aktiv undervisning. Ingen lærer forbereder seg godt til et kurs om ikke studentene gjør det samme. Det er altså rett og slett bortkastede penger å lage gode kurs dersom studentene skusler det bort.

I en del tilfeller er kursene reneste arenaer for de flinke duksene som uansett hadde klart seg bra, mens de vanligestudentene fallerutenfor fordi de tror de ikke kan si noe fornuftig. Det er kanskje ikke helt i tråd med satsingen på eliten som er så populær i skolevesen og forskning, men dersom fakultetet ikke har råd til å både gjøre de alminnelige studentene flinkere og gjøre de svært gode enda bedre, bør det helt klart fokuseres på de alminnelige studentene.

Det er bare Oslo-jussen som henger igjen i den gamle klassiske studiemodellen med store forelesninger, lange lesedager og en stor årseksamen. Det lukter med andre ord støv av dagens selvstudiumsmodell. Mer oppmøte og kurs kan gi mer varierte eksamensformer, for eksempel muntlige fremføringer i stedet for den evinnelige skriftlige skoleeksamen. Og obligatorisk oppmøte kan være en fin måte å «dytte» studentene til å bli mer aktive i læringsprosessen.

Det er en vennlig tvang, som fører studentene inn i systemet, presser dem til å lære og til å sette seg inn i ting, i tillegg til at det kan skape gode rutiner slik moderne «nuding»-psykologi anbefaler oss. Studenter som får rutiner tidlig i studieløpet kan klare seg bedre på egen hånd senere. Og økt aktivitet lærer studenter at det å være aktive ikke er farlig. Mer aktivitet fører til økt trygghet i faget, siden en blir mer vant med det etterhvert. Og faglig trygghet trenger en av Norges mest nervøse og stressede studentgrupper.

Fakultetet må likevel unngå å gjøre undervisningen til en urimelig tvangstrøye. Dersom det blir evalueringer underveis må en finne måter som gjør evalueringene like trygge som dagens eksamener med to sensorer. Tiltak som hyppigere student-evalueringer og skjerpet tilsyn fra uavhengige tilsynssensorer kan ivareta studentenes trygghet og tillit. Det er heller ikke noen vits i å innføre den rigide Bergens-modellen. Men foreløpig er det ingenting i planene til fakultetet som tyder på at de nye ordningene vil være så omfattende, siden det bare er foreslått noen få obligatoriske timer i uken. Det burde ha en positiv smitteeffekt på resten av undervisningen.

JSUs flertall har ikke ønsket å gjøre dette. Men det motsatte er dessverre å tviholde på en modell som passer dem som uansett vil greie seg. Flere mener at den vanlige student trenger et vennlig push. Obligatorisk undervisning er et godt tiltak for å sikre at flere lykkes på jussen. JSU-flertallets motstand mot obligatorisk undervisning bør etter min mening derfor ikke lykkes.

Boken er en nyutgivelse og oppdatering av Andenæs og Bratholms tobindsverk fra 1996 om spesiell strafferett, det vil si læren om hva som rent konkret er forbudt å gjøre eller ikke gjøre.

Skrevet sammen med redaktør Remi Chr. Dramstad.

Rettelse: I et par dager har teksten ligget ute som “Andenæs’ Straffeprosess”, jfr. kommentaren under fra “kvitrefugl”. Tabbe. SKB, 17/6.

Den generelle delen, altså spørsmål om emner som gjelder alle straffebud, må en til Andenæs eller Eskelands strafferettsbøker for å lære seg.

Andorsen er tidligere ansatt ved jussen i Oslo, og har overtatt ansvaret og slått sammen boken til ett bind. Boken har gode registre og stikkordsliste. Det er ikke satt inn stikkord i margen, men det er plass til egne. Det er heller ikke kontrollspørsmål, men de som går på fakultetets kurs, får likevel mer en nok av slike å bryne seg på.

Andenæs’ stil var kjent for å være pedagogisk og lettlest samtidig som den var dyp, grundig og gjennomtenkt. Dette er i stor grad videreført. De fleste temaene behandles grundig, og det er kapitler med innledning, betingelser, hovedregler om gjerningsbeskrivelsen, skyldspørsmål, strafferammer og påtalespørsmål. Flere steder behandles også konkurrensspørsmål som oppstår mellom de enkelte straffebudene.

Det har vært flere endringer de siste tolv årene, som forbud mot sexkjøp, skjerping av straffenivået, og innføring av regler om folkemord. Det er til og med vedtatt en ny straffelov i 2005, og selv om den ikke er satt i kraft ennå, er den omtalt. De vesentligste «nyvinninger» ved Andorsens utgave er en svært viktig oppdatering av sedelighetsbestemmelsene på bakgrunn av lovrevisjonen i starten av årtusenet. Særlig kapitlene om voldtekt og overgrep mot barn fremstår som helt nye.

Andorsen har også, i samråd med Arnholm som skrev disse i forrige utgave, kuttet ut kapitlene om ærekrenkelser. Forbausende framsynt kan man si, i lys av at Regjeringen i utkast til ny straffelov også har bestemt seg for at straffebelagte ærekrenkelser er passé og nå skal ut av vårt straffesystem. Videre innebærer boken nå en viktig modernisering av den spesielle strafferetten, med nye, eller oppdaterte kapitler om avantgarde-kriminalitet som hvitvasking og korrupsjon som gjenspeiler utviklingen i samfunnet ellers. Også tortur, som jo har fått et nytt og sterkere søkelys de siste årene, er grundigere behandlet i denne utgaven.

Boken er fremdeles en grundig, oversiktlig og pedagogisk fremstilling av den spesielle strafferetten. Den spesielle strafferett utgjør en essensiell del av faget strafferett på 4. avdeling, og som student kommer man rett og slett ikke utenom denne boken. Så løp og kjøp.

På Morgenbladet.no -er kronikken “Demokrati mot demokrati“, et interessant innlegg i debatten som har oppstått om rettsliggjøring og de internasjonale domstolenes overprøving av norske politiske beslutninger.

Så litt teknikk: For tiden tester jeg ut hvordan en enkelt kan få lenker inn i bloggen, uten å gå den traurige veien om å klippe og lime inn lenke etter lenke. Flere nettsider tilbyr nå funksjoner som skal gjøre dette enklere, og kaller det gjerne del dette eller ”share this”. I Norge dominerer Nettby og Facebook-tips, mens utenlandske sider gjerne lar en bruke engne lenkedelingstjenester som Likdeln, Digg eller Delicious.  I Norge bruker Morgenbladet blant annet  AddThis.

En ny og oppdatert utgave av Knophs klassiske oversiktsbok har kommet ut.  Her er den første bokanmeldelsen av den nye versonen av standardverket. (Publisert i Stud.Jur. nr. 4/2009)

 Til langt uti etterkrigstiden var det ofte vanskelig å finne lærebøker. Men i 1934 kom det derimot ut en enkel liten bok, skrevet av fakultetets unge stjerneprofessor Ragnar Knoph (1894–1938). Mellom to permer fant man en kort oversikt over den mest sentrale jussen. Denne boken, kjærlig omtalt som Oversikten eller oftere som Knoph (uttales knåff), har nå i 75 år vært et fast følge for jusstudenter og jurister. Knoph var en juridisk ener og en språkmektig stilist med en skarp penn, og vek ikke tilbake for å skrive med vidd. Den nye utgaven er den 13. i rekken. Det er derfor ikke noe igjen av Knophs opprinnelige tekst, så det er mindre vitt og mer vitenskap i tekstene. Det er synd, for de djerve vittighetene har blitt færre, bare siden forrige utgave.

Gir oversikt
Boken er delt inn i oversiktelige kapitler på en måte som de fleste jusstudenter vil kjenne seg igjen i, minus at selskapsrett står under sammenslutningsrett, kjøpsretten står under kontrakts/obligasjonsrett og tredjemannsvern er under formuesrett. Her er alt fra tekster om rettsystemet (rettskildelære), strafferett og arverett, til mer ukjente disipliner som samerett og forsikringsrett. Tekstene er korte, effektive, hovedregel er avløst av nye hovedregler, uten å plundre med unntak etter unntak. De gir en lettlest og grunnleggende innføring i de viktigste reglene. Tekstene er godt tilpasset den som ikke har lest noe særlig juss før. Leseren får som lovet en oversikt over norsk rett. Siden boken er på 832 sider tekst, og det er 200 sider mindre enn i den 10. utgaven, kan en selvsagt ikke få med alt som kunne, burde og ville vært lærerikt å ta med. Kortheten er også en grense for den ekstra vitebegjærlige.  Det betyr at det ikke er mange henvisninger. Den som vil lære mer er derfor henvist til selv å finne frem i den vanlige teorien. For en oversiktsbok er dette fullstendig tillatt; en så kort bok ville ikke tålt å bli belemret med fotnoter og en rekke Rt.-referanser, selv om de av og til savnes. Men oversikten er den store styrken og grunnen til at boken står så sterkt.

Til tider upedagogisk
Flere av tekstene er gode og oversiktlige, for eksempel de om statsrett, rettssystemet og om personvern. Men det er også et par ting som trekker ned. Sivilprosesskapitlet er noe upedagogisk, siden det for eksempel ikke gir gode eksempler på hva indispositive saker er og nevner «rettsmidler» i teksten før en har skrevet om hva rettsmidler er. Nødverge og selvtekt er behandlet i sivilprosess og ikke strafferettsdelen, slik det er normalt å ordne emnet. Og i EØS-delen er et sentralt tema som vetoretten derimot ikke omtalt som det, men som «ikke enighet». Kontraktsretten er ganske omfattende, hele 140 sider. Selv om den har blitt mer og mer redusert de tre siste utgivelsene er det mye når for eksempel strafferetten får 17 sider og EU/EØS bare 6.   

Bærer preg av ulike forfattere
Men dette er småtterier, for det store problemet med boken er nok at det er mange kokker med ulikt syn på hva som skal med. Noen viser til historien bak reglene, andre har med kapitler om grunnleggende hensyn og fagområdets egenartede rettskildelære, mens noen bare skriver om de viktigste basisreglene, og antallet referanser til rettspraksis svinger voldsomt. Hva skal en Knoph-tekst bestå av, kan en gjerne tenke over neste gang en gir ut boken. Jeg vil gjerne at redaktøren ber om at alle tekstene har tredelingen historien, hensynene/prinsippene, og hovedreglene, med referanse til de viktigste rettskildene og en oversikt over de store vanskelige debattene. Og kunne en greie å ta med basic rettsfilosofi, rettshistorie, rettsøkonomi og rettsosiologi, ville den 14. utgaven blitt perfekt.

Ingen selvstendig lærebok
Etter mitt syn fungerer Knoph på de to første avdelingene godt som introduksjon og repetisjon. Jeg vil virkelig anbefale Knoph som hurtigpensum når du trenger en kjapp innføring før forelesningene begynner. Da har en fått inn grunnrisset av faget, og forelesningene blir litt mer forståelige, særlig når foreleseren bruker faguttrykk allerede fra dag én.

For tredje- og fjerdeavdeling er boka etter mitt syn antagelig for kort til å bli brukt noe særlig til repetisjon foran eksamen. Den gir fremdeles et greit overblikk, men på disse to avdelingene er kravene mye høyere, og Knoph gir, som lovet, bare en helt elementær oversikt. På eksamen skal du ofte vurdere og skrive spalte opp og spalte ned om det som er problematisk og uklart i jussen, om hva som er samme rettsforhold i prosess eller ulovfestet gjennomskjæring i skatteretten. Den innsikten gir ikke Knoph.

Men på det siste studieåret kan du gjerne fiske frem boken igjen en siste gang. Skal du velge hvilket valgfag du vil ta på 5. avdeling kan det lønne seg å bla litt i Knoph for å se om noen av valgfagene er interessante. De fleste, fra arbeidsrett til forsikringsrett, er der, klare til å gi et lite innblikk i hva fagene handler om.

De eneste rene feilene jeg har funnet er typografiske. I skatterettsdelen henger sideoverskriftene fra det forrige kapittelet om ekspropriasjonserstatning igjen, og i internasjonal privat- og prosessrett er alle sideoverskriftene byttet ut med «rettergangen i straffesaker». De få typografiske uhellene er det kanskje ikke mulig å unngå når dette er den 13. utgaven. For totalt sett lander boken med begge beina på jorda etter nok en gang å ha sendt skribentene opp på de juridiske tindene for å la oss få et overblikk over det juridiske landskapet. Den 13. Knoph’en kommer heldig fra det.

I denne artikkelen ser vi litt på et interessant fenomen, nemlig at jussen ofte brukes som et våpen. Men som Regjeringens mageplask i Aker-saken denne våren viste, er jussvpnene ikke alltid nok. Vi ser litt på hvorfor det er sånn, og om jussen dermed egentlig er så mektig som vi av og til tror.
(Publisert i Stud.Jur. nr. 4/2009.)

Skrevet i samarbeid med redaktør emeritus Stian Øby Johansen. Takk  for et godt samarbeid med artikkelen!

De siste månedenes kamp om salgene i Aker Solutions har vært støttet opp av blankpussede juridiske våpen. For den som ikke har fått det med seg handler striden om en regjering som kjøpte aksjer i et nytt Aker-selskap, inngikk en aksjonær-avtale, og ble svært sur da Røkke begynte å selge deler av de andre Aker-selskapene som ikke gikk så bra til det nye selskapet. Regjeringen gikk til det skritt å sende ut et anbud på en juridisk gjennomgang, og fikk et advokatfirma som lette med lys og lykte etter mulige feil, og mente det var funnet noen (kjøpene var lånefinansiert og etter aksjeloven skal slikt behandles på generalforsamlingen. Det løste seg ved at en i stedet betale cash fra selskapets kasse). Dette måtte føre til at aksjekjøpet var ugyldig, mente regjeringens advokater.

Kinaputt møtt med bredside
Problemet var bare at Røkke og Aker svarte med samme mynt: De hadde faktisk brukt dobbelt så mange advokatfirmaer som regjeringen, og begge de to kom i sine betenkninger frem til at handelen var lovlig. Dermed sto den lesende nordmann, og de skrivende journalister, oppi noe av en hengemyr: Hvem i all verden hadde rett når advokatene var så uenige? En rettssak ville jo ta lang tid. Men trengte en løsning nå, før neste deadline!

Svaret viste seg å være den klassiske hvite ridderen for mediefolk i nød: man ringer noen  eksperter. Først etter at disse sa at de var mest enige med Røkkes advokater, gikk lufta ut av ballongen, og det ble enighet om at transaksjonene skulle gå sin gang. Riktignok med en orientering til generalforsamlingen, men heller ikke noe mer. Det var derfor ikke rart at Røkke kunne koste på seg å være litt arrogant, og sitte rolig og se på at Regjeringen la seg flat. Regjeringen kastet en kinaputt inn i Aker-gruppen, ble møtt med en juridisk bredside, og Brustad-skuta gikk ned med alt annet enn det rødgrønne flagget til topps.

Dette er bare ett eksempel på bruk av juss som våpen. Regjeringen har tidligere prøvd å tvinge Hydro-ledelsen til å tilbake-betale sine overdrevent gode bonuser ved å slenge frem en juridisk betenkning om at bonusene ikke var vedtatt på korrekt måte (og holde tett om den andre betenkningen som sa at de var lovlige). Det gikk heller ikke, for etter at ledelsen pekte på at de også hadde utredninger som sa det var helt lovlig, og betalte tilbake litt, stilnet det helt av.

Pressmiddelet i forhandlingen
Så hvorfor gjorde Regjeringen det så klønete for seg? For å forstå det må en se på hvorfor en bruker juss som våpen. Jussen har en merkelig makt over sinnene våre.  Bare det å si «slik er loven» har en nærmest magisk effekt, og det kan få kritikk til å forstumme og den hardeste kjempe til å bøye nakken. Den respekten er ganske dypt grunnfestet, siden lovlydighet fremdeles er en dyd de fleste setter høyt. Det kan dermed være ekstremt bra PR: Våre motstandere gjør noe ulovlig. Det er et pressmiddel, siden veldig få faktisk kan holde ut med rettsrunde etter rettsrunde, år etter år og advokatregning etter advokatregning.  Motparten – som taper omdømme, tillit og mulige avtaler, for å ikke snakke om at børskursen kan falle stygt – kan tenkes å heller ønske å la juss være juss, og istedet inngå et kompromiss. Hydro-ledelsen gjorde det – litt. Røkke gjorde det ikke.

Utmatte og skape politisk bråk
En annen grunn kan være noe mer fordekt. I saker mot forvaltningen er det som regel ikke mulig å få dom for akkurat det en ønsker. Det har naboene på Huseby lært; det finnes ingen lov som sier at det er forbudt å legge ambassader på Huseby (eller andre deler av byen). Løsningen har vært en velkjent taktikk: Finn en feil i saksbehandlingen, og krev at vedtaket blir gjort ugyldig på grunn av den. Hittil har de feilene ikke vært nok i to rettsrunder, og nylig ble det klart at de heller ikke vant frem i Høyesterett. Men konsekvensen av en eventuell seier hadde ikke nødvendigvis blitt så stor. Blir forvaltningsvedtak kjent ugyldige på grunn av saksbehandlingen, kan jo kommunen bare gjennomføre hele prosessen på nytt, og likevel komme frem til akkurat den samme løsningen. De eneste som vinner på det, er advokatene. Men naboene håpet nok at det var noe annet enn jussen som skulle slå til. Det er alltids en sjanse for at forvaltningsorganet, av politiske grunner eller av ren utmattelse, ikke orker å fatte det samme vedtaket nok en gang.

 Rettsliggjøring, mediestrategi og håp om lovendring
En annen strategi som av og til gjør mye ut av seg rent PR-messig, er større saker om viktige verdier, men der det er liten sjanse til å vinne frem. Det var for eksempel det som skjedde i Alta-aksjonen, der en rekke miljøvernorganisasjoner mente at utbygg-ingen av vannkraftverk i Alta-vassdraget i Finnmark var ulovlig på grunn av miljøskadene det ville medføre. Høyesterett gav dem ikke medhold i det. Stine Sofies stiftelse mente ofre og pårørende hadde krav på å få varsel og uttalerett når fengslene vurderte permisjon av overgrepspersonen. Heller ikke dette var Høyesterett enig i. Det er nemlig ofte en effektiv strategi å sette en konflikt såpass på spissen ved å ta den til retten.Her må en få frem de gode argumentene for og imot, og mediene syns at rettssaker er såpass alvorlige at de gjerne dekker det.

Men problemet oppstår dersom det en anser som den gode saken taper i møtet med den beinharde jussen. Av lojalitet til at det er Stortinget som vedtar lovene her til lands, er det faktisk meget sjelden domstolene i Norge skaper ny rett basert på en politisk kontroversiell sak. Dermed oppstår det som i rettssosiologien kalles problemet med rettsliggjøringen av konflikten: Dersom en taper, har en fått et stempel på at en ikke har rett, som det er vanskelig å riste av seg. Det kunne, skriver Mathiesen, vært lurere å heller bedt politikerne om å vurdere en vanlig lovendring. Dette kan også være ønsket. En kvinne opplevde at Høyesterett sa det var helt OK å si opp en arbeidstaker som ikke sa at hun var gravid da hun søkte på jobben, og derfor omtrent gikk rett fra første dag på jobb til permisjon. Stortinget endret kort tid etterpå arbeidsmiljøloven for å bøte på dette, som de anså som en svikt i systemet.

Juss som ren makt
Et fjerde perspektiv er juss som ren makt.Det er flere selskaper som i sine betingelser, kontrakter og klagesvar hevder at lovregler må forstås slik eller sånn, eller at det ikke er åpning for den løsningen klageren vil ha. Forfatterne av denne artikkelen har for eksempel opplevd at det i kjøpsavtaler fra store, kjente butikkjeder står at feil som oppdages må meldes «straks», og ikke innen «rimelig tid», slik forbrukerkjøpsloven faktisk sier. En boligutleier skrev en gang  til en av forfatterne  at husleieloven ikke gav adgang til prisavslag ved feil og mangler. Dette medfører selvfølgelig ikke riktighet. Og Universitetet i Bergen ville som kjent kaste ut det de mente var jusstudenter som jukset, ved å tolke universitetsloven strengt av hensyn til tilliten til systemet og fakultetet.

Juss som forvirring
Et femte perspektiv er muligheten til å forvirre motparten med regelverk. Juss er gresk for mange, og mange gir opp når det blir komplisert. Det er nok derfor mange selskaper i utbyggernæringen oppretter egne firmaer som er den ansvarlige utbyggeren. Etter salgene slettes det mellomstående AS. Dermed ser det ut til at kundene ikke har noen å henvende seg til med eventuelle klager og mangelsinnsigelser – selskapet de handlet med er jo borte. I realiteten er dette ikke et hinder siden lovverket nå har regler om ansvarsgjennomskjæring, slik at de bakenforliggende selskapene kan komme i ansvar, men det er en regel de fleste nok ikke kjenner så godt. Kompliserte strukturer er også populært i selskapsverdenen, og det er fullt lovlig, så lenge det ikke er klart urimelig. Men usikker rett skaper kunder som er usikre og uvillige til å ta grep.

Hvorfor fungerer det ikke alltid? 
Vi har altså sett at jussen kan brukes som et våpen. Men etter bataljen mellom  Regjeringen og Røkke må man jo også se på hvorfor jussen ikke alltid fungerer på den tilsiktede måten? I Røkke-saken skyldtes det klart at jussen, selve våpenet, var svakt, og ble møtt med sterkere motvåpen. Det er regel nummer en: Juss som våpen må enten være overlegent, som for eksempel når selgerens opplysningsplikt går foran kjøpers undersøkelsesplikt.

For det andre kreves det en viss evne til utholdenhet. Det er som regel den som ikke mister noe særlig – penger, prestisje eller andre goder – som kan koste på seg å føre juridiske sverdslag.

Og for det tredje må det være adgang til å håndheve reglene, og holde overtrederne til ansvar. Man trenger altså langt mer en litt juss for å nå så langt som en av og til ønsker. Det er noe å ta med seg når vi en gang skal ut i den juridiske verden – den er ikke alltid helt lik virkeligheten.

Som nyutdannede blir vi pålagt å avlegge ed på at vi som jurister skal fremme rett og hindre urett. Det er en god veiledning, for jussens makt er stor. Men som vi har sett må jussen ofte ha støtte fra andre elementer om den skal virke helt som tenkt. For den nakne juss viser seg å slettes ikke være så mektig som en ofte forledes, under edsavleggelse eller akademisk oppfostring, til å tro.

USAs mektige høyesterett får en ny dommer denne våren. Kan utnevnelser av dommere bli like kontroversiellt på denne siden av Atlanteren? (Artikkelen er trykt i Stud.Jur. nr. 4/2009)

Det er tre særegenheter ved amerikanernes føderale Høyesterett. For det første nyter den stor frihet til å tolke grunnloven og sette til side lover og vedtak den ikke liker. For det andre avgjøres sakene alltid i plenum. Og for det tredje sitter de ni dommerne på livstid, og slutter kun dersom de fjernes ved riksrett – noe som aldri har skjedd, de avgår ved døden – slik som justitiarius Renquist i 2005, eller de velger å trekke seg.

 Det er det siste som nå har skjedd i USA. David Souter har bestemt seg for å trekke seg, selv om han bare er 69 år. Det er i ferd med å utløse politisk hysteri i Statene. For nordmenn som er vant til at høyesterettsdommerne er flinke, anonyme, og stort sett lovgiverlojale, må det virke merkelig at en bryr seg så mye. Hvorfor har vi denne fascinasjonen for et amerikansk statsorgan?

Stor rettskapende makt
Grunnen er trolig den spesielle rollen domstolen spiller. Samtlige ni dommere deltar i alle de 50–70 sakene Høyesterett årlig avgjør, og en anerkjenner at dommerne er frie til å tolke grunnloven – noe domstolen de seneste femti årene ofte har gjort – særlig i spørsmål om rase, privatlivets fred og forholdt mellom borgere og myndigheter. For eksempel er den velkjente scenen fra enhver krimserie, der den arresterte får lest opp rettighetene sine, et resultat av den såkalte Miranda-saken (i amerikanernes svar på Rettstidene er den inntatt i 384 U.S. 436 (1966), det vil si US Reports, bind 384, side 436, fra året 1966). Flere delstater hadde også forbud mot abort inntil den kjente saken Roe v. Wade i 1973 (410 U.S. 113 (1973)) gjorde dette til en grunnlovsfestet rettighet med base i privatlivets fred. Men ingen av disse rettighetene står svart på hvitt i grunnloven. De er skapt av Høyesterett. Det er derfor ikke rart det får stor betydning hvem som er dommere.

De tre gruppene
Dommerne deles, litt populært sagt, inn i tre grupper: De konservative, de liberale og de pragmatiske. Det er som regel de liberale som tolker lovene utvidende og mener grunnloven også kan brukes på forhold grunnlovsgiverne aldri kunne tenke seg. De mener for eksempel at dødsstraff kan være grunnlovsstridig etter forbudet mot «cruel and unusual punishment» i grunnlovstillegg (amendment) nummer 8, fordi samfunnet har utviklet seg siden 1791. De mer konservative dommerne, og mange lovgivere, mener dette er «judicial activism», eller at dommerne opptrer som lovgivere. De peker på at det er mer riktig at det er de demokratisk valgte organene som skal avgjøre hvor grensene bør gå i kontroversielle saker som ikke er klart og med vilje grunnlovsregulert. De mest konservative dommerne mener til og med at en må se på den orginale meningen med vedtaket, og kalles derfor orginalister. I midten står det gjerne en gruppe på to eller tre dommere som ser saken an fra sak til sak, og som gjerne kommer frem til kompromisser. De har blant annet stemt med de mer liberale i endel saker om forbud mot å blande stat og kirke. De har kommet til at Guantanamo-fanger har større rettigheter enn myndighetene først mente, og de har begrenset bruken av dødsstaff mot mindreårige og mentalt handicappede.

Presidenten utnevner, men Senatet godkjenner
Etter den amerikanske konstitusjonens artikkel 2 er det presidenten som utpeker dommere, men det skal gjøres med Senatets «råd og godkjennelse». De 100 politikerne i US Senate kan dermed forpurre presidenters planer, og særlig om de er fra to ulike partier. Det er slett ikke så rart at en vil ha kontroll på hva dommerne vil komme til å mene når de skal sette seg til å vurdere som Senatets vedtak vil stå seg mot en mektig domstol. Det er tilfeller der senatorene har opponert så kraftig at kandidatene ikke har blitt godkjent, som da Robert Bork møtte den skjebnen da hans erkekonservative holdninger ble presentert for det liberale flertallet i Senatet. Trikset har derfor vært for presidentene å finne en kandidat som har klare nok meninger, men som ikke har sagt det så veldig høyt i sine artikler eller dommer. Totalt ukjente, men anerkjente jurister har dermed havnet i Høyesterett.

Souter overrasket sin president
Det var det som skjedde med David Souter, som nå trakk seg. President George Bush sr. var republikaner, men Senatet var Demokratenes, og hadde nettop sagt nei til den nevnte Bork. Souter fremstod som passe konservativ, var en glitrende jurist og høyesterettsdommer i sin delstat, og hadde kun fungert et par måndeder som føderal dommer. Så dermed var han umulig å stemple som uegnet for Demokratene, og han fikk jobben. Det gikk imidlertid  ikke som presidenten håpet. Riktignok var Souter konservativ, men ikke så mye som en trodde. Dermed endte han for eksempel opp med å være i den fløyen av retten som ville opprettholde den grunnlovsfestede retten til abort, til de konservatives store forargelse.

Sotomayor Obamas valg
Kommentatorer har ment at Souters avgang og valg av ny dommer vil antageligvis ikke bety så veldig mye. Siden Souther var noenlunde liberal, og Det hvite hus og Senatet nå er i Demokratenes hender, ville det nok bli en like liberal eller enda mer liberal dommer som får jobben. Og det er bare en kvinne i Høyesterett. Det var derfor ikke så overraskende at det ble Sonia Sotomayor som ble foreslått av president Obama. Hun kommer fra en fattig bakgrunn, men gjorde det skarpt på jusstudiene ved Yale, og har vært dommer i en av de føderale ankedomstolene.

Første latinamerikanske dommer
Det var flere andre kandidater som også pekte seg ut, men Sotomayor var nok en av de mest libarale. Det overrasket flere, siden det nå vil bli et bikkjeslagsmål mellom konservative senatorer, som ved forrige korsvei for et tiår siden stemte mot å utnevne henne til ankedomstolen. Høringer og godkjenningsavstemning er planlagt i løpet av sommeren. Dersom hun blir godkjent tiltrår Sotomayor embedet når retten trer sammen igjen til høsten. Enkelte mener at dette er en gavepakke til Republikanerne i Kongressen, som desperat trenger en sak som tar fokus vekk fra deres ulykksalige interne krangling etter valgtapet i fjor. Og selv om Republikanerne ikke har flertall lengre, har man et triks i ermet: Siden det ikke er noen taletidsgrenser i forsamlingen, kan en rett og slett sette i verk en filibuster; motstandere i mindretallet kan snakke og snakke og snakke inntil flertallet gir opp. (Man kan stoppe en filibuster med 60 stemmer. Demokratene har 59.) Men Sotomayor kan likevel skli gjennom ganske lett, siden det er én ting president Obama regner med at Republikanerne ikke vil tørre: å stoppe utnevnelsen av den første dommeren med latinamerikansk bakgrunn. Denne gruppen er en av de raskest voksende i USA, og er potensielle velgere for begge de to store partiene.

 Bush jr.s største seier?
Men dommeren som utnevnes må være noe av en diplomat. De to-tre i midten er tungen på vektskålen i flere kontroversielle saker, og kalles – til dommernes store irritasjon – «the swing votes». Akkurat nå er det som regel dommer Kennedy som har den rollen. Det betyr at om en velger en dommer som er så arrogant at det driver de pragmatiske dommerne over til de konservative, så vil Obamas valg ikke endre særlig mye. Den som faktisk kan bli stående igjen som den som endret Høyesterett mest de siste tyve årene er forgjengeren George W. Bush. For han fikk anledning til å utpeke arvtageren både til en konservativ dommer, justitiarius Rehnqust, og en moderat pragmatiker, dommer O’Connor. Hans to utvalgte, justitiarius John Roberts og dommer Samuel Alito, er begge åpenbart konservative, og forsiktige med å overprøve regjeringen og lovgiverens beslutninger, unntatt når det gjelder politisk reklame og rett til å bære våpen. Men viktigst av alt: de er unge (alle fall sammenlignet med de to erkeliberale, Ruth Ginsberg på 72 og John Paul Steens på anstendige 89), og kan dermed sitte i lang tid, og påvirke retten i tiår etter tiår. Dermed har de konservative fått et sterkt fotfeste i domstolen. Nettopp det er kanskje president Bushs største seier etter sine åtte år som president.

Den norske fascinasjonen
Hvorfor har vi denne fascinasjonen for USAs Høyesterett her til lands? Norge og USA har begge en statsskikk tuftet på opplysningstidens idelaer om grunnleggende regler, maktfordeling og demokrati. Men Norge ligger langt unna den amerikanske versjonen. Det er Regjeringen som utnevner dommere, uten særlig innblanding  fra Stortinget, og dommerne leser forarbeiderog gjennomfører lovgiverviljen ganskelojalt. For eksempel var den kommunistiske juristen Emil Stang d.y. politisk i mot privat eiendomsrett, men som høyesterettsdommer stemte han likefullt for grunneiernes rettigheter i saker om ekspropriasjonserstatninger etter Grunnlovens § 105.

Det finnes imidlertid noen eksempler på at Høyesterett i Norge har vært rettskapende. Som eksempler kan nevnes de kjente To mistenkelige personer-, Legejournal- og Uskyldspresumpsjons-sakene. Imidlertid er det langt oftere at man i en norsk høyesterettsdom ser full enighet om at et resultat som ville bety endring av en lovregel «er en lovgiveroppgave». Og lovgiverne har derfor oftere regulert i de kontroversielle sakene. Det var aldri særlig snakk om at selvvalgt abort måtte inføres ad lov og ikke ad dom her til lands.

Politisk misnøye i NorgeMen denne fascinasjonen kan være et spennende varsel om hvordan den juridiske fremtiden  kan bli. Det er i det politiske miljøet nå en stor bekymring for økende rettsliggjøring av samfunn og politikk, der ulne rettigheter i lov og konvensjoner blir avhengig av hva dommerne legger i dem. Og det er blodferske norske eksempler på at det ikke bare er i USA dommernes bakgrunn blir en politisk faktor. I mai uttalte kulturminister Trond Giske (Ap), at han syntes det var merkelig at det norske lovforbudet mot politisk TV-reklame kunne settes til side av syv dommere i Strasbourg, den ene av dem var attpåtil fra Aserbadsjan. Hva skjer dersom politikerne våre bestemmer seg for å si at nok er nok?

Mer kontroll med dommerne
Det kan bety at Norge velger en av to ting. Enten trekker vi oss ut av konvensjoner vi synes blir for plagsomme, noe som antagelig er et for politisk belastende alternativ, eller vi vil ønske å vite om dommerne kommer til å være lojale. Frp har i flere år tatt til orde for at hver høyesteretts-.utnevnelse blir godkjent med minst 2/3 av stemmene i Stortinget. Og medlemmene i de fleste internasjonale domstoler eller overvåkningsorganer sitter ikke til evig tid. I Strasbourg velges de av representanter for parlamenterikerne, og sitter i seks år, med mulighet for bare ett gjenvalg. Dermed må dommerne tilbake til sitt eget land, og det er ikke sikkert det er en god hjemkomst som venter upopulære dommere. Ønsker norske politikere å kontrollere meninger, holdninger og synspunkter mer, er muligheten der – både nasjonalt og internasjonalt.

Amerikanske tilstander?
Men selv om muligheten er der, er det ikke sikkert at politikerne vil gripe den. For nok en gang er USA en indikator på hvordan det kan bli. Nå er det en tendens at lovgiverne mer enn gjerne overlater kontroversielle avgjørelser til domstolene, i stedet for å ta belastningen selv. Det har skjedd at politikere har stemt mot forslag for å holde seg inne med sine velgergrupper, vel vitende om at domstolene uansett ville slå ned på det. Dermed kunne de tilfredsstille flere grupper ved å få i både pose og sekk: loven ble endret, men politikeren har ikke ansvar for det. Amerikanske tilstander kan altså være veldig fristende for de norske folkevalgte.

Hittil har jussblogging og jus på internett vært sørgelig greier i Norge, skydd som de nye mediene er av de faglige kompetente (med unntak av professor Torvund) og dominert av de bitre og beint fram bisarre (ingen nevn, ingen glemt).

Men for første gang her jeg funnet en norsk advokat som blogger på nettet. Det er NRKs advokat Jon Wessel-Aas som har begynt å skrive i bloggen Uhuru, som i følge ham selv skal bety ‘frihet’ på swahili, og skal være “en blogg om rettsstat, ytringsfrihet og andre grunnleggende, demokratiske rettigheter “. Bloggen er lagt til i min linkeboks på høyre side her, og anbefales på det varmeste. God blogging til Wessel-Aas, og god lesing for oss andre!

http://jonwaa-uhuru.blogspot.com/

Selv om bedriften du jobber i sliter med å skaffe deg arbeid, er det ikke sikkert at den trenger å sparke deg. Her er en innføring i reglene om permittering.

 I disse tider er det mange som mister jobben fordi det ikke er nok oppdrag for bedriften en jobber i. Og bedriften kan med arbeidsmiljøloven § 15-7 i hånd si opp folk for å spare penger. Men tror bedriften at nedgangen i order eller oppdrag bare er midlertidig kan den i stedet velge å permittere arbeidstagere. Dette betyr at du fortsetter å være ansatt i bedriften, men slipper å møte på arbeidsstedet, og bedriften slipper å betale mestparten av lønnen. Permitteringer er altså et behagelig kompromiss mellom å si opp folk eller la de fortsette i full jobb. For arbeiderne er det trygt å vite at de formelt sett har en jobb å forholde seg til, og bedriften slipper å drive dyr nyrekruttering og opplæring når pilene svinger oppover igjen.
 
Lovregler
Adgangen til å permittere er ikke så godt kjent siden den ikke er skrevet inn i noen lov. Det er altså ingen paragraf i arbeidsmiljøloven eller noen annen lov som sier at det er tillatt til å perimittere. Denne adgangen har derimot arbeidstgivernes organsiasjoner og fagforeningene forhandlet seg frem til og skrevet inn tariffavtalene, for eksempel Hovedavtalen mellom NHO og LO kapittel VIII. I prinsippet er det derfor den enkelte tariffavtalen som er hjemmelen. Men permitteringer er i dag så vanlig at selv de som ikke er dekket av en tariffavtale kan bli permittert. Det er derfor forutsatt i andre lover at det er lov å permittere, se for eksempel om lønnsplikt og permisjonsllønnsloven litt senere i artikkelen. Domstolene har godtatt permittering som en ulovfestet regel, se for eksempel RG 1978 s. 442 Eidsivating. Den juridiske teorien mener at de fleste reglene i for eksempel den nevnte Hovedavtalens kapittel 8 gjenspeiler sedvaneretten.
 
Når
Det stilles krav til når bedriften kan permittere. For det første er det minst ved 40% r Det kreves at det reelt sett er for lite å gjøre i bedriften, og at en regner med at det bare er forbigående. Andre grunner er usaklige, og er ugyldige. Det er altså ikke lov å permittere en arbeider fordi sjefen vil gi jobben til en slektning. Og er reduksjonen varig, må en i stedet innse det, og gå til vanlig oppsigelse.  Det er også mulig å permittere arbeidstagerne dersom det skjer større ulykke som brann, storflom og lignende, men dette skriver jeg ikke mer om her.
 
Hvordan
Arbeidsgiver kan ensidig bestemme at det skal permitteres, men kan og avtale permitteringer med de ansatte eller tillitsvalgte. Det må uansett varsles om permittringer 14 dager i forveien. De som ikke er tilstede på arbeidsplassen må også varsles. Det må også diskuteres med fagforeningene om gjennomføringen og utvelgelsen. Bedriften skal så gi alle arbeidstagere som permitteres et eget bevis på at arbeideren er permittert med forventet permitteringstid, samt varsle NAV dersom flere en ti  blir permittert.
 
Hvem
I prinsippet er det enhver arbeidstager som kan bli permittert. Det er som regel slik at en velger de med kortest ansennitet, dvs arbeidserfaring i bedriften, som blir permittert først. Men det kan gjøres unntak for dette dersom det er gode, saklige grunner til dette. Det vikktigste er at en beskytter de som har mer erfaring eller kompetanse, de som uansett har noe å gjøre, eller de som har gode sosiale grunner til å beholde jobben. Alle disse fakttorene har ikke bedriften full oversikt over, så den ansatte må si ifra dersom det er særlige grunner som gjør at han eller hun ikke bør permitteres.
 
Hva skjer med lønnen?
Når det kommer til lønnsutbetalingene endrer bildet seg. Her har Stortinget nemlig laget en egen lov, nemlig lov av 6. mai 1988 nr. 22 om lønnsplikt under permittering.
 
Den første perioden på etter permitteringen kalles arbeidsgiverperioden, og i denne er det bedriften som skal betale lønnen, og den skal være like stor som normal.Staten har etter at finanskrisen slo til gjort reglen mer bedriftsvennlig ved å korte ned perioden fra 10 til 5 arbeidsdager (permitteres det mindre enn 40% av arbeidstiden, er det likevel en 15 dagers arbeidsgiverperiode). Men etter denne perioden er det staten som overtar ansvaret for lønnen. Og da beregnes på samme måte som sykepenger etter folketrygdloven §§ 8-28 til 8-30, hvor bla. frivillig overtid ikke tas med, mend et ikke er noen øvre grense på 6 ganger folketrygdens grunnbeløp. [Korreksjon: Lønn beregnes etter folketrygdloven §§ 8-28 til 8-30 i arbeidsgiverperioden, og uten grensen på 6 G. Men når staten tar over ansvaret, beregnes lønnen etter relene om dagpenger for arbeidsledige, jfr ftrl § 4-7.  Takk til innsenderen som gjorde oss oppmerksomme på feilen.] Det samme gjelder dersom det i løpet av de siste 18 månedene har vært så mange permisjoner at arbeidsgiverperioden er oppfylt.  Staten har også her kommet med et finanskrisetiltak: der den tidigere betalte permitteringslønn i 28 uker, er den fra og med 1. april utvidet til 52 uker. Etter at statens periode utløper, må bedriften igjen betale full lønn. 
 
Arbeidsgiverperioden som kommer både før og etter statens periode skal forhindre to ting. For det første at arbeidsgiveren lar arbeidstagere få flere korte permisjoner. For det andre at permisjonene blir for lange. Da er det bedre å la folk bli sagt opp. Dette var et problem tidligere, men reglene om arbeidsgiverens lønnsplikt har sørget for å stramme inn dette.
 
Hva skjer under permitteringen?
For det første suspenderes plikten til å stille på arbeid. Det er likevel visse unntak for rent kortvarige oppdrag som må gjøres. Det er ikke helt sikkert hvor mye som må til for å si at permitteringen er avbrutt (og normalt arbeid har gjenoppstått, med normal lønnsplikt for bedriften), men juridisk teori setter en grense ved 20 arbeidsdager.
 
Under permitteringen plikter bedriftene å diskutere situasjonen med de tillitsvalgte med jevne mellomrom, slik at de ansatte får noe informasjon om hvor stor sjansen er for å få jobben tilbake. Opphører grunnen for tiltaket, skal permitteringen avsluttes.
 
Arbeidstagere har en stor fordel. Finner de et annet arbeid, har de etter arbeismiljloven § 15-3 (9) rett til 14 dagers oppsigelsesfrist, selv om arbeidsmiljøloven, tariffavtalene eller den enkelte arbeidsavtalen egentlig setter en lengre frist. Men dette skjer først etter at arbeidsgiverens lønnsperiode har gått ut, siden lovens vilkår er at en er permittert “uten lønn”. I en del tariffavtaler er det avtalt at arbeidstagere kan si opp helt uten noen frist dersom de har funnet seg annen jobb og har vært permittert i over tre måneder. En slik regel er bedre for arbeidstagerene og er dermed gyldig etter arbeidsmiljloven § 1-9.
En del arbeidsgivere uttrykker at det “hadde vært fint” at de som kan, sykemelder seg. Dette er ikke en heldig løsning, siden det gjør at arbeidstakere dermed ikke er permitterte,
Det er en viss mulighet i for at en kan ha rullerende permitteringer, det vil si at en permitterer en avdeling den ene perioden og så den andre avdeling den neste.
Hvordan ender permitteringen?
Arbeidsgiveren kan velge å si opp permitterte både under permitteringen og etterpå, men da gjelder den vanlige oppsigelsesfristen, og det er arbeidsgiver som må betale lønnen. Strengt tatt inntrer arbeidsplikten for arbeidstageren igjen, men er det lite å gjøre på arbeidsplassen er det sjelden oppsagte pålegges å møte.
Forhåpentligvis ender peritteringene med at bedriften får mer å gjøre, og opphever permitteringen. Da gjenoppstår arbeidstagerens plikt til å møte opp og jobbe, og bedriften overtar igjen ansvaret for å betale lønnen.

 
Hva skjer dersom det på nytt må permitteres?
Det er egentlig på tide for bedriften å vurdere oppsigelser om dette skjer for ofte, siden det å kure arbeidstagere til å tro at det er arbeid å få er lite hyggelig gjort. En har jo ikke krav på for eksempel omskoleringstjenester eller støtte fra NAV dersom en selv sier opp, bare dersom en er sagt opp. Dersom beriften likevel permitterier igjen, må den gjennom den samme prosessen som nevnt ovenfor. Og den slipper ikke billig unna: dersom statens lønnspliktperiode (52 uker) er brukt opp, kan bedriften ikke sende lønnsregningen til staten på nytt før det har gått 18 måneder. Dette skal forhindre for hyppige permitteringer.

Studentene vil fra våren av ikke lengre få vitnemålet under vitnemålssermonien. Det vedtok fakultetet uten å spørre studenterepresentantene.

Vitnemålssermonien har tradisjonelt blitt avholdt i slutten av det siste semesteret av studietiden, og har inkludert kulturelle innslag, taler og høytidelig utdeling av vitnemålene. Dette blir det nå slutt på, etter at fakultetets toppleder dekan Hans Petter Graver vedtok å endre på rutinene. Men det vedtaket kan være lovstridig vedtatt.

Av hensyn til de ansatte
Graver mener dagens situasjon var for tøff for de ansatte i fakultetsadministrasjonen. Universitetets dataprogram Felles studentsystem (FS) er ikke tilpasset jussens eksamenssystem, noe som har ført til ekstra mye manuelt arbeid. Universitetets nye krav til gradsfangst (automatisk vitnemål ved oppnådd grad, journ. anm.) og reservasjonsrett førte og til økte problemer.

- Kontroll av den enkelte students resultater er omfattende og krever stor grad av nøyaktighet. Tiden fra sensur faller til vitnemålene skal være ferdig er svært knapp. Nå har altså arbeidsbelastningen økt ytterligere på grunn av innføringen av gradsfangst. Situasjonen var kommet dit at både verneombudet og fakultetets hovedverneombud hadde tatt opp saken som et arbeidsmiljøproblem, sier Graver. Han mener også det var et økonomisk spørsmål. 

- Vi hadde valget mellom å tilføre mer ressurser (stillinger) til eksamensavdelingen eller å endre seremonien. Siden vi har vedtatt at alle ledige ressurser skal gå til å bedre studiekvaliteten var valget egentlig lett, sier dekanen.

Frykter at flere ikke gidder møte
Fakultetet planlegger nå å sende ut vitnemålene til studentne i løpet av jule- eller sommerferiene, og bytte ut dagens vitemålssermoni med en avslutningssermoni. Men denne skal legges til semesteret etter at studentene er ferdige. Lederen i Juridisk studentutvalg, (JSU) Helge Blyberg, mener ordningen ikke er god nok.

- Hvis en høytidelig og viktig anledning som det å motta vitnemål nå skal overlates til postmannen ser jeg det klart som en nedbygging av det seremonielle og høytidelige ved studiet, sier han. Han er og lite fonøyd med det han kaller ” en retorisk endring av begrepsbruken fra “vitnemålsutdeling”til “avslutningsseremoni” fra fakultetsledelsens side.
- Vi er bekymret for at dette kan føre til at seremonien fra et studentsynspunkt anses mindre relevant.
- Frykter du at studenter ikke kommer til å delta på sermonien når den flyttes?
 - Ja. Det blir en utfordring å skape en seremoni som appelerer nok til at man kommer tilbake til fakultetet flere måneder etter avsluttet studium.Jeg mener helt klart at å unnlate å utdele vitnemål ved denne seremonien marginaliserer betydningen av arrangementet. JSU mener at seremonien fremdeles bør innebære vitnemålsutdeling.

Dekanvedtak uten studenthøring
Flere studenttillitsvalgte har også reagert på at dekanen vedtok dette, uten å forhøre seg med studentrepresentantene først. Forslaget om å endre sermonien var oppe i Programrådet i høstsemestert. Der ble det ikke sagt noe om arbeidsbelastningen for adminsitrasjonen i det organet, og det gikk enstemmig inn for å beholde dagens vitnemålsermoni. JSU var derfor svært overrasket over å få vite at dekanen hadde brukt fullmakten sin som leder av fakultetet til å endre vedtaket, uten å høre med studentene.

- I en sak som ensidig går ut over studentene mener vi det er svært uheldig at avgjørelsen blir tatt bak lukkede dører uten at studentene får mulighet til å komme med forslag til alternative løsninger som ivaretar alle parters interesser, sier JSU-leder Helge Blyberg.

 Han og de andre studentrepresentantene i fakultetsstyret, Alette Hillestad og Kenth Rune Volla, gikk til det uvanlige skrittet å levere en skriftlig protest, kjent som en protokolltilførsel, på forrige møte i fakultetets høyeste organ fakultetsstyret. De tre er “sterkt kritiske” til å ta saker på fullmakt i stedet for i organer der studenter er representert . De skriver og at fremgangsmåte kan stride mot regelen i unviersitetsloven § 4-1 (4) om at studentene skal ha anledning til å få uttale seg i saker som angår studenter. “At en sak som så åpenbart angår studentene tas på fullmakt mener vi strider imot formålet med universitetsdemokratiet slik det er knesatt i universitets- og høgskoleloven” skriver de tre studentrepresentantene.

Særlig Volla, som er tidligere JSU-leder og nå sitter som uavhengig styremedlem, er sterk kritisk til systemet der fakultetets ledelse tar avgjørelser på fullmakt uten å konferere med studenter.
- Det vil nok ikke være helt lett for hun eller han som er ferskest på jobben å be sjefen om fri for å reise inn til Oslo for å gå på noe som ikke er jobbrelevant, sier Kent Rune Volla.

 Flott sermoni, lover dekan
Dekan Hans Petter Graver tar til seg deler av kritikken, og sørget blant annet for at saken ble diskutert som en orienteringssak på  forrige møte i fakultetsstyret.

- Vi tar selvsagt kritikken på alvor, og beklager hvis studentene opplever at de ikke har blitt involvert tilstrekkelig. Vi mener beslutningen er god og velbegrunnet, og er trygge på at studentene vil forstå beslutningen når de studerer begrunnelsene for vedtaket. Ved å prioritere studiekvaliteten med alle ledige midler mener jeg at fakultetet varetar både hensynet til studentene og hensynet til fakultetets ansatte på best mulig måte, sier dekanen. Han er derimot ikke enig i at sermonien blir mindre relevant, og påpeker at etter flyttingen kan faktisk flere studenter delta, typisk de som leverer store oppgaver på utsatt tid eller må få godkjent utenlandsopphold. 
 - Når seremonien kommer på dette tidspunktet av året (september for vårsemesteret og mars for høstsemesteret) medfører det at vi kan invitere alle kandidatene det aktuelle semesteret til å komme, sier Graver, som lover at sermonien skal bli flott.

- Vi ønsker i samarbeid med JSU å skape en fin og verdig seremoni som alle parter kan enes om og glede seg over!, avslutter dekanen.

Protokolltilførsel
Studentene er sterkt kritiske til den udemokratiske prosessen som har ledet frem til dekanvedtaket om at den seremonielle vitnemålsutdelingen skal avvikles. Studentene, som vedtaket direkte rammer, har ikke blitt informert eller hørt i forkant slik at en løsning som er akseptabel for alle parter kunne finnes. At en sak som så åpenbart angår studentene tas på fullmakt mener vi strider imot formålet med universitetsdemokratiet slik det er knesatt i universitets- og høgskoleloven.

 Studentene beklager at den seremonielle vitnemålsutdelingen er fjernet uten vårt samtykke, og oppfordrer dekanat og administrasjon til å revurdere saken, og legge til rette for løsningsorientert diskusjon.

 Kenth Rune Volla, Uavhengig studentrepresentant                              

Alette Hillestad,              JSU       

Helge Blyberg,   JSU                          

(Merkand: Artikkelen ble kortet ned ved trykking i Stud.Jur. nr. 3/2009 )

Fakultetet budsjetterte med millionunderskudd og kuttet brutalt i eksamener, kurs og gjentaksrettigheter. Nå viser det seg at fakultetet likevel gikk med overskudd.

Budsjettene på JUS har de siste to årene vært blodrøde, og vist underskudd i millionklassen. Som en følge av dette har upopulære tiltak som kutt i antall gjentak, mindre studentopptak og færre valgfag blitt resultatet. Men nå viser nye tall at underskuddet ikke er så stort likevel.

Overraskende
Stud.Jur. kjenner til at flere av medlemmene i fakultetsstyret ble noe overrasket da adminsitrasjonen la frem den nyeste økonomirapporten. Rapporten viste at fjorårets forventede regnskapsunderskudd, som svingte mellom alt fra 3,5 til til 6,5 millioner kroner i minus, i stedet ble et overskudd 700 000. Dekan Hans Petter Graver forklarer dettte med  feil overslag og missforståelser.

-En ekstratildeling (fra UiO, journ.anm.) på ca 1,4 mill kr som vi trodde skulle komme i 2009, viste seg å være en 2008-inntekt. Fordi tildelingen ble kunngjort i slutten av november, misforsto vi, sier Graver. I tillegg avviklet fakultetet den såkalte timebanken, hvor ansatte som jobber mer enn de trenger “satte inn” overtid som de kunne ta ut igjen senere. [Korreksjon: Timebanken ble ikke lagt ned. Fakultetet vedtok å endre hvor mye ansatte kunne "sette inn" i 2008. Vi beklager feilen.] Dette sparte man ytterligere en million kroner på. Fakultetet beregnet også at flere studenter skulle ta eksamener, men det har ikke slått til, og en har derfor hatt en million i ubrukte penger på denne posten.

Men Graver mener ikke at det betyr det at studenter utsetter eksamener i stedet for å ta dem pga forbudet mt å ta flere enn to gjentak. 
- Dette skyldes så vidt jeg forstår at vi har budsjettert litt rommelig.

Lederen av Juridisk studentutvalg (JSU), Helge Blyberg, sier at utvalget ikke har noen empiri som sier at studentene utsetter mer enn tidligere, men ber fakultetet undersøke om det stemmer.

Beholder pengene 
Siden økomomiplanleggingen er viktig for å vite om fakultetet kan utvide eller må kutte, har ledelsen iverksatt tiltak for å styrke økonomistyringen. Blant annet er  adminstrasjonen endret slik at det for ett år er fire i stedet for bare tre økonomistillinger på fakultetet. Blyberg er tilfreds med ledelsens tiltak.

- De har forsikret at administrasjonen i fremtiden vil ha økt fokus på de postene hvor de har feilberegnet, sier han. Men hverken JSU-lederen eller dekanen frykter at Blindern vil tro at fakultetet har “lurt” sentralledelsen og vil kreve tilbake de ekstrabevilgningene som fakultetet har fått.
- At et noe bedre resultat for fjoråret skulle få Blindern til å knipe igjen nå ser jeg på som usannsynlig, all den tid det er rettet krav mot oss om å lage et bedre studium, samstemmer Blyberg.

 Planlagte endringer kommer raskere
Både fakultetsledelsen og JSU-lederen vil at de 3,2 millionene ekstra skal brukes til å bedre studiekvaliteten for studentene.
-Dette betyr at vi raskere vil fase inn nye studiekvalitetstiltak, som for eksempel basisgrupper (faste grupper med faste lærere gjennom avdelingen, journ.anm.) som fra høsten av blir innført både for første og tredje avdeling.

Videre vil det bety at vi kan følge opp vår plan for tilsetting i ledige vitenskapelige stillinger raskere enn ellers slik at forholdstallet mellom studenter og lærere bedres, sier dekanen. JSU støtter dette, forteller Blyberg. Han vil også at nye ordninger i studiet skal innføres så raskt som mulig, og bruke noe av de friske midlene på en bedre evaluering av undervisningstilbudet.

- Slik vil studentenes tilbakemeldinger ha en reell effekt uavhengig av hva den enkelte underviser velger å gjøre med tilbakemeldingene fra studentene, sier Blyberg. Mend ersom studentene har andre ideer om hva de friske midlene kan brukes til, er det bare å ta kontakt med, sier JSU-leder Blyberg til Stud.Jur.

Regjeringen foreslår nå å loveste en regel om solidaransvar for lønn for å motvirke sosial dumping. Dette ligner på reglene om såkalt springende regress eller krav mot tidligere salgsledd i for eksempel forbrukerkjøpsloven § 35. Forslaget, som tas inn i allmenngjøringsloven betyr at dersom en arbeider ikke får lønn hos sin arbeidsgiver, kan arbeideren gå videre bakover i kontraktskjeden. Med andre ord: dersom bedriften du eier har inngått en avtale med en underleverandør som ikke betaler lønna eller betaler for lite til sine ansatte, kan det bli du som ender opp med å måtte betale. Regelen skal virke som en sterk motivasjon for oppdragsgivere til å velge oppdragstakere som driver seriøst og etterlever norsk lov, i følge pressemeldingen fra Arbeidsdepartementet.

Professor På Institutt for offentlig rett Anne Hellum har vært sterkt kritisk til at regjringen ikke har fulgt opp Soria-Moria-løftet om å gi kvinnekonvensjonen et bedre vern i norsk rett. Men nå har regjeringen bestemt seg for å anbefale stortinget å ta  kvinnekonvensjonen inn i menneskerettighetsloven. Hittil har den vært inkorporert i likestillingsloven, men ved å bli med i menneskerettsloven får den forrang foran andre norske lover.

Jeg har tidligere her i bloggen uttalt meg kritisk til innkorporeringsiveren, og har stilt spørsmål ved om en regel som kun gir det ene kjønnet mulighet til å teste om norske regler er kjønnsrettferdige er en god løsning. Departementet mener at med noen meget små untnak, for eksempel prisforskjellene på serilisering, vil loven ikke bety noen forskjell, selv om den er klar over det dynamiske elementet i konvensjonsorganenes praksis.

Men professor Hellums innlegg, linket til ovenfor, viser med tydelighet at det er behov for litt nøytral kontroll. Hun skriver i fullt alvor, men uten noen referanser, at det vil være i strid med kvinnekonvensjonen å gjøre krisesentrene tilgjengelige for både menn og kvinner. Dette var et utslag av regjeringens “kjønnsnøytrale iver”, skriver professoren.

Les mellom linjene: å jobbe for å bedre forholdene for de mennene som faktisk opplever vold i nære relasjoner, er i stid med menneskerettighetene. Mer om dette kan leses i høringsbrevet UiO v/ Anne Hellum sendte under arbeidet med krisesenterloven. Hellum mener i brevet at det vil være problematisk å skille mellom rengende menn og partnere som vil prøve å trenge seg inn for å øve vold mot kvinner, og derfor bør en kort og godt forby menn. Et mer klart brudd på – hold dere fast – kvinnekonvensjonens artikkel 5 litra a om å “avskaffe fordommer og …  all … praksis som bygger på stereotype manns- og kvinneroller, eller på forestillinger om at et av kjønnene er det andre overlegent eller underlegent”.

Debatten har de siste årene gått om hvor fornuftig det er å inkorporere menneskerettigheter med forrang, særlig etter at politikere og statsvitere ble bekymret for at denne prosessen flytter makt fra de folkevalgte til dosmtolene. Særlig regjeringsadvokaten har hevdet dette synet, og det har irritert en del at regjeringens rådgiver, en byråkrat, har såpass stor makt at den har greid å hindre regjeringen i såpass lang tid.

Men en seier ser det ut til at regjeringsadvokaten har fått. Det ser ut til at regjeringen i proposisjonen dler bekymringen om at politikere fratas makt, og de mener at det nå bør være slutt på å inkorporere flere menneskerettigheter. Dermed ser det ut til at rasedirskrimineringskovnensjonen, antitorturreglene, handicapbeskyttesle og urfolksrettigheter ikke får samme statusen. Med andre ord; en torturert mannlig same er mindre verdt enn en kvinne som ikke blir styreleder i et ASA.  

Proposisjonen er godt lesestoff for studenter. Den gir faktisk en god fremstilling av forholdet mellom norsk rett og menneskerettigheter, og hvordan en skal løse konflikter mellom de to regelsettene.

Det har lenge vært spekulert i at president Obama skulle få en sjanse til å utnevne en ny høyesterettsdommer i sin første periode. Og ved siste månedsskifte ble det bekreftet: en av de ni dommerne i den amerikanske høyesteretten trekker seg.

Men overraskelsen var stor da det ble kalrt hvem det var som sa takk for seg. Det er en av de yngste liberalerne, 69-årige David Souter som går av, selv om dommerutnevnelser er på livstid. Det er ventet at utnevnelsen ikke vil endre maktbalansen mellom den konservative og liberale fløyen, siden Souter, til tross for å være utnevnt av en republikansk president, viste seg å være moderat og av og til ganske liberal. Han stemte for eksempel for å tillate gjenopptellingen i Floridavalget i 2000, men havnet, som noen sikkert vil huske, i mindretall i Gore v. Bush. Det er ventet at Obama vil utnevne en kvinne til å fylle det ledige dommersetet.

Følg saken på ABC-NEWS lov-sider:

Dagbladets kommentator Gudleiv Forr har i dagens avis en kommentar der han gjentar Dagbladets hundreårige syn: jury er bra, alt annet er embedsstat. Det er et full ut legitimt syn. Men det er forstemmende å se høyt utdannede mennesker med lang erfaring i fra avisveredenen tusker når han skriver.

Forr uttaler seg som om det bare er juristene som skal avgjøre sakene. Det er jo feil: alternativet er en menddomsrett, der lekfolket 1) er like mektige som juristene , og 2) har flertall. Han snakker riktignok kort om at de som ikke vil har juryen vil ha meddomsrett, men sier så rett etterpå at “De profesjonelle dommerne er nok dessverre fortsatt utsatt for det ensidige syn på samfunnet som følger med en livslang tilværelse på samfunnets solside.” Men de er jo ikke i flertall!

Dessuten så tror visst Forr at det er slik at en dømmes av sine likemenn (90% av domfelte er menn). Det er heller ikke sant – de som sitter i juryene og som lekdommere er som regel 1) eldre, 2) mer middelklasse 3) har ikke hatt rusproblemer. Det er dermed allerede et klasseskille uten like mellom jurybåsen og tiltaleboksen. Jeg kan ikke bevise det empirisk, men inntrykket mitt etter å ha fulgt med i jussen i flere år er at det oftest er de dommere som hyppig ser livets skyggeside som er mest vennlig innstilte overfor samfunnstaperne som går inn og ut av rettssalene våre.

Forr mener og at det ikke er et problem at vi ikke vet hva juryen begrunner vedtaket sitt med, siden alle argumentene kommer frem i retten. Dette er med (noe manglende) respekt ett av de merkeligste argumentene jeg har sett, selv om det også av og til kommer fra advokater. Problemet er todelt. For det første sier man en masse i retten, som kan trekke i alle retninger. Men vi vet fremdeles ikke hva juryen la vekt på. Hørte den på de gode argumentene til forsvareren, eller trodde den bare på påtalemyndigheten som sa “slik er det”, som jo var situasjonen i Liland- og Fritz Moen-sakene?

Og for det andre er det litt utilfredstillende å bare vite argumentene, men ikke de sentrale deler av resultatet. Tenkt deg at Stortinget foreslår å skrive en ny lov, for eksempel at det – helt tilfeldigvis – er straffbart å skrive feil i aviser. Regjeringen foreslår og opposisjonen kommer med  motargumenter. Men så skriver en ikke ned resultatet av loven – en finner først ut om det er lov å skrive feil i aviser når en jury sier “ja/nei”.

I et siste stikk til Forr kan det kanskje være betimelig å påpeke at dersom det er så viktig å sørge for legfolks deltagelse for å sikre tillit til systemet, burde Forr kanskje se litt nærmere på sin egen “domstol” – Pressens faglige utvalg. For her er glasshuset skjørt. For det første er dette organet satt sammen slik at det er pressens egne representanter som har flertall, jfr vedtektene § 3. Dessuten holdt utvalget frem til i fjor forhandlingene hemmelige for allmennheten. Og det er ikke mulig å anke dem. Den dagen Dagbladet og Forr går inn for å innføre de samme rettigheter tiltalte nyter i rettsalene våre i sine egne presseorganer, da kan vi kanskje ha en redelig debatt. Men akkurat nå singler Forrs steinkast mot jurymotstandere stygt i glasshuset.

PS! Forr med flere er veldig for at en skal forsvare norsk som akademisk språk. Da bør en kanskje unngå anglismer, og avstå fra å bruke ordet jury. På akademisk og juridisk norsk heter det lagrette.

Av og til er det godt å koble av fra jussen. Men gir fraværet av paragrafer og prinsipper deg abstinenser, kan en tur innom et par jusssider på nettet være redningen.

En av mine personlige ikke-pensumrelevante favoritter er jussidene til den britiske kvalitetsavisen The Times. Siden inneholder nyheter om lov og rett i øyriket, og har alt fra Law reports, som kan sammenlignes med Lovdatasammendrag av nyere avgjørelser fra the House of Lords (som inntil denne høsten er britisk høyesterett), til generelle nyehter med vekt på finansjuss og en egen spalte med snåle saker. Det er til og med en egen side for jusstudenter, et konsept som norske aviser – til Stud.Jur.s fordel - ikke har fått med seg. Etter å ha soset innom disse sidene, anbefales en dose britisk avishumor i form av avistegningene i The Times, der en av tegnerne til og med er norsk.

UiOs styre og Det juridiske fakultet har besluttet å kutte i inntaket av nye studenter med 1/3. Der det tidligere stod 595 ledige palsser hvert år, er det nå kun 395, fordelt på 195/200 på høst- og vårsemesteret. Mediene har nå fattet interesse for saken, noe som kanskje skyldes at et par journalistdøtre og -sønner ikke kom inn i år, se for eksempel Aftenpostens oppslag her (advarsel: her dukker det opp en  linselus som og tidligere har tatt med mediene på omvisning i Urbygningens retttsal).  

Mer om omlegging og plasskutt på fakultetets nettside “Utvikling av jusstudiet”

Regjeringen foreslår at Arbeidstilsynet kan forby bedrifter som risikerer ransforsøk å kun ha en arbeidstager på vakt.

Stud.Jur. nr. 3 2009 skriver denne gangen om juryordningen (eller lagretten, som den heter på norsk), som tidligere i år hang i en tynn tråd. Men nå viser det seg at det likevel ikke er flertall for å endre ordningen etter at det bare er Ap og Høyre som har ønsket å innføre meddomsrett (fagdommer og lekdommere sitter sammen, sistnevnte gruppe med flertall) i stedet for dagens ordning.

 Det kan likevel bli Menneskerettsdomstolen i Strasbourg som får siste ordet, siden de i en sak mot Belgia kom til at juryens enkle ja/nei-svar krenket EMK art 6s krav til rettferdig rettergang. To utvalgte testsaker står nå for tur til behandling i Høyesterett i plenum.

Debattinnlegg finnes her, her og her. Mitt tidligere blogginnlegg finne her.

Dommen mot det svenske The pirate bay (TPB) har skapt bølger i bloggosfæren og i mediene.

The Pirate Bay ble funnet skyldig i medvirkning til brudd på opphavsretten av den svenske tingsrätten i Stockholm (dvs den laveste av tre rettsinstanser) . I følge en fagartikkel skrevet av jurist med fordypning i opphavsrett Espen Bakjord i den nyeste utgaven av Stud.Jur., er reglene de samme i Norge, og de ville ha ført til det samme resultatet her til lands.

En del har lurt på hvorfor personene er dømt når de ikke har lastet opp eller ned materialet selv. Det er et godt spørsmål, med et enda bedre svar. De domfelte er dømt for å ha medvirket til å gjøre dette mulig. Sagt litt enkelt, den som hverken stjeler ting eller kjøper tyvgods kan godt dømmes for medvirkning til heleri dersom han eller hun bestemmer seg for å åpne et lokale der helere og tyver kan møtes.

Et annet spørsmål som har dukket opp, er piratenes ganske besnærende argument om at med denne tolkningen av loven til grunn vil selv Google og alle andre søkemotorer bli stemplet som ulovlige siden de kanb rukes til å finne opphavsrettsbeskyttet materiale. Det forsvaret er besnærende, men villedende av den enkle grunn at en ikke vurderer hensikten med søketjenesten. Googles hensikt er å søke etter alt mulig av nettbasert materiale, og det meste av dette er fullt lovlig å se og høre på. Men søkemotorer som TPB er derimot oppfunnet, konstruert, markedsført og styrt med den hensikt å gjøre det lettere for brukerne å bryte opphavsretten.  For å gi nok et eksempel: det er fullt lov å innføre, oppbevare, lage og selge rusmidler, feks opiopater, når det brukes i medisinsk hensikt. Men de samme rusmidlene er totalforbudt når de skal brukes til rusmiddelmisbruk.  

Etter dommen ble avsagt har det dukket opp en interessant prosesuell problemstilling: var dommeren habil? Det har nemlig kommet frem at fagdommeren i saken er medlem av en svensk forening for opphavsrettslige spørsmål, der jurister med faginteresse for opphavsrett møttes for å diskutere opphavsrettslige problemstillinger. De domfelte piratene krever selvsagt at dommen kjennes ugyldig på grunn av det de ser som en habilitetsmangel (jäv) på svensk.

Det er i svensk som i norsk rett klart at dersom en selv er part i saken eller er i nær slekt med eller jobber for  noen av partene kan en ikke dømme. Det er ikke temaet her. Det som er temaet er den generelle standarden i vår domstolslov § 108, “andre særskilte grunner”.  Det ser ut til at i Sverige tolkes denne regelen noe strengere enn hos oss, jfr. ena v de nyeste kjennelsene fra Høyesterett om habiliteten til en dommer som drøftet – av alle ting – habiliteten til en annen dommer.

Etter norsk rett skal vurderingstemaet “andre særskilte grunner” faktsik være “noe særsilt”, som kan gjøre at en kan ha grunn til å kaste tvil over upartiskheten til en dommer. Det kan være at en har kjent en av partene, men siden det ikke er unormalt å møte mennesker er det ikke automatisk slik at ethvert kjennskap leder til inhabilitet.  Noten i Norsk lovkommentar til domstollovens § 108  (innlogginsside, tilgjengelig fra UiO-maskiner) sier rett ut at “Felles medlemskap i foreninger og lignende fører vanligvis ikke til inhabilitet, jf. Skoghøy [Sivilprosess, 2001] s. 117 med henvisninger og HR-2001-00068 (Rotary) [ikke inhabilitet].” Litt senere i noten uttales og at “Faglige uttalelser medfører sjelden inhabilitet, se Rt. 2000 s. 38 [ikke inhabilitet] og Bøhn s. 313-314, men se Rt. 2003 s. 1094 ([inhabilitet]:Spørsmålet sto til avgjørelse ved domstolen.”

Foreningen som dommeren tilhørte var en fagmessig organsiasjon som det finnes ganske mange av i det juridiske miljøet. I det norske arbeidsrettsmiljøet er NARF, Norsk arbeidsrettslig forening, et godt eksempel. Her møtes en rekke forskere, studenter, jursiter og advokater fra både arbeidsgiver og arbeidstagersiden for å diskutere og høre på foredrag. Også dommere deltar. Det ville være særdeles uheldig om de som faktisk avgjør hva som skal være rett og galt skal ha et generelt forbud mot å kunne møte opp og oppdatere seg på fagområdet de interesserer seg for. Hablile dommere er bra, men dommere som ikke er i berøring med samfunnet rundt dem er langt fra noen ønskesituasjon.

Et mulig unntak kan være der foreningen klart har et standpunkt i en sak som er omtvistet. Dersom dommeren hadde vært medlem av for eksempel (den fiktive) “hjelp musikkindustriens venner” eller (det ikke fullt så fiktive) Piratpartiet, er det klart at det er inahbilitet. Og dommeren er riktignok med i Foreningen FOR opphavsrett, og den foreningen har tidligere uttalt seg om et EU-direktiv om opphavsretten. Dette kan lettere tale for inhablilitet, blant annet i følge denne jusbloggen sin fornuftige gjennomgang av saken.

Men så vidt jeg kan lese av dokumentene, er det ikke tatt en bestemt mening i saken om EF-direktivet, det er bare påpekt enkelte uklarheter. Og selv om foreningen er for opphavsrett, sier den ingenting om hva slags opphavsrett den vil ha. Foreningens vedtekter sier og klart at det er debatt, ikke rettspolitikk eller påvirkning som er det sentrale i forenignen. Disse momentene, og hensynet til at det er ønskelig å ha dommere som faktisk kan delta i samfunnsdebatten, gjør at jeg tror det er lite sannsynlig at det er grunn til å tro dommen blir opphevet på grunn av saksbehandlingsfeil.

Oppdatering:
Også opphavsrettsekspert Olav Torvund skriver om debatten på sin blogg. Han har blant annet hørt gjennom intervjuene, og påpeker ganske korrekt at de svenske reporterne nok har gått litt for raskt frem – klippingen er “tendensiøs og manipulerende”, mener Torvund.

Bare en uke etter at Norge tapte en EMD-sak om ytringsfrihet versus privatlivets fred (se bloggposten under) har Norge fått en ny sak avgjort i Strasbourg. Denne gangen godkjente EMD det norske forbudet i domstolloven § 131a mot å fotografere tiltalte og dømte i og utenfor rettssalen der straffesaken pågår. Det var avisene Aftenposten og Dagbladet som valgte å trykke bildene av Vernoika Orderud ettter at hun hadde blitt dømt, og som tok boten de fikk til retten. Høyesterett godtok boten i  Rt. 2004 s. 510 (innloggingsside).

Det er dermed nok en gang kommet et tilbakeslag for norske medier, som lenge har trodd at enhver sak der ytringsfrihet er involvert, så må ytringsfriheten vinne. Det spørs om redaktørene kommer til å være så menneskerettsvennlige fremover. Redaktør Bernt Olufsen i VG har allerede rast mot dommene på Twitter.

De siste årene har det vært avsagt en rekke dommer i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) som har utvidet ytringsfriheten på bekostning av ærevernet. Norsk rett hadde tidligere lagt stor vekt på det siste, men en rekke avgjøresler i EMD snudde om på dette.

Men spørsmålet nå er om dette er i ferd med å snu. Det har nemlig falt en ny avgjørelse i EMD der Norge er dømt for brudd på plikten til å beskytte privatlivets fred i EMK art. 8. Klageren var en mann som ble hengt ut som mistenkt i en stor drapssak, selv om det senere viste seg å være to andre som var gjerningspersonene.

Tendensen ser ut til å ha snudd noe i EMD etter von Hannover-dommen. Det blir nå et langt større beskyttelse av de rene private afferene, og EMD viker ikke tilbake for å selv vurdere hva som er rent privat, og hva som er i allmenhetens interesse, typisk de klassiske politiske eller samfunnsmessige diskusjonene ytrignsfriheten primært skal verne.

Dette kan blant annet få følger for en ikke ukjent professor og hans alternative teorier når denne injuriesaken går til lagmannsretten.

• Lovdatas sammendrag og lenke til avgjørelsen i fulltekst

Den nye straffeloven er snart ferdig. En oversikt er trykt i Stud.Jur. nr. 1/2009 s. 29-35