Ny universitetslov

Etter omtrent to års arbeide med utredninger, heftige protestaksjoner og nøye vurderinger, har Stortinget kommet frem til at det ikke var så veldig nødvendig å endre på reglene i Universitetsloven. Forholdene for universitetene har derimot endret seg.

Som Stud.Jur. skrev i nr 6/2003 («Alt kan reformeres»og «Gir advokat Ryssdal studentene regningen?») fremmet det såkalte Ryssdal-utvalget et forslag til hvordan en kunne slå sammen den nåværende lov av 12. mai 1995 Nr. 22. om universiteter  og høgskoler og lov av 11. juli 1986 Nr. 35 om private høgskoler. Et flertall foreslo at universitetene skulle organiseres som egne stiftelser utenfor den statlige forvaltning, ledes av et styre med departementsoppnevnt flertall, ha ansatt rektor og et svakt vern mot studentbetaling. Et mindretall dissenterte og mente universitetene skulle være en del av staten, men med spesielle fullmakter for å bevare forskningsfriheten, studenter og ansatte i flertall i styret, og et sterkt gratisprinsipp.

Clemet endret
Høringen som kom ut da Stud.Jur. skrev artiklene, vakte en voldsom oppmerksomhet. Studentpolitikerne raste både i parlamentet på Blindern og i Norsk Studentunion, de ansatte har gått i fakkeltog, foreningen Vox Academica (Akademisk stemme) har blitt stiftet, og alle de offentlige universitetene gikk imot forslagene i sine høringer. Kristin Clemet endret derfor på store deler av forslaget fra NOU 2003:25 når hun la frem sitt lovforslag i Ot.prop. 79, 2003-2004. Det ble en felles lov for både de private og de offentlige institusjonene, men med egne kapitler for hver gruppe. Universitetene ble foreslått beholdt som en del av staten, valg eller ansettelse av rektor kunne avgjøres av styret selv, studenter og ansatte skulle ha flertall i styret, og utdanning som ledet frem til engrad skulle være gratis, «som hovedregel.»

Stortinget endret
Det ble ikke mye roligere etter dette. Selv om den aller største saken, om universitetene skulle være egeneide og på egen hånd eller del av staten var vunnet, gikk en bred front av studentpolitikere, fagforeninger og interesseforeninger som Vox Academica nok en gang til angrep for å verne gratisprinsippet og beholde fri forskning og uavhengighet fra markedskreftene. Man førte vellykkede samtaler med opposisjonen på begge fløyene i forhold til regjeringspartiene, og fant stor forståelse hos disse. Regjeringspartienes representanter hadde derfor snudd i en rekke saker da stortinget Kirke- utdannings- og forskningskomité innstilte i saken. I Inst.O. nr 48 og Besl.O. nr. 45 forsvant derfor ordene «som
hovedregel» fra regelen om gratis studiefinansiering – det står nå i § 7-1 «universiteter… kan ikke kreve egenbetaling fra studenter for ordinære utdanninger som leder frem til en grad». Universitetene skal ha valgt ledelse, og kun med 2/3 flertall vedta endringer i styrets sammensetning eller innføre ansatt rektor. Som vanlig er gikk innstillingen gjennom Odelstinget og Lagtinget uten endringer i forhold til komitéinnstillingen. Loven vil antagelig tre i kraft fra og med 1. juli i år.

Andre endringer viktigere
Det ble som vi ser ikke gjennomført noen særlig store endringer i forhold til den loven som vi lever under i dag. Vi er en del av staten, og staten har dermed et ansvar for å finansiere og drive høyere utdanning, forskning og formidling av kunnskap til samfunnet. Likevel har vi sett en endring i rollefordelingen mellom stat og institusjon. Inntil for tyve år siden utnevnte en professorer som embedsmenn, en såpass viktig avgjørelse at den måtte foretas av Kongen i statsråd etter Grunnlovens § 28. Departementet vedtok innholdet i gradene, eksamensformer, karakterregler og mye mer.

Dette ble etter Kvalitetsreformen endret kraftig. Departementet vedtar nå en rekke mål, tildeler penger etter hvor mange studiepoeng som tas og hvor mye forskning som publiseres, men overlater en rekke bestemmelser til universitetet selv, da gjennom dets styre, som er ansvarlig for alt som skjer på institusjonene etter gjeldende lov § 4. For å holde universitetene i øra har en som i de fleste andre europeiske land opprettet et eget frittstående kontrollorgan som skal føre tilsyn med kvaliteten i utdanningen. I Norge heter organet NOKUT og reguleres i
Universitetsloven. Organet forlanger jevnlige rapporter gjennom et eget kvalitetssystem, og de institusjonene som ikke følger kravene kan miste retten til å være høyskole eller universitet.

Opprykk til universitet
Et av de store skillene i sektoren har blitt om en er universitet eller høyskole. Universitetene kan fritt opprette og nedlegge utdanningsprogrammer og opprette nye, mens høyskolene må søke om å foreta endringer. Det er også overlatt NOKUT å vurdere om en er god nok til å rykke opp til vitenskaplig høyskole eller topplassen universitet. Kravet er at en må ha et forskningsmiljø som er så kvalitetsmessig sterke at de kan støtte fire doktorgradsutdanninger, slik det ble beskrevet i NOU 2000:14, Frihet med ansvar, det såkalte Mjøsutvalgets siste utredning. Det var dette som skjedde da Høgskolen i Stavanger fikk opprykk til  universitet fra og med årsskiftet, og Landbrukshøyskolen på Ås ble Universitetet for miljø- og biovitenskap i januar.

Bedre for private studenter
Den gjeldene loven for privathøyskolestudentene var ikke mye å skryte av. Den hadde veldig få rettigheter for studentene, og kravet på representasjon i styrer og råd som studenter på offentlige institusjoner har hatt siden 60-tallet kunne de se langt etter. Nå har også denne gruppen av studenter fått rett til godt læringsmiljø, studentdemokrati og makt i styrene på sine institusjoner. Men de har, nærmest selvsagt, ikke fått rett til gratis  utdanning.

Gratisprinsippet i lovs form
Nå har jeg altså fortalt at de største endringene for sektoren kom i form av endringer i den gjeldene universitetsloven, gjennomført fordi Kvalitetsreformen ble vedtatt i 2001. Det kan kanskje virke som om det ikke er foretatt noen materielle endringer i loven. Det er ikke helt riktig.

Man har snakket om å «bevare gratisprinsippet». Dette var et prinsipp som inntil nå var hjemlet i et rundskriv vedtatt av utdanningsdepartementet selv. Studentene hadde i lengre tid presset på for å få dette prinsippet hevet opp til lovplanet. Dette har en reell betydning da en lov er vanskeligere å endre eller dispensere fra enn et departementsvedtak, og med en lovhjemmel er det lettere å argumentere mot forsøk på å innføre studentbetaling, som for eksempel kopipengene ved vårt eget universitet. Problemet er bare at Stortinget i notene til den nye gratisparagrafen, § 7-1, skriver at det er dagens praksis de har til hensikt å lovfeste. Ordningen med kopipenger har universitetet hjemlet i en fotnote i statsbudsjettet. Det er dermed ikke en innføring av forbud mot kopipenger. S

om en trøst kan det fortelles at departementet utarbeider et forslag til forskrift om studentbetaling ved universiteter og høyskoler. Men det må gis en advarsel til studenter som tror lovfesting av er veien til salig og gratis utdanning. Vi har hatt det samme prinsippet i Opplæringsloven § 2-1(6), § 3-1(9) i flere år. Som alle husker måtte vi selv (rettere sagt: våre foreldre) betale for skoleturene, leirskolen i 4. klasse, kopiene og skolebøkene på videregående, og for mange, også skoleskyssen.

Fødselspermisjon i loven
En annen viktig endring er innføringen av rett til fødselspermisjon for studenter som får barn i studietiden. Den nye § 4-5 er i stor grad en overføring av tilsvarende regler i arbeidsmiljølovens §§ 31 og 32, men med tilpasning til den forskjellen det er mellom å være ansatt og være student. Institusjonen plikter blant annet å legge til rette for at
studenten «kan gjenoppta sine studier så raskt som mulig etter endt permisjon.» Bestemmelsen må nok avgrenses litt i forhold til hvor langt undervisningen har kommet i fraværsperioden. Man har for eksempel ikke med dette fått rett på å få forelesninger som gikk i september når en kommer tilbake i november.

Gamle regler på nye plasser
Ellers er loven stort sett en omstrukturering av de gjeldende lovene på området, selv om innholdet mye er av det samme. Reglene i § 50 om eksamen, sensurering, tre ukers frist for resultat er videreført i § 3-9. Klage på eksamensresultatet og rett til begrunnelse for sensurering fra nåværende § 51 og formelle feil ved eksamen fra § 50 er overført til henholdsvis §§ 5-1 og 5-2.  Prinsippet om åpne forelesninger er nå inntatt i § 3-8(2). Kravene til læringsmiljøet er videreført som i den gamle loven, men nå i § 4-3. Og retten til minst 20% representasjon i organer med makt er beskrevet i § 4-4. Reglene om bortvisning eller utestenging finnes nå igjen i § 4-8.

Blikk på verden
Det var som vi så sterke krefter som ønsket å endre universitetsloven slik at den bedre passet deres syn på hva et universitet skal være. Det er ikke tvil om at de har vunnet en rekke seire rent lovteknisk. Problemet blir bare å se om en, til tross for en lov som de fleste sier de kan leve med, får politikere og universitetsledere en kan leve med. Det er et klart trekk at større og større makt gis den enkelte institusjon til å utvikle seg selv. En rekke av de institusjonene vi anser som toppuniversiteter i utlandet har brukt sin uavhengighet til å satse sterkt på måter å tjene penger på. Oxford skal nå vurdere å sette av flere plasser på sine studier til utenlandsstudenter, fordi britiske studenter ikke kan belastes for mer enn 3000 pund i skolepenger per år. De amerikanske eliteuniversitetene i «Ivy Leauge» tjener sine penger på å ha utviklet tekniske og medisinske patenter som de nå tjener betydelige summer på.

Får UiO studieavgifter?
Et blikk på Tyskland viser at studentene der nå for første gang ble ilagt studieavgifter på de statlige universitetene. Det er nok ikke sannsynlig at Norge går i den retningen. Vi har fremdeles en sunn økonomi, og en politisk vilje til å bruke mye penger på offentlig sektor, og beholde høyere utdanning under statlig kontroll. Og det viser seg i flere
internasjonale rankinger, blant annet Times Education suppliment, referert på uniforum.uio.no, at UiO kommer svært godt ut; HF-fakultetet vårt er det beste i Norden, SV ligger på 5. plass i Norden, og innenfor noen naturvitenskaplige fag og medisin er vi fremragende. UiO totalt er på 101. plass i verden og nest best i Norden, bare slått av Københavns niversitet. Det er interessant å se at en av faktorene de internasjonale angeringene legger vekt på er antallet studenter hver lærer har i jennomsnitt, det såkalte forholdstallet. Det er derfor kanskje ikke
tilfeldig at rektor har skrytt i nasjonale medier av at jussen har fått et bedre forholdstall etter innføring av reformen, selv om fakultetet for å spare penger har vedtatt å pakke enda flere studenter inn i kursene.

Ting tyder altså på at høyere utdanning og forskning står sterkere og bedre rustet en noen gang før. Vi utdanner, forsker, formidler som før, men på bedre måter. I alle fall er det for studentenes del liten grunn til bekymring. Vi ser fremover en sektor som kommer til å ha god plass for studenter, og skolepenger er ikke et alternativ i Norge så lenge økonomien er så god som den er, og behovet for høyt utdannede arbeidstagere er såpass stabilt høyt i et kunnskapssamfunn.

Problemer med frihet.
Problemet er større  heller nå at fokuset har snudd seg bort fra studiereformen som bla innførte små kurs i stedet for masseundervisning i auditoriene, og over på hva en kan gjøre med forskningen. Når institusjonene nå står mer fritt til å styre seg selv kan studentene komme i en lei skvis. Det er slik at de vitenskapelig ansatte snakker om undervisningsplikt, men forskningsfri i jobbene sine. De får også opprykk i karrieren basert på hva de har forsket på, ikke hvor gode de er til å undervise. Hittil er det politikerne som har måttet tvinge endringer som studentene tjener på ned over hodet på de motvillige institusjonene, sist ved innføringen av kvalitetsreformen.

Det er også en grunn til at reglene om klage på eksamen står i Universitetsloven, og ikke universitetets egne forskrifter. Større frihet internt kan bety at ledelsen vil smiske mer med de som velger dem – de ansatte – og i mindre grad på studentene. Kutt og manglende bevilgninger kan komme i ting som er viktige for studentene siden de bare har 20 % av stemmene i et styre, og ikke hos forskerne, som har langt flere plasser i styrene og utvalgene på unviersitetet. Til gjengjeld er studentene en stor velgergruppe som politikerne svært gjerne vil ha på sin side. Vi kommer nok derfor til å se at politikerne ønsker å styre universitetene når det gjelder studieordningene våre.  Blir det for ille reformerer Stortinget gjerne nok en gang – om de kan vinne stemmer på det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: