Vigrid-dommen: Høyesterett redefinerer rasisme

(Stud.Jur. 01/2008) Landets øverste dommere kom frem til at en del utsagn lederen for en nynazistisk organisasjon fremsatte var straffbare. Dermed utvides beskyttelsen mot rasisme, og folkeretten følges opp.

Tore Tvedt hevdet i et intervju i VG at ”jødene er hovedfienden, de har drept vårt folk, de er ondskapsfulle mordere”. Han sa også at dersom hans organisasjon Vigrid kom til makten, ville jødene bli ”utryddet” fra landet, og at organisasjonen var ”i krig” med jødene. Vigrid skulle også ifølge lederen ha våpentrening, og ville ikke anse det som et problem om noe vondt skjedde med denne folkegruppen. Dette fant flere så støtende at Tvedt ble anmeldt for rasisme.

Tvedt ble satt under offentlig tiltale for brudd på straffelovens § 135a, dømt i tingretten, men frifunnet i lagmannsretten. Skyldspørsmålet var dermed avgjort, Tvedt hadde sagt det som han ble anmeldt for. Spørsmålet i Høyesterett var om lagmannsretten hadde tatt feil i sin rettsanvendelse når den trakk opp grensene mellom rasismevernet og ytringsfriheten.

Rasismevernet
Straffeloven § 135a verner mot en del av de mest ekstremistiske ytringene som kan tenkes å komme. Det er etter dette straffebudet forbudt å ytre seg slik at det fremmer ringeakt eller hat mot en folkegruppe, mennesker med homofil legning, eller religion.

Dette er også vernet gjennom folkeretten, hvor den sentrale bestemmelsen er FNs rasediskrimineringskonvensjon (RDK). Norge har ratifisert den, men ikke gjort den til norsk lov. Derimot anså man vedtagelsen av § 135a som en oppfyllelse av forpliktelsene etter RDK.

Ytringsfrihet
I Norge er ytringsfriheten også vernet både nasjonalt og folkerettslig. Nasjonalt er det Grunnlovens § 100 som er sentral. Denne slår enkelt og greit fast at ”frimodige ytringer” om statsstyrelsen er tillatt for enhver, med noen få unntak, for eksempel for taushetsplikt og oppfordringer til å begå lovbrudd. Bestemmelsen ble grundig gjennomgått og til slutt endret i 2004. Grunnlovsbestemmelser kan som kjent gå foran bestemmelser i lov og andre rettskilder.

Internasjonalt er Norge bundet av flere konvensjoner, særlig FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 19 nr. 2, og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 10. Begge disse konvensjonene er gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven § 2, og skal etter § 3 i den loven gå foran ved motstrid mellom annen lov og disse konvensjonene.

Forholdet ytringsfrihet og rasismevern
Rasismevernet etter § 135a vil etter sin ordlyd ramme omtrent ethvert negativt utsagn som kan ytres om de vernede gruppene. Det var derimot klart allerede ved vedtagelsen at ikke ethvert negativt utsagn ville rammes. Dette har sin bakgrunn i at en ved tolkning av lovregelen vil måtte ta hensyn til ytringsfriheten i Grunnloven § 100. Det er ifølge lovgiver ønskelig å ha debatt om samfunnsforhold, også de kontroversielle. Men innenfor rimelighetens grenser, og ikke på en utilbørlig måte. Enkelte etniske grupper og en del andre har blitt ansett beskyttelsesverdige på grunn av sin svake stilling i det norske samfunnet.

Rettspraksis har i flere avgjørelser tatt opp hvor grensen mellom ytringsfrihet og straffverdig rasisme kan gå. Ifølge plenumsavgjørelsen i Kjuus-saken, Rt. 1997 s. 1821 må utsagnene være av ”kvalifisert krenkende art” for å rammes av straffeloven. I Kjuus-saken hadde den domfelte i et partiprogram foreslått ganske grove integritetskrenkelser, for eksempel tvungen abort av fostre med foreldre av blandet bakgrunn. Domfellelsen ble klaget inn for Menneskerettsdomstolen, men saken ble den 17. mars 2000 avvist av de forberedende dommerne som klart grunnløs etter EMK art. 35 (4).

Kjuus-avgjørelsen ble fulgt opp i den andre plenumsavgjørelsen, Boot Boys-dommen, i Rt. 2002 s. 1618. Her hadde den tiltalte ”fremsatt nedsettende uttalelser om innvandrere og jøder”, som Lovdatas sammendrag uttrykker det. Riksadvokaten ville ha domfellelse, men fikk bare 6 av 17 dommere med seg. Flertallet mente at ytringene ikke var krenkende nok siden de var av mer ”sjablong-aktige”, typisk for nynazistene og av ”absurd” karakter, for eksempel at ”jødene er blodsugere”. Høyesterett mente en på strafferettens område ikke burde tolke inn uuttalte meninger i utsagn.

Boot Boys gav FN-kritikk
Frifinnelsen i Boot Boys-saken ble senere klaget inn for FNs Komité for avskaffelse av rasediskriminering, som overser oppfyllelsen av RDK. Komiteen kom i uttalelsen av 15. august 2005 til at Norge hadde brutt sin forpliktelse til å bekjempe rasistiske ytringer ved å legge for stor vekt på ytringsfriheten. Men siden dette ikke var en dom (de er formelt bare ”anbefalinger”), fikk den ingen rettsfølger, og det er noe uklart hva slags rettskildemessig status disse skal ha i norsk rett.

Saken mot Tvedt
Frifinnelsen av Tvedt ble underkjent av Høyesterett, og saken ble henvist til videre behandling i lagmannsretten. Høyesterett trakk opp en grense som den underliggende rettsinstansen vil følge når den behandler saken på nytt. Ett av de store spørsmålene var om en kunne si at rammene for lovlige ytringer hadde endret seg mellom de to ovennevnte avgjørelsene. Både straffelovens bestemmelse og Grunnloven har blitt endret i ettertid. Blant annet uttalte Stortinget ved vedtagelsen av den nye Grunnloven § 100 at de syntes at grensen for hva som ble ansett som rasistisk ble lagt for høyt, og at man anså at den nye bestemmelsen ville åpne for å ramme flere utsagn som rasisme.

Høyesterett kom til at utsagnene ble rammet av straffebudets ordlyd. Høyesterett mente at de utsagnene som Tvedt fremsatte måtte vurderes som at det var han som hadde sagt dem, selv om det var VG som – uten å bli tiltalt – hadde brakt de videre. Førstvoterende uttaler at ”selv om toleransen for ytringer som gir uttrykk for holdninger som for de fleste vil være uakseptable, skal være vid, er det en grense for hvor grove krenkelser samfunnet skal tolerere i det offentlige rom.” Han trekker så opp to kriterier basert på de to tidligere plenumsdommene. Det første er at utsagnet samlet sett innebærer en ”godkjennelse eller oppfordring til integritetskrenkelser”, og at utsagnene ”innebærer en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd”.

Selv ”absurde” omfattes
Ved tolkningen av uttalelsene måtte man ta utgangspunkt i hvordan disse ville bli oppfattet av den alminnelige avisleser, og ses samlet og i sammenheng med resten av reportasjen. Høyesterett fant at utsagnene var grove nok, særlig fordi de viser ”en sterk aggressiv holdning og gir assosiasjoner til nazistenes handlinger”. Og selv om de fremstår som absurde, vil de kunne forstås om de ble ”lest i sammenheng med den voldsretorikken som ellers anvendes i intervjuet.” Det var dermed tydelig nok for domstolen at Tvedt ”ikke vil utelukke at voldelige midler kan bli tatt i bruk.” Dette var altså ”konkrete tiltak mot jødene, nemlig at disse skal renskes ut”, noe førstvoterende fant klart integritetskrenkende.

Høyesterett kom til at uttalelsene måtte anses som kvalifisert krenkende i seg selv. Dermed ble de rammet av straffeloven, og ville ikke beskyttes av Grunnloven § 100. På denne måten unngikk retten å ta stilling til hva salgs rettskildemessig vekt de internasjonale organene for konvensjonshåndhevelse skal ha. Lagmannsrettens dom ble dermed opphevet på grunn av feil lovforståelse. I skrivende stund har det ikke falt rettskraftig dom i saken, og spørsmålet om straffeutmåling vil sannsynligvis bli behandlet i en senere anke.

Avsluttende vurderinger
Etter mitt syn viser dommen at Høyesterett har gitt straffeloven § 135a et utvidet bruksområde. Regelen er at ytringene fremdeles må være kvalifisert krenkende for å rammes. Men der domstolen i 2002 mente at utsagn som var for ”absurde” til å bli tatt alvorlige slapp unna, er rettsoppfatningen med dette blitt endret. Også de mer rabiate utsagnene som kan virke uklare vil nå, lest i sammenheng, rammes selv om de ikke eksplisitt nevner integritetskrenkende handlinger. Det holder at de fremstår som en anerkjennelse av eller oppfordring til dette.

Det er lite trolig at dommen vil stride mot ytringsfriheten etter EMK art. 10, da EMD i flere saker har ansett vern mot rasisme som et tillatt unntak, så lenge det er gjort ved lov og er nødvendig i et demokratisk samfunn. Særlig basert på FN-komiteens uttalelse, som EMD vil kunne bruke som en rettskilde, er det gode grunner til å tro at dommen står seg, også i Strasbourg. Særlig EMKs artikkel 17 om at ingen artikkel i konvensjonen kan tolkes slik at den innskrenker andres rettigheter – her retten til vern mot rasisme – tilsier dette.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: