Endringer i Grunnloven

(Stud.Jur. 2/2007) Denne våren vedtok Stortinget å endre Grunnloven på flere punkter for å fjerne todelingen. Samtidig ble riksretten endret til en mer profesjonell domstol, og parlamentarismen får etter 123 år i konstitusjonens tjeneste endelig en egen paragraf.

Todelingen i Odelsting og Lagting har vært i Grunnlovens § 76 siden vedtagelsen den 16. mai 1814, og var sterkt inspirert av tokammersystemer i land som Storbritannia og USA. Det var særlig i lovsaker en mente at det var lurt med en egen tilleggsinstans, og hensikten var å besette Lagtinget med de mest lovkyndige av stortingsmennene. Etter dagens grunnlovsregler deles Stortinget kun i lovsaker, se § 76. Lovforslag må vedtas i begge kamrene, og ved uenighet må Stortinget tre sammen i plenum og vedta loven med 2/3 flertall. Alle andre saker, for eksempel statsbudsjettet og grunnlovsendringer, behandles i plenum.

Kritikken
Man har i lengre tid pekt på noen ulemper. Siden begge kamrene er satt sammen på samme måte i forhold til partistyrke, er det lite vits i en ekstra behandling når en vet hvordan det vil gå, og for det andre kan ikke de som Stortinget velger til Lagtinget foreslå lover eller delta i den første og avgjørende debatten, siden det er en rett kun statsrådene og representantene på Odelstinget har etter § 76.

Innfører to behandlingsrunder
Den nye ordningen eliminerer denne todelingen av Stortinget. Den viktigste endringen er at en i stedet for å sende lovforslag til et annet kammer, skal behandle lovforslaget to ganger i Stortinget. Dette er en ordning som finnes i flere andre land, for eksempel i Underhuset i Storbritannia, der lovforslag må gjennom tre debatter, kalt lesinger (readings). Stortinget nøyer seg likevel med kun to behandlinger, og dersom det er full enighet mellom de to gangene, blir vedtaket sendt til kongelig sanksjon etter Grl. § 78 for deretter å bli kunngjort som lov.

Uenighet gir tredje runde
Siden Stortinget i dag er likt sammensatt er det utenkelig at det blir noe forskjell på de to behandlingene, men likevel er det bygd inn et sikkerhetssystem i de nye bestemmelsene. Hvis lovforslaget ikke blir akseptert fullt ut ved andre gangs behandling i Stortinget, må det behandles en tredje gang. Lovforslaget forkastes hvis ikke Stortinget ved tredje gangs behandling vedtar den lovtekst som vant frem andre gang saken var oppe i plenum.

Riksretten endres
Dagens system er at Odelstinget med alminnelig flertall reiser tiltale for Riksretten dersom de mener at regjeringsmedlemmer, stortingsrepresentanter eller høyesterettsdommere har begått kriminelle handlinger i tjenesten. Det er Lagtingets medlemmer som sammen med høyesterettsdommerne er dommere i Riksretten, men lagtingsmedlemmene har flertall. Reglene de vurderer er fastsatt i ansvarlighetsloven (lov av 5. februar 1932 nr 1). Men etter at parlamentarismen ble anerkjent som konstitusjonell sedvanerett har betydningen av ordningen blitt redusert. Siste sak var i 1927. Det er rett og slett enklere å fjerne gjenstridige regjeringer via et mistillitsforslag.

Riksretten blir proffere
Nå har Stortinget ønsket å profesjonalisere ordningen. Riksretten skal etter de nye bestemmelsene bestå av høyesterettsjustitiarius og de fire høyesterettsdommerne med lengst tjenestetid. I tillegg skal den bestå av seks medlemmer trukket tilfeldig fra et eget meddommerutvalg, valgt av Stortinget. Ingen av disse kan være statsråder eller stortingsrepresentanter. Det er dermed fremdeles ikke-juristene som har flertall i den konkrete riksrettssak, men det er ikke lenger stortingspolitikere som opptrer som dommere.

Mindretall kan kreve granskning
I dagens ordning skal det oppnevnes en egen protokollkomité for å etterforske påstander og føre saken i Riksretten. Dette er nå endret. Dersom minst en tredjedel av stortingsrepresentantene eller Kontroll- og konstitusjonskomiteen vedtar det, skal saken etterforskes av Stortingets uavhengige ansvarskommisjon. Denne skal bestå av folk med påtaleerfaring, og sitter i seks år, men trer bare inn når Stortinget ønsker det. Rapporten fra kommisjonen sendes til Stortinget, som så i plenum (siden det etter de ovennevnte endringer ikke er delt i avdelinger lengre) vedtar med vanlig flertall om det skal reises tiltale eller ikke.

Benådning for riksrettsdømte
En sentral regel i Grunnlovens § 20 har vært at Kongen kan benåde. Men dette er begrenset for riksrettsdommer. Ellers kunne det være litt for lett å slippe unna straff – tenk om en var en riksrettsdømt statsminister som rådet Kongen til å benåde ham/henne. Kongen kan etter dagens regler kun benåde dersom Riksretten har dømt noen til døden. De nye reglene gir Kongen en noe utvidet myndighet, men det kreves at Stortinget samtykker i bestemmelsen.

Strid med menneskerettighetene?
Det er i noen av forarbeidene  vurdert om Riksretten kan være i strid med EMKs krav til uavhengige domstoler. Den danske Rigsretten ble i saken Ninn-Hansen vs. Denmark (1999) av klageren påstått å ikke være uavhengig nok, saken ble avvist på formelt grunnlag som åpenbart grunnløs, men EMD trakk likevel opp noen vurderingsmomenter. Det antas i dokumentene at den nåværende og nye ordningen går klar, men konklusjonen er meget summarisk og problematiserer for eksempel ikke tvilen som kan oppstå om høyesterettsdommere må dømme en kollega. Det er en svakhet som burde ha vært vurdert
grundigere i en slik viktig endring, blant annet fordi ett av kriteriene fra EMD er hvordan uavhengigheten fremstår utad.

Får Grunnlovsparagraf
Parlamentarismen har vi hatt i norsk statsforfatning siden 1884, og dette ble regnet som sikker grunnlovsrett fra og med 1920-tallet. Men først nå nedfelles prinsippet i Grunnlovens paragraf 15, som har stått ledig siden 1905. Etter denne må regjeringen eller den enkelte statsråden søke avskjed etter å ha fått et mistillitsforslag vedtatt mot seg, og Kongen har etter annet ledd plikt til å innvilge avskjedssøknaden. Etter tredje ledd skal regjeringen inntil en ny regjering er valgt, fungere som et forretningsministerium, men kan da bare avgjøre mindre viktige, løpende, saker.

Dersom den overtrer grensen for hva som er mindre viktige saker, kan Stortinget reise riksrettssak etter ansvarlighetsloven § 10. I tillegg har § 82 blitt endret for å ta inn en regel om regjeringens opplysningsplikt ovenfor Stortinget i forhold til saker som lovgiveren har til behandling. Med dette har en altså kodifisert i Grunnlovs form det som i teori og lærebøker har vært regnet som konstitusjonell sedvanerett i mange år allerede. Det er derfor fremdeles trygt for studentene å lese de nåværende bøkene, så lenge en husker at akkurat disse hjemlene er endret.

Mot en stemme
Under behandlingen ble grunnlovsendringen enstemmig vedtatt av de 160 tilstedeværende. Forslaget om oppheving av delingen fikk derimot motstand fra en ensom stortingsrepresentant, Sverre Myrli (Ap), som til Aftenposten uttalte at ”ved Lagtinget, der gikk grensen”. Stortinget vedtok også en del endringer i ansvarlighetsloven for å harmonisere denne med endringene, og for å tydeliggjøre loven noe. Endringen i riksrettsordningen trer i kraft umiddelbart, mens opphevelsen av Odelstinget og Lagtinget trer i kraft 1. oktober 2009.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: