Juristforeningen i Dagbladet

Juristforeningen er omtalt i Dagbladet denne høsten. Grunnen til det er at vi synger.

Dagbladets kommentator Unn Conradi Andersen skrev lørdag den 3. oktober at studentene ved universitetet ikke bryr seg om noe annet enn pensum. Men i siste avsnittet av artikkelen slår hun fast at dette ikke stemmer på embedsstudiene, det vil si de delene av universitetet der en utdanner seg til gode og sikre stillinger; juss, medisin og psykologi. Hva er det vi gjør som er så annerledes ifølge Andersen?

Foreningene skaper rom
Anersen nevner den sterke stillingen foreningene har. De skaper rom til å utfolde seg i, og til å prøve og feile. Det er uvurderlig kunnskap som deltagerne i foreningslivet får. Alle som blir med får muligheten til å samhandle med andre mennesker. Andre får muligheten til å lære seg å behandle mennesker, noen får verdifull adminsitrasjonsopplæring. Og noen av oss får muligheten til å lære å lede andre mennesker – på den harde måten. Selvsagt går det skeis noen ganger, siden vi er de glede amatører, men for arbeidsgiverne er denne kompetansen gull verdt. Det er klart at de
fleste arbeidsgivere (Det stivnede embedsverket unntatt) setter disse vervene høyt opp dersom de kommer på CV-en. Selv kjenner jeg flere som har fått jobb med en B på fellesdelen og noen verv på CV-n enn de som har A på vitnemålet, men heller ingenting annet.

Vi har en egen kultur
Vi synger, skriver Andersen. Vi har våre egne ritualer når eksamenene er avlagt. Det stemmer, sier den som har vært på en eksamensfest. Internt i foreningene preges vi av å ha våre egne tradisjoner, ritualer og historier. Juristforeningen har for eksempel sin egen gyldne «psalmebog» og arrangerer årlige Hoppeball.  Vi lever oss totalt inn i maskoten vår – for oss er det hesten, etter skikken kalt Hoppen regina. Hvilket andre steder ser du en tøyhest valse rundt på fakultetet når det er et studentarrangement. Og i nittisju år har vi hatt professorer eller embedsmenn som Storebror i foreningen – gjerne som deltagere på festene selv, slik vår nåværende Storebror Viggo Hagstrøm gjør. Selvsagt preger det en stakkars student som blir dratt med i dette. Opptil flere studenter har sagt at uten foreningene hadde de nok sluttet på juss.

Mer mainstream
Andersen nevner derimot ikke et tredje skille. En ting som kan merkes med Blinderns studentmiljø er at det som oftest er smalt, innadvendt og selvsentrert. Fordelen er at det er mange mulige interesser å finne i disse studentinteressene. Ulempen er at det er veldig få fellesarenaer. Og hva som foregår utenfor, hva andres mening er, og hvordan en skal tilpasse seg dette, blir satt i bakgrunnen. Konsekvensen av dette er at Blindern-studentene burer seg inn i sine små miljøer hvor alt skal være perfekt for akkurat seg selv, og møter andre hensyn med et mistenksomt
blikk. Embedsstudentene har derimot en rekke følere ut mot samfunnet rundt dem. Derfor er foreningene mer realistiske og jordnære når de planlegger – fordi det er bevisst på at tiltakene må treffe mange. Derfor spiller ikke
vi sær alternativ rock på Kjeller’n, men beinhard P3-pop. Det er tilfeldigvis det flest studenter liker – eller til nød kan akseptere – i tillegg til halvliteren. Og dette skjer uten at en mister sitt eget særpreg.

Deltar i samfunnet
Et fjerde og viktig skille er hvordan embedsstudentene forholder seg overfor samfunnet rundt seg. Vi står ikke utenfor og kommenterer, men går inn og gjør noe. Ved alle de tre jusstudiene i Norge har studentene rettshjelpstjenester – Oslo endog to med JURK og JUSS-BUSS. Medisinerstudentene har Medisinernes Seksualopplysning (MSO), som sprer informasjon om trykk seksuell informasjon på skoler og andre institusjoner. Juss har HumAk hvert annet år, MedAk er medisinernes humanitæraksjon, og nå har psykologistudentene også fulgt etter med PsykAid. Ingen andre studentgrupper kan vise til noe tilsvarende. Det er kanskje synd, men engasjementet til den engasjerte studenten på Blindern går sjelden lengre til enn å diskutere hissig, og til nød skrive sinte opprop eller gå i et fakkeltog.

Vil det vare?
Spørsmålet er nå om også den særpregede kulturen vil overleve på embedsstudiene. Det er gjennomført en rekke reformer de siste årene som forutsetter mer aktivitet på skolebenken. To små eksamener på 3. og 4. året i stedet for en stor etter to år på fellesdelen har økt eksamenspresset på juss. Flere har måttet jobbe siden regjeringen ikke har regulert studielånet i takt med prisstigningen. Men tiltak kan skimtes. På JURK og JUSS-BUSS får de frivillige nå fritak for valgfag. På Blindern jobber Studentparlamentet og universitetsledelsen med en ordning hvor studenter med tunge verv kan få dette godskrevet som studiepoeng hvis de i tillegg følger ett godkjent kursopplegg. Det, sammen med en positiv holdning fra fakultetene og fortsatt vilje blant studentene til å ta på seg verv og oppdrag, kan kanskje bidra til å bevare kulturen vi har her nede. Vi får se. Gid Henner lenge leve må!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: