Bokanmeldelse: Hov; Rettergang I-III

(Stud.Jur 6/2007) Professor Jo Hov har gitt ut lærebøkene i prosess på nytt. De er pedagogiske, drøftende og skikkelige, fulle av interessant kritikk, men mangler her og der noen dommer.

Prosessretten har endret seg på flere områder siden forrige utgave av trebindsverket kom ut mellom 1999 og 2000. Særlig er det masse nye dommer, noe som ikke er så rart når en skjønner at en part som taper i selve saken har lett for å angripe selve prosessen.

Ny lov for sivilsaker 1.1.08
Det aller største som har skjedd i faget er nok likevel at vi fra og med januar 2008 får en ny lov for de sivile sakene: tvisteloven av 2005 overtar for tvistemålsloven av 1915. Det er mange endringer, de fleste på detaljnivå; gjenopptagelse heter nå gjenåpning og kjæremål(utvalget) heter nå anke(utvalget). Det skal fokuseres mer på å få til forlik, prosessen skal styres klarere av dommerne og ankesaker skal siles langt strengere for å effektivisere og korte tidsbruken. I Høyesterett blir det både i sivil- og straffesaker innført et storkammer med 11 dommere som en mellomting mellom plenum og avdeling. I straffeprosessen har en de senere årene blitt sterkt påvirket av de internasjonale konvensjonene som regulerer rettsprosessene, særlig EMK. Det er derfor et stort kapittel i boken som behandler emnet, og her er det mange nye dommer og avgjørelser å få med seg. Også nye regler om romavlytting er tatt med, bind II s 77.

God oppbygging og oppdeling
Verket er delt i tre bøker. Den første tar opp fellesemner som det kan være greit å se i sammenheng, for eksempel bevisreglene, anke, og menneskerettighetene forbundet med fagene. Jeg syns tredelingen er god, og fellesbehandling av ting som ligner gjør både at en ser likheter og ulikheter som er gull verdt til teorioppgaven, og hindrer unødvendig dobbeltbehandling. De tre bindene er så delt opp i kapitler og underkapitler. Jeg syns også denne delingen er vellykket. Den er logisk, forståelig og henger godt sammen – med visse unntak. Det kan kanskje være litt forvirrende at en i bind en leser om anke, og så i bind to går over til reglene om når statsadvokaten kan reise tiltale. Store deler av bind ett kunne nok derfor godt vært satt sist i rekka.

Godt språk, mangler kontrollspørsmål
Språket er enkelt og lettlest. Det er god plass i margen til egne notater, og forfatteren har allerede satt inn en rekke stikkord. Positivt er det også at Hov har lagt ved eksempler på hvordan for eksempel et prosesskrift, en tiltalebeslutning og en tingrettsdom ser ut. Kontrollspørsmål mangler, noe jeg beklager sterkt, Hov har gjort det med stor suksess i kontraktsrettsbøkene. Det er et greit stikkordsregister. Lovregisteret er på plass. Domsregisteret er også med, men i sivilprosessboka stopper det på Rt. 1999 s 91, hele 24 dommer tidligere enn i forrige utgave! Det må være en forglemmelse.

Mye å lese, men oversiktshjelp finnes
Det eneste jeg kan være kritisk til er at det er omtrent umulig å skaffe seg et skikkelig overblikk eller sammendrag over faget via disse bøkene – stoffmengden er rett og slett overveldende. Det er ikke noe innledningskapittel eller oppsummerende avslutning, verken samlet eller innenfor de enkelte kapitlene. Men dette kan studenter enkelt kontre ved å lese henholdsvis Kort prosess i sivilprosessen, og de korte og oversiktelige kapitlene 45-47 om straffeprosess i Slettan og Øies utmerkede og pedagogiske lærebok Innføring i strafferett. Kapitlene i Knophs Oversikt om prosessfagene er derimot så snaue at de er totalt bortkastet.

Faglige innholdet ofte bra
Innholdsmessig er teksten veldig grei. Hov skriver bra om de ulike emnene innefor prosessfagene, og fremstiller rettsreglene og rettspraksis på en fattbar og skikkelig måte. Jeg syns tematisering og spørsmålsstilling er veldig bra gjort, særlig der det er sammenheng eller konflikt med et annet regelsett. Her både peker Hov på problemet, og forklarer hvilken løsning som er valgt, og hvilken som er best der spørsmålet ikke er løst. Ett praktisk eksempel er kapitlene om fornærmedes stilling i straffesaker. Ingen andre femstillinger jeg har sett har et eget underkapittel som diskuterer om fornærmedes innflytelse kan virke sjikanerende eller hemmende på straffesaker (Bind II, kap. 6.II.) Hov fremstiller dermed ganske godt hensynene bak reglene og fordeler og ulemper disse har.

Velrettede spark
En del forfattere har som leveregel at de skriver hva de mener retten skal være. Er Høyesterett av en annen oppfatning, forbigås det i stillhet, eller kommenteres kort i en fotnote. Hov har valgt den andre måten. Først er fremstillingen om det enkelte punkt strengt de lege lata, slik jussen er. Men så kaster han seg inn med tydelige de lege ferenda-drøftelser, og sparer ikke alltid på kruttet. Både EMD og Høyesterett får noen velrettede spark. Hov skriver for eksempel om en dom at den leder til en rettstilstand som er ”en farse”. Akkurat den var litt unødvendig, siden Stortinget med den nye tvisteloven har lagt seg på Hov sin linje i akkurat det spørsmålet. Men det er fremdeles flere steder litt av hvert å plukke opp for den som skal skrive en teorioppgave eller som vil leke på kanten av gjeldendre rett i en praktikum. Hov tar fatt i en rekke ting, se særlig kritikken av EMDs avgjørelser som ”regulær synsing og avgjørelser ” … jeg ikke [er] så veldig imponert over” i bind I s. 110-112, kritikken av begrensningen i vitneplikten som sannsynlig er EMK-stridig i bind I s 97 og det bitende oppgjøret med systemet og innføringen av den nye tvisteloven i bind I s. 53-54.

Noen dommer mangler
Hov skriver i forordet at han mener at jusstudiet fokuserer for mye på dommer. Han nevner fremdeles en rekke avgjørelser, og setter til og med en stjerne ved de som i hans øyne er de mest sentrale. Jeg er likevel forundret over at flere nyere oppklarende og sentrale avgjørelser ikke er med. Rt 2006 s.1042 Sulky er interessant. En annen unnlatelsessynd er Rt 2006 s.460 – NRK Brennpunkt. Rt 2003 s.833 – Regionfelt Østland er en annen unnlatelse. Det mangler også en EMD-avgjørelse i K.T. mot Norge fra 1.05. 2006, som kom etter Rt. 2003.301 – Undersøkelse av rusmisbruk. Kaste og Mathisen v. Norway i EMD 09.11.2006 som overprøver Rt 2004 s 97, er ikke kommet med (se Hov I s. 86 og J. Aal, Reell anledning til å prøve motpartens vitner, Lov og Rett nr 1/ 2006 s. 55). Dette er avgjørelser som de andre fremstillingene nevner. Også foreleserne nevner dem, og de er sterkt omdiskutert i det juridiske miljøet. Det i seg selv er grunn nok til å kommentere disse i en prosessbok. Jeg savner også noe kort om når Høyesterett skal settes med storkammer etter domstolloven §§ 5-9, og av betydningen av at plenumsavgjørelser skal bli langt sjeldnere enn i dag.

Oppsummert
Disse manglene er likevel ikke nok til å konkludere for negativt. Dommene blir presentert i forelesningsrekkene, og fremstillingen i bokverket gir likevel et noenlunde korrekt bilde av rettstilstanden. Hov har etter mitt syn nok en gang levert en lettlest, lett forståelig, men samtidig grundig fremstilling av prosessretten som både påpeker styrker og svakheter ved systemet vi alle skal tjene under (eller på).

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: