diverse gammelt som skal redigeres

 
Faktaboks

Kvalitetskrav kan stoppe jusstudier

Ingen av de tre jussfakultetene i Norge oppfyller statens egne krav til
kvalitet i utdanningen. Konsekvensen kan bli at det ikke tas opp
jusstudenter i Norge.

Tekst: Sigurd K. Berg

Det er Norsk Organ for kvalitet i Utdanningen (NOKUT) som har fastsatt de
strenge kravene som alle universiteter og høyskoler må oppfylle. Manglende
godkjenning fra NOKUT fører til at en institusjon ikke lengre kan ha
studenter.

For få forskere
NOKUT har varslet at etaten vil gjennomgå alle jussutdanningene i Norge i
løpet av 2006. Men NOKUTs generelle kriterier for god utdanning skaper
problemer for de juridiske fakultetene. – Ut fra regelverket er det grunn
til å tro at vi vil få problemer med kravene til forskningsbasert
undervisning, sier dekan Jon T Johnsen.

Det er rent konkret antallet professorer og førsteamanuensiser målt opp
mot det samlede antallet ansatte som gjør at jussutdanningene kan komme så
dårlig ut. NOKUT krever at minst 50 % av alle vitenskaplig ansatte har
såkalt førstekompetanse, det vil si at de er professorer eller
førsteamanuensiser.  Av disse igjen skal minst en fjerdedel være
professorer. Oslo har mange stipendiater og eksterne timelærere i tillegg
til de med førstekompetanse. Jussen i Oslo er derfor langt unna
NOKUT-målet. Kravet er satt for å sikre at utdanninger som tilbys er
basert på det beste og nyeste av forskning man har på et fagfelt, siden
underviserne også skal være forskere.

Vil ikke kutte i undervisning
Selv om NOKUT-gjennomgangen ikke er satt i gang enda, har fakultetet
diskutert hva de skal gjøre, sier dekanen. – Både økning i staben og
reduksjon i antall studenter vil være virkemidler for å bedre andelen
forskningsbasert undervisning, sier Johnsen. Det betyr at jussen i Oslo
enten må opp færre studenter eller rekruttere flere forskere, selv om
fakultetet mener det ikke har fått nok penger til å ansette tilstrekkelig
med folk. Å kutte i undervisningen til de nåværende studentene vil dekanen
ikke gjøre. – Reduksjon i timelærerundervisningen er neppe en farbar vei
siden underisningsintensiteten allerede er forholdsvis lav, sier han.

Landsdekkende problem
I følge forskriftene om akkreditering kan NOKUT komme med pålegg om å
rette feil og mangler de finner innen gitte frister, maksimalt to år.
Dersom jussen i Oslo da ikke har rettet feilene, trekkes godkjenningen av
studiet tilbake, og studiet må fjernes fra tilbudslistene til
universitetet.

 I tillegg kan NOKUT kreve at Oslo inngår avtaler med et allerede godkjent
lærested slik at de studentene som er tatt opp får graden sin. Det kan
bli vanskelig, siden heller ikke de juridiske fakultetene i Bergen eller
Tromsø oppfyller NOKUTs krav.  Dette har fått rektor ved Universitetet i
Tromsø til å reagere. – Mange ser på Harvard som en god «law school», men
det spørs om de hadde passert NOKUT-kravene, sier UiT-rektor Jarle
Aarbakke til tidsskriftet Forskerforum.

Frykter ikke for stenging
Dekanen i Oslo mener at det ikke er grunnlag for å frykte at det vil gå så
langt som stenging av jussen. – Det virker lite sannsynlig at studenter
som allerede er i studieløpet skal bli nektet å fullføre, sier Johnsen.. –
Derimot er det tenkelig med et forbud mot å ta inn nye studenter før
undervisningstilbudet er forbedret, sier han. Han mener også at det
fremdeles vil være mulig å ta eksamen som før. Dermed kan studenter i
teorien ta størstedelen av jussen som privatist, for eksempel via
Folkeuniversitetet.

Oslodekanen vil ikke gå med på at det er en unødvendig gjennomgang NOKUT
nå foretar. – NOKUT-evalueringen vil vise i hvilken grad et studium som
det juridiske med høyt innslag av masseundervisning, omfattende bruk av
timelærere og stor vekt på selvstudium, fyller dagens krav til en
akademisk utdanning, sier Johnsen. Han forsikrer at fakultetet lojalt vil
medvirke i prosessen. – En godt fundert evaluering kan bli et viktig
pådriver for et bedre studium, sier dekanen.

Ber om endringer
Anna Beskow, nestleder i Juridisk studentutvalg i Oslo, mener at det vil
være underlig om jussen blir avskiltet av NOKUT. – Slik som alt i livet er
undervisningen på fakultetet av varierende kvalitet og det er mye som kan
forbedres. Men nei, undervisningen er ikke så dårlig at den ikke bør
godkjennes, sier Beskow.  Hun mener at NOKUTS formelle krav til fordeling
av ansatte fører til problemer for utdanninger som er mer
profesjonsrettede, og håper på endringer. – Vi håper at NOKUT ser at det
ikke er mulig å vurdere alle utdanninger over samme kam og at de er
villige til å se på kravene sammen med de juridiske fakultetene, sier hun.

Men I NOKUT er en foreløpig ikke innstilt på endringer som gjør at jussen
kommer lettere unna. NOKUT vil skille strengt mellom
universitetsutdannelser og fagskoleutdannelser. – De førstnevnte skal være
forskningsbaserte, mens de sistnevnte skal være mer praksisorientert, sier
informasjonssjef Dorte Birch. Juss er definert som en
universitetsutdanning, og må derfor være forskningsbasert, sier
Birch.Forskningsbasert undervisning vil si at man bruker forskere i
undervisningen. Men kritikere har pekt på at NOKUTs strenge krav har ført
til at en rekke utdanningsprogram det ikke er noe i veien med blir
underkjent. Det klareste eksempelet er at NOKUT ikke har godkjent en
eneste av sykepleierutdanningene i Norge, med ett unntak.

Minister vil ha evaluering
Men nå kan det bli endringer. I en fersk tale fra kunnskapsminister
Øystein Djupedal som medieavdelingen hans henviser til heter det nå: «Vi
overskuer kanskje ikke ennå fullt ut de endringer som kan følge av
institusjonenes myndighet til selv å opprette studier, akkreditering i
NOKUT-regi og mulig avskilting av studier. Det har endret grensene mellom
politikk og faglighet i høyere utdanning. Kanskje kan det være en trøst å
vite at NOKUT snart skal få smake sin egen medisin: NOKUTs arbeid skal
evalueres!»
FAKTA:

NOKUT:
Forkortelse for Norsk Organ for kvalitet i utdanningen:
Statens uavhengige organ for kontroll av utdanning på høyskoler og
universiteter.
Setter krav til lærestedene, og undersøker om de følges.
Er hjemlet i Universitets- og høyskoleloven.
Den europeiske Bologna-avtalen, som Norge har undertegnet, krever at alle
land har slike organer.
Nettadresse: www.nokut.no

NOEN AV NOKUT-KRAVENE

Det skal foreligge en plan for studiet.

Pensum og undervisning skal være egnet til å sikre kandidatenes kompetanse
i relasjon til studiets mål.
Institusjonen skal ha et stabilt fagmiljø knyttet til studiet.
Minst 50 % av fagmiljøet knyttet til studiet skal være ansatte med
hovedstilling på institusjonen.
Minst 50 % av fagmiljøet skal dekkes av ansatte med
førstestillingskompetanse, av disse skal minst 25 % være professorer.
Fagmiljøet skal vise til resultater fra forskning .

Tekniske og administrative tjenester skal være tilpasset studiet og antall
studenter.

Studenter skal sikres tilstrekkelig tilgang på IKT-ressurser.

Bibliotektjenestene skal være lett tilgjengelige og i samsvar med studiets
faglige innhold og nivå.

Institusjonen skal ha egnede lokaler til undervisning og forskning.

Institusjonen skal delta aktivt i internasjonalt samarbeid innenfor
fagområder med relevans for studiet.

Det skal være ordninger for internasjonalisering på studiet.

(Forskrift om standarder og kriterier for akkreditering av studier,
Fastsatt av NOKUT, 25.01.2006, § 2-2)

 

 

Geir Woxholt
Avtalerett

A til avtalerettens ABC

Woxholts første versjon av Avtalerett ble anmeldt i forrige Stud.Jur.
etter å ha ligget alt for lenge i skuffen. Vi fikk derfor litt av en
overraskelse da den nye utgaven av boka dumpet ned på skrivepulten vår
bare uker etter at anmeldelsen var på trykk. Var det virkelig nødvendig å
gi ut boka på nytt så kort tid etter forrige utgave? Her er jo mye ved det
samme.

Gode og interessante drøftelser
Heldigvis, fordi dette er en meget god fagbok. Den går gjennom faget på en
systematisk og oversiktelig måte, og trekker opp interessante
problemstillinger. Nytt i forhold til den tidligere utgaven er en delvis
omskriving av tolkningsdelen, og nye punkter om straffelovens
ikrafttredelseslov § 12 – den om at spillegjeld ikke kan kreves inn – er
tatt med. Boka gir etter mitt skjønn faglig gode og interessante momenter
og drøftelser. De er litt tyngre å få dreis på i de delene som er 3.
avdelingspensum, men jo høyere avdeling, dess høyere krav kan en stille
til leseren. Overalt lånes og henvises det rikt til andre forfattere, og
kilder og inspirasjoner oppgis i rikt monn, slik at den som har tid til
dypere studier lett finner relevant stoff.

En rekke gode eksempler
Boka inneholder flere praktiske eksempler, og skiller klart mellom når
vurderinger og momenter er hentet fra andre kilder, eller suges av eget
bryst. Det er også et eget kapittel om forhandlingsteknikk, selv om det
ikke er pensum. Eksemplene som brukes viser at forfatteren følger godt med
på hvordan faget brukes i praksis, noe som gjør at det er lettere å
skjønne problemstillingene. Det eneste skjæret i sjøen er kapittelet med
«noen kritiske synspunkter» der forfatteren er i heftig disputt med en
meningsmotstander om hvordan en skal komme frem til omtrent de samme
løsningene.  Men den delen skal en hoppe over – det er i petit, grenser
til det pedantiske og er heldigvis utenfor pensum.

Lettlest og pedagogisk
På det pedagogiske planet er boken også veldig god. Her er godt med
registre over stikkord, dommer og innhold, det er stikkord i margen. Men
også plass til dine egne, og språket er enkelt og forståelig. Bakerst er
deler av sentrale internasjonale regelsamlinger det ofte henvises til i
boka tatt med som vedlegg. Det eneste som savnes er kontrollspørsmål, men
det er en personlig mening. En annen personlig mening er at omslaget er
velvalgt, og gir et tydelig inntrykk av hva boken omhandler.

Totalinntrykket av Avtalerett er meget sterkt. Dette er av de beste
lærebøkene på hele jussen, og trolig den aller beste på 1. avdeling.
Eksamenssalene vidåpne for juks

Slurv i juksekontrollen, lesesaler som er stengt selv om det ikke er
eksamener der, og eksamenslokaler som er åpne for folk som kan tenkes å
jukse. Dette er ting studenter ved jussen har opplevd i denne våren.

Tekst: Maren Elvestad, Julie Wangensteen Lien og Sigurd K. Berg

Under vårens eksamener har det skjedd flere ganger at eksamenslokalene har
stått åpne på dagene mellom eksamener. Dermed har studentenes hjelpemidler
som lovsamlinger og domshefter vært tilgjengelige for både kandidater og
uvedkommende med lite ærlige hensikter.

Fant åpne lesesaler
En av de som opplevde at dørene stod åpne var Ingvill Bojer på 1.
avdeling. Sammen med noen venner gikk hun på Rosenkrantz for å se etter
bokkontrollens liste over beslaglagte læremidler. Lista var ikke hengt
opp, så de sjekket døra. – Vi ble jo litt overrasket over at den ikke var
stengt, sier Bojer. De gikk så inn for å se om bokkontrollen var på
lesesalen, men fant at salen var tom. – Det er alvorlig, vi kunne jo ha
ødelagt for noen vi ikke liker, sier Bojer, som understreker at de ikke
rørte noe mens de var på lesesalen.

JSU krever gjennomgang
Åpne lesesaler har forekommet både på 1. og 2. avdeling i løpet av de
siste ukene. Stud.Jur. har vært vitne til at både Rosenkrantz, lesesal
140, 150 og 160 på Domus Nova har stått åpne på «hviledagene» mellom de to
eksamensdagene. På 2. avdeling falt eksamen på hver sin side av Kristi
himmelfartshelgen, og hjelpemidlene kunne dermed ha vært lett
tilgjengelige for kandidatene i flere dager. Dette medfører ikke bare
potensielt juks og tyveri, men i verste fall fare for sabotasje fra
medstudenter, mener JSU. – Dette er åpenbart uheldig, og sånt skal ikke
forekomme, sier JSU-leder Kenth Rune Volla. Han mener at Universitetet nå
må gjennomgå sine rutiner.

Åpent tross advarsel
Universitetet har ikke greid å ta tak i problemet, sev selv etter at
Stud.Jur. tok kontakt med Infosenteret. Dagen etter vår første henvendelse
viste det seg at lesesal 140 på Domus Nova fortsatt var åpen, og det hadde
ikke vært vanskelig å snike seg til å notere litt ekstra i bøkene. At
bokkontrollen var allerede hadde blitt utført fikk vi bekreftet av
Infosenteret.
-Vi vet ikke helt hva som hendte, men antakelig er det ingen stor skade
skjedd, sier prodekan for undervisning ved fakultetet, Finn Arnesen. Han
presiserer likevel alt slikt ikke skal skje, og at man her må gå i gjennom
rutinene for å passe på at dette ikke skjer igjen.

Feilaktige anklager
Men Stud.Jur. har funnet eksempler på at studenter kan ha blitt utsatt for
feilaktige beskyldninger om juks. En student, som har bedt om anonymitet,
trakk seg fra eksamen andre eksamensdag på fellesdelen. Samme dag ble han
innkalt til møte, da han angivelig skal ha fusket. På møtet blir han møtt
av alvorlige ansikter og det legges en NOU på bordet. Studenten ble
lettere forvirret, da han hevder at han aldri har eid en NOU, og slett
ikke denne NOUen. Dermed kan fakultetet ha anklaget feil student for juks.

Slurv i juksekontrollen
Stud.Jur. har mens vi dekket denne saken også fått dokumentert at
bokkontrollen ved fakultetet er svak, og at studenter som en følge av
dette kan ha bli utsatt for urettmessige anklager om juks.  Like før
forberedelsestiden for muntlig eksamen på fellesdelen blir en kandidats
UNIDROIT Principles 1994 inndratt. Dette er ikke et lovlig hjelpemiddel
blir han fortalt. Senere mottar studenten et brev der det informeres om at
forsøket på fusk ikke anses grovt uaktsomt, og han skal slippe med en
advarsel. Studenten tar kontakt med administrasjonen og forteller at han
verken uaktsomt eller med annen grad av skyld har forsøkt å fuske. Tvert
imot hadde han medbrakt et lovlig hjelpemiddel. Han legger ved
hjelpemiddellisten der UNIDROIT Principles 1994 står pent oppført.
Studenten mottar skriftlig unnskyldning fra fakultetet.

Eksamensstengte saler ikke i bruk
Et annet problem som har vist seg er at fakultetet stenger lesesalene når
eksamenssesongen nærmer seg. Dette har ført til et stort press på de få
lesesalene som fremdeles holdes åpne, og mange studenter opplever at de
overhodet ikke finner leseplasser i denne perioden. Stud.Jur.s
journalister har med selvsyn sett at lesesaler som står avmerket som
«stengt på grunn av eksamen» på fakultetets hjemmesider, viser seg å ikke
være i bruk til eksamen. Hvorfor fakultetet stenger lesesalene når det
ikke er grunnlag for det vites ikke.
– Det er ikke bra at det går ut informasjon om at lesesalene er stengt når
de faktisk ikke er det, beklager Arnesen.

Ofre og pårørende i straffesaker har stort sett ikke vært aktive parter.
På et åpent debattmøte i Kriminalistforeningen ble tilhørerne presentert
for noen nye tanker og forslag som nå er på høring.

Tekst og foto: Sigurd K. Berg

I dagens straffeprosess har de fornærmede og ofrenes ansvar vært begrenset
til å anmelde forbrytelsen og forklare seg for rettsvesenet. Den tiltalte
har derimot en lang rekke rettigheter, som rett til forsvarer, innsikt i
saksdokumetner og rett til anke. Og en straffesak er ansett som et oppgjør
mellom den tiltalte og påtalemyndigheten.

Andre krav enn i 1887
Fra en del hold har det vært fremmet kritikk om at ofre og pårørende blir
satt på siden av saken. Regjeringen satte derfor i 2003 ned et utvalg som
skulle vurdere dagens situasjon og tegne opp mulige løsninger. Både
forsvarsadvokater, påtalemyndigheten og representanter fra de pårørende
har vært representert.
 – Vi har hørt at en del ikke er så fornøyde med oss, sa
førstestatsadvokat Knut Kallerud, som hadde vært leder av utvalget. Han
mente at påtalemyndigheten tradisjonelt har sett på seg selv som riddere
i hvite rustninger, men at tidene og folks kunnskapsnivå endrer seg.
– Det ligger i tiden at en setter andre krav til offentlige myndigheter i
dag enn en gjorde i 1887.

Lite uenighet i utvalget
Utvalget har i følge Kallerud gått gjennom og sett på hva som faktisk
trenges av rettigheter. – Det ble overraskende lite uenighet, sa Kallerud,
og minnet forsamlingen på at det har vært store debatter om dette temaer,
ofte med mye følelser involvert.
– Vi så på hvilke legitime interesser de fornærmede eller etterlatte ville
ha i en straffeprosess. Dette har aldri vært diskutert skikkelig, sa
Kallerud. Utvalget har gitt sterkere rettigheter til ofrene enn de
pårørende, siden de første er dirkekte berørte. Men etterlatte, det vil si
der hvor ofret har dødd som følge av handlingen, skal i følge forslaget få
omtrent de samme rettighetene som ofret selv.

Skal bli kjent med saksgangen
En av de aller verste tingene som mange ofre og etterlatte har reagert på
er at det har tatt tid. – Og som regel har de ikke fått vite hvorfor det
har tatt tid. Kallerud mente de berørte ville ha mer forståelse for dette
dersom de ville få en mulighet til å bli kjent med saken. Utvalget har
derfor foreslått at hva som foregår, blant annet gjennom rett til samtale
med etterforskerne og med aktor før saken går til domstolene.

To forsvarerdissenser
Også det å være til stede i saken ble fremhevet som viktig for de berørte.
Utvalget foreslår derfor å endre prosedyrene for straffesaker, der det er
den tiltalte som forklarer seg først. – Det ville være mer logisk dersom
den fornærmede er den som uttaler seg først, og så skal den tiltalte
forsvare seg. Harald Stabell, som representerte forsvarerne i utvalget,
støttet forslagene, men reagerte på to ting. Han ville ikke at de
pårørende skulle kunne be tiltalte forlate rettssalen under sine
forklaringer. – Argumentet er ikke sterkt nok, siden de ikke har møtt den
tiltalte under handlingen, sa Stabell. Men han kunne tenke seg at det ble
gjort unntak for pårørende som hadde blitt vitner til selve overgrepet .
Og Stabell mente at flertallets forslag om at en sak skal settes i gang
innen seks uker dersom ofret er under 18 år var uheldig fordi det ville
gjøre det vanskelig å få til saker der den tiltalte ville forsvares av en
bestemt advokat. – Det vil begrense det frie forsvarervalget, sa Stabell.

To mot en
En av argumentene som har blitt brukt mot å gi ofrene en sterkere stilling
i straffesaksgangen, er at det blir «to anklagere». Dette tilbakeviste
Kallerud. – Det er ikke snakk om et sportsarrangement. Poenget er å få et
riktig resultat, sa han. Også Stabell støttet dette. – I Sverige lo en av
forsvarerne vi snakket med da vi spurte om dette. «Det kan godt komme 10
til 15 aktorer for vår del; vi gjør jobben vår», sa han.

Alvorlige saker
Forslagene skal derimot ikke bety at ofrene blir en part i alle
straffesaker, bare i de aller mest alvorlige. – Du får ikke
bistandsadvokat, ankerett og hele pakka dersom den gamle tilhengeren din
forsvinner under et hytteinnbrudd, forklarte Kallerud.

 

  • Vesentlig sterkere informasjonsrettigheter for fornærmede og etterlatte

underrettes om alle rettsmøter, om utviklingen og fremdrift i
etterforskingen, om alle påtaleavgjørelser og om avgjørelser i tilknytning
til straffegjennomføringen.

 

 

  • Påtalemyndigheten foreslås også gitt ansvaret for å varsle fornærmede og

etterlatte om anke i straffesaken.

 

 

  • Rett for fornærmede og etterlatte til en kontaktperson i politiet og

rett til et møte med aktor før hovedforhandlingen.

 

 

  • Rett for fornærmede og etterlatte til å være til stede i alle

rettsmøter, også hvis de går for lukkede dører.

 

 

  • Fornærmede gis rett til tilstedeværelse under hele hovedforhandlingen,

• Den fornærmede skal forklare seg før tiltalte.

 

 

  • Rett for fornærmede til å foreslå supplerende bevisførsel. Avslår

påtalemyndigheten å føre beviset kan spørsmålet bringes inn for retten.

 

 

  • Utvidet rett til godtgjørelse for tilstedeværelse under

hovedforhandlingen for fornærmede og etterlatte.

 

 

  • Flertallet, alle unntatt Stabell, foreslår også at fornærmede gis rett

til å stille spørsmål til tiltalte og vitner og rett til en sluttreplikk
på linje med tiltalte.

 

 

  • Ada Sofie Austegard, som representerer ofrene og de pårørende, foreslår

i en dissens at fornærmede og etterlatte gis rett til å anke over
skyldspørsmålet.

 

 

  • Utvalget foreslår også at flere fornærmede og etterlatte får rett til

bistandsadvokat.

 
Rasismegrensene gås opp igjen

FN kritiserer Norge for nazifrifinnelse, og Vigrid ønsker å renske Norge.
Norge får nok en gang en rettslig behandling av grensene for hva en kan
si.

Tekst: Sigurd K. Berg

I Norge er rasisme forbudt etter Straffelovens § 135a. Rasisme er rent
juridisk definert som en ytring som vil «true eller forhåne noen, eller
fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres: a)
hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, b) religion eller
livssyn, eller c) homofile legning, leveform eller orientering.

Dømt for grov hets
Rettsvesenet har gjennom årene behandlet noen prinsipielle saker hvor en
har måttet sette vernet mot rasisme opp mot ytringsfriheten i Grunnlovens
§ 100. I 1997 ble partilederen for Hvit Valgallianse, som ville sende
tokulturelle «hjem», utføre aborter og sterilisere «de fremmmede» i stor
stil, dømt for rasisme.

Nynazist frikjent
Men Boot Boys-leder Terje Sjølie ble frikjent i 2002 for å ha sagt at
Norge blir «ødelagt av jøder som suger vårt land tomt for rikdom og
erstatter det med umoral og unorske tanker». I den siste saken mente
Høyesterett at utsagnene ikke var krenkende nok. Det var altså trukket opp
en grense mellom generelle ufyselige ytringer og mer spesifikke og
integritetskrenkende ytringer. Det telte også med i vurderingen at
Sjølie-uttalelsene ble spredd til en liten gruppe, mens Hvit Valgallianse
hadde spredd partiprogrammet sitt til mange mottagere.

FN-kritikk førte til rundskriv
Nå har CERD, som er FNs komité for bekjempelse av rasisme, vurdert saken.
De mener at Norge ikke har oppfylt sine folkerettslige forpliktelser etter
FNs konvensjon mot rasediskriminering, (forkortet RDK).
Justisdepartementet har sendt ut et rundskriv (G-11/2005) som går gjennom
de nye grensene mellom ytringsfrihet og diskrimineringsvern. Hele
uttalelsen finnes på departementets webside. Dette er interessant lesning
for den som vil finne ut hvordan grensene skal trekkes opp fra nå av.

Innholdet i FN-kritikken
Hovedkritikken fra FN-komiteen går på at Norge med denne dommen har lagt
lista for høyt for hva som er ulovlig rasisme. Det er etter komiteens syn
ikke grunn til å la ytringsfriheten veie spesielt tungt i slike saker.
Flere avgjørelser i internasjonale organer viser at i rasismesaker nyter
ytringsfriheten et svakere vern enn ellers. Komiteen gikk gjennom
utsagnene til Sjølie, og fant at de klart gav uttrykk for ringeakt,
fremmet hat, og gav tilslutning til nazismen og dens utryddingsideologi.

Nye grenser etter lovendringer
Departementet sier at komitéavgjørelsen vil være en sentral rettskilde ved
tolkningen av rasismeparagrafen. Videre peker de på at Stortinget har sagt
i forarbeidene til den nye ytringsfrihetsbestemmelsen i Grunnloven at
bestemmelsen ikke sperrer for en mindre liberal tolkning av hva som er
vernet av ytringsfriheten. Men også rasismeparagrafen selv har fått en
oppussing, slik at flere tilfeller omfattes, blant annet bruk av symboler.
Dessuten trer den nye Diskrimineringsloven i kraft fra og med 1. januar
2006. Den gjør blant annet FNs rasediskrimineringskonvensjon (forkortet
RDK) til norsk lov. Advokat Frode Elgesems kommentar i Dagbladet (16. 09.
2005) inneholder en kortere oversikt over denne saken. Elgesems skriver at
domstolene nå må gi en ny kurs, og at et strengere syn på hva som kan
omfattes av rasismeparagrafen i straffeloven må legges til grunn for å
oppfylle Norges folkerettsforpliktelser om beskyttelse av minoriteter.

Kan få sak mot Vigrid-leder
Nå kan det tekes at vi ganske snart får en ny rettssak om rasisme og
ytringsfrihet. Riksadvokaten har bestemt seg for å tiltale Vigrid-lederen
Tore Tvedt for rasisme. Han har i et intervju i Aftenposten sagt at
«jødene bør utryddes» fra Norge. Dette er med ganske stor sannsynlighet en
sak som kommer til å gå til topps i det norske domstolsvesenet. Legges
CERD-uttalelsen til grunn er det en god sjanse for at uttalelsen blir
rammet av rasismeparagrafen, siden Tvedts uttalelse må anses som langt
grovere enn det Sjølie sa.

Argument

Tekst: Sigurd K. Berg

Det har i en del kretser blitt murret over at de store sentrale
studentmediene ikke har villet eller giddet å formidle det som skjer
innenfor de ulike fagene. Det har vært nyheter, skandaler og en lett dæsj
kultur om du har åpnet Universitas eller vridd kanalvelgeren inn på Radio
Novas frekvens. Fagstoff har en kun funnet i magasiner som kun skrives og
leses innenfor ens eget fag – for eksempel Stud.Jur.

Dette har nå en tverrfaglig gruppe studenter sett seg lei på. Ganske så
driftig har de gått i gang med å lage sitt eget nye magasin for det som
mangler, og de har fått godt med støtte fra både studentpolitikere, SiOs
pengesekk i Kulturstyret, og Universitetets informasjonsavdeling. Rundt på
fakultet kan du derfor finne stativer som inneholder et nytt og spennende
magasin.

Tanken bak magasinet er å la studenter få lese faglige artikler skrevet av
andre studenter – det er altså et slags Illustrert Vitenskap for 30 000
UiO-studenter og andre interesserte. Her skal det derfor komme spennende
formidling av forskning og kunnskap som kan leses av mange. Og
førsteutgaven lover godt. Her er det både artikler om USAs ulike roller,
et godt og interessant valg, en sak om nettleksikonet Wikipedia er til å
stole på, statistikkens problemer med å gjengi virkeligheten, og et blikk
på A. Tidemands berømte maleri Haugianerne. Alt kort og elegant skrevet.
Og forfatterne er ikke skyggeredde, og det sparker i alle retninger, for
her spenner forfatterne fra å være knallrøde aksjonister til lederen av
Unge Høyre. Denne blandingen av Stein Lillevolden-likesinnede og
borgerskapets beste barn er en interessant og spennende kombinasjon som
også er en styrke. Vi kan kort og godt lære det med en gang – det finnes
ikke en bestemt sannhet, heller ikke i vitenskapen. argument kan med sin
brede base av skribenter bli en god eksponent for nettopp det.

På noen ting svikter dessverre denne utgaven magasinets egne grunntanker.
Det er av en eller annen grunn hele to artikler som er skrevet på tysk.
Den ene handler riktignok om tysk samtidskunst, mens den andre er av alle
ting om dynamoer. Det er enten en veldig elegant måte å få de fleste – som
har problemer nok med å lese akademisk engelsk – til å føle seg dumme over
at de ikke kan et fag de skal ha hatt på skolen, eller så er det bare
utrolig pretensiøst av redaksjonen. Det svikter i alle fall grunntanken om
formidling, siden tysk er et språk kun få nordmenn behersker godt nok til
å kunne lese på dette nivået.

Designen på magasinet kan også bli noe bedre. Forsiden skriker i mot deg
med en rød og fancy tittel – men det er tittelen på temaet. Tittelen er
sort, anonym og knøttlite i forhold til papirflata. Det er også et trekk
ved hele magasinet at det virker krampekult – det er liksom ikke nok med
en god tekst og et passe illustrerende bilde. Absolutt alle sidene er
überdesignede – et par av overskriftene er rett og slett uleselige. En
beroligende pille til designeren kunne gjort mye for å forandre inntrykket
av at dette er crossoverversjonen av Illustrert Vitenskap og Dagbladets
fredagsbilag.

En lite spark til slutt kan gis til at dette er et magasin som sier at det
er tverrfaglig. Likevel er det omtrent bare samfunns- og humaniorafagene
som har fått med sine saker. Halvparten av fakultetene, juss, medisin,
teologi og odontologi, er ikke representert med en eneste tekst. Dette kan
selvsagt skyldes at teologi er lite, og de tre andre ikke ligger midt på
Blindern, (og at vi i Stud.Jur. egentlig er mest glad i å beholde de gode
pennene for oss selv). Men argumentredaksjonen bør nok bestrebe seg på å
få noen bidrag fra alle fakultetene i neste nummer. Amerikansk juss og
rettsliv kunne det vært skrevet mye om, slik vi blant annet gjorde i
Stud.Jur. i høst.

Men alt i alt må en si at dette var et kjærkomment avbrekk fra det stadige
tabloide maset til de vanlige studentmediene. Det er alltid nyttig å se om
naboen holder på med noe en selv kan dra nytte av. argument har derfor mye
interessant, og vil kunne bli en god ambassadør for et universitet som
blir bedre om man av og til kan titte over de interne fagmurene.

Sensasjonssjokk: Studentmedier seriøsitetsforbedres kraftig

Tidligere var bildet av studentmediene ganske klart. Radio Nova sendte rar
musikk og Universitas lekte VG og vred på fakta – i alle fall om det
gjaldt jussen. Dette bildet har nå endret seg en del.

Tekst: Sigurd K. Berg

Studentmediene får årlig flere millioner kroner i tilskudd fra SiO – det
vil si at alle studenter betaler en slags lisenspenger til studentmediene.
Disse pengene burde gi studentene gode medier.

Negativ oppmerksomhet for juss
Men mange har vært svært misfornøyde med kvaliteten på mediene. De argeste
kritikerne har ansett studentmediene for å være lekegrinder for folk som
egentlig drømmer om jobb i NRK eller Akersgata-avisene – noe som faktisk
ikke er så langt unna sannheten. Det har heller ikke alltid vært heldig at
studentmediene innenfor sin sjanger er monopolaktører med til dels veldig
snevre syn på hva som er rett og galt. Og jussen har alltid vært utsatt
for en spesiell «kritisk oppmerksomhet» fra medier som stort sett
rekrutterer fra SV og HF på Blindern.

Ny redaktør overrasket
Universitas’ nye redaktør Michael Brøndbo overrasket derfor leserne sine
ved å programfeste at han skal skive seriøse saker om både studentpolitikk
og om jussen. Det skal bli slutt på saker om «jusstudenter som
prostituerer seg og tisser på vektere», forklarer han i
tiltredelsesintervjuet i sitt eget organ. Og i Radio Nova har de begynt
med en egen nyhetsredaksjon, som også legger ut nyhetene i tekstformat på
novanyheter.no. Musikken er fremdeles smal og alternativ, heldigvis for
den som vil ha det og ikke fjortissølet Klem FM og P3, men
tilgjengeligheten har blitt bedre siden Nova har begynt med nettsendinger,
og jobber for å få en heldøgns radiofrekvens. Dermed er Novas største
problem, de rare sendetidene, overkommet.

Økt troverdighet gir økt makt
Å følge med på studentmediene det siste året har vært å følge med på
instanser som har hevet seg opp fra et litt shabby og frynsete nivå. Både
studentavisen og Nova-nyhetene har i mine øyne, både som pressemann og som
tidligere deltager i studentpolitikken, blitt langt mer seriøse. Ramsalt
kritikk fra mediene kan derfor ikke lenger avvises som tabloide
tullesaker. Med økt troverdighet kommer også økt makt, og med økt
seriøsitet kommer flere «ekte skandaler» frem i lyset. Dette er en stor
seier for studentmediene og for leserne.

Men mediene må passe seg – de er aldri sterkere enn sine siste numre. Når
Universitas derfor slår opp undersøkelser om rusbruken til
studentparlamentets enkeltmedlemmer i stedet for hva de gjør (eller ikke
gjør), viser det at de av og til har lært litt for mye av Se og Hør. Og at
den samme avisa slo opp en sak om rot med reiseregninger ved UiO på
forsiden er i seg selv bra – men at de «gjemte bort» at de selv hadde
rotet bort opptil 300 000 kroner av studentenes semesterpenger er ikke så
bra.

Tverrfaglig fagmagasin for studenter
Et område hvor de eksiterende studentmediene har sviktet fullstendig i
følge kritikerne er formidling av fag på tvers av faggrensene. Mediene
dekker landets største, mest tradisjonsrike og i manges øyne beste
lærested, men det er ingen vitenskapsseksjon i Universitas. Spennende
forskning fra fagfeltene formidles derfor ikke til interesserte studenter.
Dette har en tverrfaglig gruppe av studenter sett seg lei på, og grunnlagt
sitt eget tverrfaglige studentmagasin. Barnet heter argument – med liten a
– og kom til verden på slutten av vårsemesteret. Det er et spennende og
nyttig tilskudd til studentmediene som det vil bli spennende å følge –
selv om det første nummeret får smekk på fingrene for ikke å ha artikler
fra verken juss, medisin, odontologi eller teologi, det vil si halvparten
av UiOs fakulteter. Se mer om dette i en egen anmeldelse et annet sted i
dette Stud.Jur.-nummeret.

Sterkere fakultetsmedier?
Situasjonen er nå slik at Norges største universitet har tre store
studentmedier; en radiokanal, en nyhets- og kulturavis og et faglig
magasin. De tre er store, har jevn drift, og drar av gårde med den største
delen av pengene som blir delt ut til mediene. Spørsmålet er om ikke det
som skjer lokalt på fakultetene også ville fortjent et sterkere blikk –
gjennom sterkere fakultetsmedier. Her på jussen er vi egentlig heldige
siden vi har et tidsskrift som kommer ut såpass ofte, og med en god base
av skribenter. Men de andre fakultetsmediene sliter langt mer, noe som
gjør at både viktige fagdebatter og fakultets- og faghendelser går disse
mediene og leserne deres hus forbi. Det er et stort tap. Universitas,
argument og Nova kan selvsagt dekke det viktigste. Men på en så stor og
mangesidig institusjon som Universitetet i Oslo hadde vi trengt flere
sterke medier.

Det totale bildet
Sett under ett må man imidlertid si at mediene på UiO komme passe bra ut.
Det er nå blitt både kvalitet og bredde i utvalget, og mediene har blitt
mer bevisste i forhold til sin rolle. Det svake leddet nå er de lokale
studentmediene, men også her er det tegn til bedringer. Kulturstyret, som
er SiOs pengesekk for studentforeninger, prioriterer for annet år på rad
støtte til studentpublikasjonene. Dermed kan mangfoldet i studentmediene
bli enda bredere.
Mysteriet vit.ass.

Vitenskapelige assistenter er ikke så mye assistenter lenger, de er unge
forskere. Professor Erling Selvig er klar på at vit.ass’er utgjør en
viktig del av universitetets faglige sammensetning.

Tekst og foto: Jeanette Rognstad Munkelien og William Nordan

De såkalte vit.ass’ene fremstår, ihvertfall for nyere studenter, som litt
mystiske og ukjente. Hva gjør egentlig en vitenskapelig assistent? Vi tok
en tur ned på sjøretten for å få svar på spørsmålene våre, og ble møtt av
hele ni studenter og en professor som var mer enn villige til å fortelle
om ordningen.

Oppgaveskriving
Etter den nye studieordningen er vit.ass’ene normalt studenter som er
ferdig med fjerde avdeling og som nå skriver sin 60 studiepoengsoppgave.
De er ansatt i halv stilling for ett år og skriver oppgave som er relevant
for det instituttet de er ansatt ved.

Noen oppgaver er helt åpne, mens andre er spesifikke angående tema. Da er
det klare emner og områder du kan velge imellom.
– Det er noen grupper ved et institutt som får forskningsmidler til
diverse forskningsprosjekt, og det blir ofte opprettet vit.ass. stillinger
av dette. Det er også noen vit.ass’er som er knyttet direkte til et
prosjekt som går på tvers av instituttene, sier Jørgen Keiserud, som
jobber på petroleumsretten.

– Vi er ansatt for å gjøre diverse småoppgaver, men det er lite å gjøre i
tillegg til oppgaveskrivingen. Det hender vi kopierer, må holde orden på
kontoret, leser korrektur, gjør kildesøk og koker nok kaffe. Men vi har
god tid til å skrive oppgaven, og det er hovedsaken.

De fleste vit.ass’er er ansatt direkte under universitetet, men det er
også noen som i tillegg får stipend av et advokatfirma eller lignende. Det
er jo også mulig å skaffe seg en privat ekstern veileder, få lønn og
kontor hos et advokatfirma.

Stillingen varer ett år med mulighet for en ulønnet permisjon for
praktikantopphold, en mulighet de fleste vit.ass’ene benytter seg av.

– I Bergen er det helt annerledes. Det er vit.ass’ene bare assistenter. De
er ikke ansatt for å skrive oppgave, og har heller ikke eget kontor. Der
er de bare ansatt fordi instituttet trenger «slaver», mener en av de vi
snakket med.

Gammel ordning
Professor Erling Selvig understreker at dette er en viktig ordning som har
blitt utviklet over mange år:
– Jeg var selv den første vitenskapelige assistenten, ansatt på sjøretten
i 50-årene. Den gangen måtte man være kandidat, altså ferdig med jussen.
Etter hvert fant man ut at når man hadde igjen et år passet det bra med
vit.ass.-stillingen. I starten var det mer fokusert på arbeidsdelen av
stillingen. De hjalp til med praktiske ting, og var de som holdt
instituttet gående.

Det viktigste i dag er likevel det å jobbe med oppgaven, og å få
veiledning. Det meste av tiden skal brukes til oppgaven som er relevant
for instituttet.

Ikke bare karakterer som gjelder
Det er ca 40-50 vit.ass’er på hele fakultetet, fordelt omtrent likt på
begge kjønn.
Stillinger blir utlyst på www.jus.uio.no, så blir man innkalt til intervju
dersom man søker, dette skjer som regel ganske rett etter eksamen.
Professor Erling Selvig påpeker at selv om karakterer er viktig, er det
ikke alfa og omega å ha de beste karakterene:
– Det som er viktig er om man har generell faglig kompetanse, personlige
aktiviteter ellers, og om man har interessen for å drive som vit.ass. Det
er positivt å ha drevet med noe utenom studiene; det sier mye om en
persons energi og innsatsvilje.

Det går kort tid mellom utlysning og ansettelse. Etter at den nye
ordningen med mastergrad kom kan du nå søke og bli vit.ass. etter tredje
avdeling. Etter den nye ordningen kan man også bli ferdig med oppgaven sin
på et halvt år, og det er sikkert mange som lurer på om det egentlig da er
verdt å bruke et halvt år ekstra bare for å være vit.ass.? Studentene vi
snakket med, var enstemmige:
– Vi må si at det helt klart er en fordel for man kommer inn i miljøet,
får betalt for 50% stilling, og får med seg mye mer enn bare det å skrive
en oppgave.

Knytter bånd
Som vit.ass. ved fakultetet får du tilknytning til og blir del av et
vitenskapelig miljø. Man får god kontakt med professorer, og får delta på
aktuelle seminarer.

– Her på institutt for Sjørett spiser både studenter og professorer lunsj
sammen. Noen ganger holdes det såkalte faglunsjer hvor det diskuteres
juss, mens andre ganger går praten i hverdagslige saker.  Det er virkelig
et inkluderende miljø hvor alle er med og bidrar. I tillegg setter de
utenlandske LLM-studentene et internasjonalt preg på hverdagen.
Instituttet har nær kontakt med praktikere i næringslivet og forvaltning,
noe som for oss studenter er særlig nyttig for oppgaveskrivingen. Det
jobbes også aktivt for at studentene skal ut i et praktikantopphold som er
relevant og rettet mot de rettsområder instituttet omhandler, sier Norman
Hansen Meyer.

«Industriproduksjon» av vitenskap
– Totalt sett får instituttet større produksjon ved at professorene bruker
litt tid på veiledning av studenter enn at de skriver alt selv. Hvis jeg
skal skrive alt selv så får jeg jo bare gjort en ting om gangen, men med
veiledning av vitenskapelige assistenter produseres det mer samtidig, sier
professor Selvig.
Særlig for nye avdelinger og grener i jussen er vit.ass’ene viktige for
arbeidet. Petroleumsretten, for eksempel, er nesten fullstendig formet av
vit.ass-arbeid, får vi vite. Der var det viktig å få bredde på kort tid,
og det ble lagt en plan for arbeidet.

Fakultetet har rekruttering i bakhodet, men det er ingen automatikk i at
man får forrang på en stipendiatstilling når man har vært vit.ass.,
konkurransen er åpen. Det er mulig at det kan hintes om at man bør søke på
en stipendiatstilling, men da er det også mer som skal stemme. Det sees på
hva personen har produsert, men i tillegg skal jo også personkjemien
stemme for å få et best mulig fellesskap. Og rekrutteringsmulighetene er
overhodet ikke den viktigste grunnen til å ha ordningen, sier professor
Selvig:
– Det er bra at det jobbes ordentlig med noe, for det kommer til nytte for
instituttet, fagområdet og jussmiljøet.

Ordet assistent forbindes med en som gjør småarbeidet til andre. Men de
vitenskapelige assistentene passer absolutt ikke inn i det bildet. Vårt
inntrykk er at en jobb som vitenskapelig assistent er et viktig bidrag,
ikke bare til din egen faglige utvikling, men til universitetets
vitenskapelige produksjon og faglige miljø. Uansett hva man senere har
tenkt å bli, kan en vit.ass.-stilling være greit å ha i ryggen.
Ringeakt for nogen trosbekjennelse – Blasfemi i norsk rett og samfunn

Blasfemiparagrafen har ikke vært brukt i en norsk rettssal siden 1938, og
da endre det i frikjennelse. Etter striden om Muhammedtegningene har man
igjen diskutert om dette lovforbudet skal fjernes, bestå eller til og med
styrkes. Men hva er egentlig blasfemi rettslig sett?

Tekst: Sigurd K. Berg

De siste tiders skarpe ordveksling om hvor grensene skal gå for å avbilde
Profeten Muhammed på tross av det ganske vel kjente islamske forbudet mot
avbilding av alle mennesker generelt og Profeten spesielt har fått en
gammel og allment antatt sovende lovparagraf frem i søkelyset igjen.

Bakgrunn og historie:
Blasfemi kommer av gresk blasphemia, som betyr ‘ond tale, baktalelse’. I
ulike former har forbud mot diverse former for trosbespottelse vært med
oss, helt fra De ti bud, der det andre er » Du skal ikke misbruke Herren
din Guds navn.» I en mer sekularisert stat, slik den norske og de fleste
vestlige land er i dag, er det kanskje underlig å tenke seg at det ikke er
noe klart skille mellom de religiøse påbudene og de lovregler som blir
nedfelt i de verdslige lovene. Men det skarpe skillet mellom tro og stat
er en ganske ny oppfatning. Men Norge har lenge vært en stat hvor vi har
sett ette rettslige forbindelseslinjer mellom religionen og jussen. Det
klareste synet på dette tette forholdet mellom stat og tro er faktisk vår
egen Grunnlov. § 2 sier den dag i dag at den evangelisk-lutherske tro er
statens offisielle religion.

Den ene følgen av dette synet på religion og stat er den statlige kirken,
som siden reformasjonen har blitt styrt av kongen og hans embetsmenn. Den
andre følgen av dette synet var at staten beskyttet sin egen religion
gjennom dens eget maktapparat, straffeloven og domstolene. En av de mest
kjente blasfemisaker gjennom tidene i Norge er Hans Nielsen Hauge, som
gikk omkring i Norge tidlig på 1800-tallet og drev en stor kristen
vekkelsesbevegelse på siden av statskirken. Myndighetene mente at
forkynnelse var statskirkeprestenes oppgave, og hadde siden 1742 en egen
lovregel, den såkalte konventikkelplakaten, som forbød lekfolk å forkynne
uten kirkens godkjennelse. Hans Nielsen Hauge ble arrestert, og domfelt
høsten 1814, og satt 10 ganger i fengsel. Først i 1842 ble denne
lovregelen opphevet.

Men alt dette er ikke egentlig blasfemi – det har bare vært grenser for
hvilken religion som har vært tillatt praktisert, og regler for hvordan og
hvem som kan fortolke den – prestene under Kongen, eller lekfolk. Den
egentlige blasfemi er gudsbespottelsen eller ringeakt for religion. Ved
innføringen av straffeloven i 1842 ble likevel kun den offentlige
religionen, det vil si den protestantiske kristendommen, vernet. Andre
religioner var dermed mulig å håne fritt. Men flere trosretninger ble
etter hvert inkludert, men kun et fåtall. Ved vedtagelsen av den
någjeldende straffeloven i 1902 var det kun kristendom, jødedommen og
unitarismen som var omfattet av beskyttelsen. I 1934 endret en imidlertid
paragrafen, slik at alle trosretninger var beskyttet.
Andre land:
Blasfemibestemmelser finnes i mange land. I den senere tiden har vi hørt
at både Yemen, Marokko og Libanon har reist tiltale mot aviser og
redaktører som har trykket Muhammedkarikaturene. Danmark har en
rasismeparagraf, men har ikke brukt den siden 1938. Sverige opphevet sin
blasfemipragraf i 1970. I England dekker blasfemiparagrafen bare
forhånelse av den troen som dekkes av Den anglikanske kirke, mens Tyskland
og Polen har blasfemiparagrafer. I USA har en rekke delstater
blasfemilover, men etter at den føderale høyesteretten allerede i 1952 kom
til at en dom for blasfemi var i strid med ytringsfriheten i første
grunnlovstillegg har det så vidt meg bekjent ikke vært reist
blasfemisaker.

Hva er blasfemi etter loven?
Dagens blasfemibestemmelse er § 142 i straffeloven. Den lyder:
«Den som i ord eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende
eller sårende måte viser ringeakt for nogen trosbekjennelse hvis utøvelse
her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds
troslærdommer eller gudsdyrkelse, eller som medvirker hertil, straffes med
bøter eller med hefte eller fengsel inntil 6 måneder.
Påtale finner bare sted når allmenne hensyn krever det.

Siden det er særdeles lite rettspraksis på området, er emnet forvist til
rettsteorien. De fleste av dommene og forarbeidene har nok mistet sin
relevans siden samfunnsforholdene har endret seg såpass drastisk siden
vedtagelsen, slik Kyrre Eggen konkluderer i sin avhandling «Ytringsfrihet»
(s 513). Drøftelser og forklaringer kommer frem i kommetnarutgaver til
straffeloven, rettsteori om ytringsfriheten, og i forarbeider i
forbindelse med endringen av Grunnlovens § 100 om ytringsfrihet.

I dag omfattes alle religiøse trosbekjennelser av bestemmelsen. Med
«trosbekjennelse» menes «religiøse trossannheter og alt som anses
religiøst hellig innen det aktuelle religionssamfunn» i følge
Bratholm/Matinsdal. Det er «den religiøse følelse» som beskyttes etter
paragrafen. Dette er en sterkt subjektiv følelse som gjør at det kan være
vanskelig å se hva som skal være å oppfatte som blasfemisk, mye fordi
religiøse følelser er sterkt varierende, og kan komme på kant med andre
samfunnshensyn. Balansegangen er derfor utfordrende.

Etter ordlyden er både forhåning og ringeakt begreper som kan favne
forholdsvis vidt – det må legges til grunn hva som kan oppfattes som
forulempende. Det er i følge Bratholm/Martinsdal ikke nødvendig at noen
faktisk har følt seg krenket, eller at hån eller ringeakt var formålet –
bare at det har vært forsett (jfr strl § 40), dvs en må ha vært klar over,
eller regnet det som overveiende sannsynlig at handlingen ble oppfattet
som hånende eller uttrykte ringeakt.

Det er klart at ytringer omfattes, uansett form. Men også handlinger
omfattes. En del grove handlinger vil likevel falle inn under andre
straffebud, for eksempel om hærverk, brannstifting og vold, hvor en kan ta
hensyn til om motivet var rasistisk eller skulle forhåne noen
trosoppfatning. Det er også klart at ateistiske ytringer faller utenfor
bestemmelsen, siden Grunnloven § 2 tolkes til også å verne livssyn, selv
om den etter ordlyden kun verner religionsutøvelse.

Strafferammen er bøter eller fengsel i inntil seks måneder. I følge
straffeprosessloven § 65 nr. 2 er det Riksadvokaten som har rett til å
reise påtale, og det kan etter annet ledd kun skje dersom allmenne hensyn
taler for det. Det må altså etter påtalemyndighetens syn være gode
samfunnsgrunner til å reise påtale.

Avgrensning mot andre lovregler.
Som vi har sett, er det ingen krav om at noen faktisk ble støtt av
ytringen eller handlingen for at det i lovens forstand skal være blasfemi
– loven er til for å verne en religiøs følelse. Derimot kan det tenkes at
enkelte personer blir krenket, og da kan straffeloven § 135a, den såkalte
rasismeparagrafen komme inn. Den sier at  «med diskriminerende eller
hatefull ytring menes det å true eller forhåne  noen,  eller fremme  hat,
forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres […] b) religion
eller livssyn. Det kan dermed se ut som ytringer som noen må oppfatte som
krenkende omfattes av regelen. Det må imidlertid tas hensyn til at regelen
retter seg mot den som prøver å krenke noen på grunn av deres livssyn, og
ikke krenkelse av selve livssynet slik § 142 beskytter imot.

I følge rettsteorien kan også straffelovens regler om ærekrenkelse, §§ 246
og 247, komme inn som lovhjemmel for å straffe en del utsagn. Dette skal
jeg ikke ta nærmere opp her.

Blasfemi opp mot den norske Grunnloven
Grunnlovens regler om ytringsfrihet er Lex Superior, og blasfemiparagrafen
må derfor operere innenfor denne rammen, da motstrid ville føre til at
bestemmelsen ville settes til side. Men det har aldri vært noen oppfatning
i norsk rettsteori om at vern av religion er i strid med Grunnloven. Den
inntil 2005 gjeldende § 100 unntok til og med «ringeakt for Religionen»
fra trykkefriheten, selv om tidsutviklingen gjorde ytringsfriheten på
dette området ble videre. Andenæs’ Statsforfatningen s 313 skriver om den
dagjeldende § 100 at «I dag vil en regne det for selvsagt at det skal være
fri debatt også på dette området. […] Men lovgivningen kan forby ytringer
som er usømmelige i sin form eller unødvendig krenkende for annerledes
tenkende.» Andenæs mener også at den daværende Grunnloven ikke satte noe
forbud mot ringeakt for religionen, bare at den åpnet for begrensninger i
lovs form. Heller ikke § 2 om at kristendommen er statens offisielle tro
skulle hjemle noe grunnlovskrav om straff for grove krenkelser.

Den nåværende Grunnloven § 100 har ingen slik unntak for religion. Tvert
imot må begrensinger i ytringsfriheten kun settes der «hvor særlig
tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens
Begrundelser.» Disse hensynene må være særdeles tungtveiende.
Rasismeforbudene er akseptert gjennom at de er tatt inn for å verne
utsatte minoriteters rettigheter.

Ytringsfrihetskommisjonen foreslo i sin utredning i forbindelse med ny §
100 i Grunnloven å oppheve blasfemiparagrafen, det samme har
Straffelovsrådet som utreder en ny sivil straffelov foreslått.
Departementet gikk imot dette, og Stortinget bifalt regjeringens syn.
Grunnlaget for det var meningen at det ville være av en viss verdi å
opprettholde dette vernet, både av symbolverdi mot at religiøse følelser
skal kunne vernes, og fordi det kunne tenkes «ytringer som er så
kvalifisert krenkende, og at de kan ha slike negative virkninger for dem
som føler seg krenket, at de bør belegges med straff.», se St.meld. nr.26
(2003-2004). Et viktig hensyn var fremveksten av nye religiøse grupper i
det flerkulturelle Norge. Likevel skal ikke blasfemireglene hindre debatt,
og kun brukes der det er kvalifiserte krenkelser. Grunnlovgiverne vedtok
derfor at den nye Grunnloven § 100 ikke skulle sette rettslige grenser for
lovgivers adgang til å forby blasfemi.

Etter dette ser det dermed ut til at Grunnloven verner mot
religionskritikk og andre frimodige ytringer, selv de støtende, sårende og
sjokkerende for noen. Men dersom det fremstettes spesielt grove ytringer
eller utføres grovt krenkende handlinger som ikke kan sies å fremme de
grunnleggende hensynene bak ytringsfriheten – i Grunnloven § 100 selv
definert som » Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie
Meningsdannelse» –  kan det være aktuelt å reise sak. Det må antageligvis
på bakgrunn av uttalelsene i forarbeidene gjelde særlig der minoriteter
står i et svakt forhold overfor majoritetskulturen.

EMKs ytringsvern
Det har i debatten blitt hevdet at en eventuell domfellelse av en ytring
som blasfemi ville føre til at Dem europeiske menneskerettsdomstolen i
Strasbourg ville ha funnet Norge skyldig i konvensjonsbrudd på EMKs
artikkel 10 om ytringsfrihet. Artikkelens hovedregel lyder: «Enhver har
rett til ytringsfrihet». Men så fortsetter artikkelen: «Fordi utøvelsen av
disse friheter medfører plikter og ansvar, kan den bli undergitt slike
formregler, vilkår, innskrenkninger eller straffer som er foreskrevet ved
lov og som er nødvendige i et demokratisk samfunn […] for å beskytte helse
eller moral […].

Siden ytringsfrihet anses som en sentral rettighet, har Domstolen
behandlet flere saker. En del av disse har også omhandlet domfellelser for
blasfemi. I Otto-Preminger-Institut-saken fra Tyskland og i Wingrowe-saken
fra Storbritannia var to ulike filmer stoppet av myndighetene fordi de var
å anse som blasfemiske etter landets internrett. I den tyske saken var det
snakk om en film som viste Gud som en gammel og ineffektiv mann, Jesus som
en mammadalt, og jomfru Maria som en vilter og uregjerlig konsernsjef,
alle konspirerende med Djevelen for å spre syfilis til menneskene. I den
engelske saken var det snakk om en 18 minutter lang video som viser de
erotiske fantasiene til nonnen St. Theresa, en annen kvinne og Jesus. EMD
sier at også religiøse mennesker må tåle kritikk, men at med ytringsfrihet
kommer plikter, her plikt til å ikke unødig krenke andres følelser og som
heller ikke kan sies å bidra til den offentlige debatt. Men den konkrete
avveiningen mellom disse to er såpass forskjellig i de ulike europeiske
landene at EMD ikke ønsker å si at det er en felles standard under EMK.
Statene må derfor innrømmes en visst handlingsrom i avveiingen av disse
hensynene. I Kyrrre Eggens «Ytringsfrihet» oppsummeres EMDs praksis slik;
«Ovennevnte praksis indikerer at ytringer som blir ansett for blasfemiske,
nyter et beskjedent vern under EMK art. 10.» Men han poengterer at det
også er i ferd med å utvikles en felleseuropeisk standard på området, og
at de vil domstolene kunne gripe mer aktivt inn.

Kjente saker
En av de mest kjente blasfemisaker i Norge var anlagt mot forfatteren
Arnulf Øverland i 1933. Bakgrunnenv ar et foredrag i Det norske
studentersamfund i januar det året, med tittelen Kristendommen – den
tiende landeplage». Her beskriver forfatteren kristendommen som en plage
for landet, og fabulerer om Gud har skjegg, tarmkanal og kjønnsorganer.
Påtalemyndigheten mente foredraget var blasfemisk, og tiltalte Øverland.
Saken ble etter den dagjeldende straffeprosessloven tillatt ført direkte
for lagmannsretten, og med lagrette (jury). Etter loven måtte sju av de ti
i juryen finne tiltalte skyldig for at han skulle bli dømt. Seks av
lagrettemedlemmene stemte for ‘skyldig’. Øverland ble dermed frikjent.

Men saken fikk et etterspill. Justisdepartementet må ha undret seg over
hvordan en klar lovtekst, og en klar overtredelse av hva en mente loven
sa, likevel gav en frikjennelse. Fagdommeren i saken ble derfor bedt om å
komme med en redegjørelse om saken. Lagmannen skrev tilbake, og sa at både
«de objektive og subjektive straffbarhetsvillkår» var oppfylt, det vil si
at foredraget var i strid med loven, og at Øverland hadde foretatt
handlingen av egen vilje, og dermed ikke kunne unnskyldes. Kort tid
etterpå foreslo Justisdepartementet at fagdommere kunne sette tilside en
frikjennende jurykjennelse, noe lovgiverne sluttet seg til (lov av 24.
Juni 1933 nr. 6). Verken proposisjon eller innstilling inneholder
referanser til Øverlandsaken, men det tette sammenfallet i tid kan få en
til å tro at saken var utløsende. Men saken førte også til at paragrafen
ble endret i 1934 og gjort klarere – «særlig av hensyn til legdommere» som
det het i proposisjonen ( Ot.prp. nr.60 (1933) s 1-3).

Øverlandsaken var siste gang blasfemiloven var oppe i en offentlig
straffesak – men da ledet den til frikjennelse. Den siste gangen
paragrafen ble brukt og førte til domfellelse var i 1912. Det var da Jens
Arnfred Olesen som redaktør i den venstrevridde avisen Fritænkeren trykket
artikkelen «Det store humbug (de kristnes julehelg). Han fikk en bot på ti
kroner.

Selv om det aldri ble rettsbehandling av saken, kom den engelske komedien
«Life of Brian» i 1980 til å bli en blasfemisak. Filmen handler om mannen
som ble født omtrent samtidig med Jesus, i stallen ved siden av.
Avslutningen er den berømte scenen der hele Monty Phyton-gjengen er hengt
opp på kors, trallende på «Always look on the bright side of life».
Filmtilsynet mener den bryter blasfemiloven. Dermed ruller debatten –
stort sett ikke gjort bedre av at svenske myndigheter har tillatt den
samme filmen og kinoeierne over Kjølen som reklamerer for filmen med
slagordet «Filmen som er så morsom at den er forbudt i Norge.» Enden på
visa blir at filmen innledes med en tekstplakat som sier at Brian slettes
ikke er Jesus. I tillegg er noen av scenene som Filmtilsynet anså som på
kanten ikke tekstet på norsk. Hedningesamfunnet protesterer mot dårlige
behandling av folk som ikke er stø i engelsk. Men filmen blir vist, og
ingen sak reises.

Mindre kjent er at blasfemiparagrafen også ble benyttet i 1989 da en rekke
muslimske organisasjonene tok ut stevning i privat straffesak etter
utgivelsen av Salman Rushdies Sataniske vers. Stevningen var rettet mot
forlaget ved direktør William Nygaard og De norske bokklubbene. Men etter
halvannet år trakk saksøkerne saken tilbake fordi de regnet med at det var
liten sjanse for å vinne saken, og at en full hovedforhandling ville føre
til enda mer stigmatiserting av muslimer i Norge.

Etter publiseringen av Muhammedtegningene har det kommet in «en håndfull»
anmeldelser av redaktøren i avisen som trykket tegningene. Nærmere
detaljer vil ikke politiet gi mediene. Etter disse urolighetene har det
fra politisk hold vært fremmet forslag om både å styrke blasfemiparagrafen
og å fjerne den. Det vil bli spennende å se hva som skjer med den
slumrende paragrafen. Vil den stå opp igjen, eller vil den bli sendt til
de evige paragrafjaktmarker?

Kilder:
www.wikipedia.org
www.aftenposten.no
Kyrre Eggen: Ytringsfrihet, Oslo 2002
St. meld. Nr. 26 (2003-2004) Om endring av Grunnloven § 100
NOU 1999:27 «Ytringsfrihed bør finde sted» Forslag til ny Grunnlov § 100
Anders Brattholm og Magnus Matninsdal: Straffeloven med kommentarer, Anden
del, 1995.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: