Privatlivets fred: Se og hør fikk høre det

Stud.Jur. nr 4/2007

I den første runden av realityprogrammet Big Brother, populært forkortet BB, ble to av deltagerne kjærester. Under oppholdet gjennomførte de to et samleie, som ble vist på TV (selv om dyna hindret det fulle innsynet). Høyesterett slår lakonisk fast at ”programmet vekte stor interesse”. Under henvisning til at dette var det første ekte samleiet som ble vist på TV kastet mediene seg over paret, som i flere anledninger stilte opp. De fikk betalt, også fra Se og Hør.

Artiklene trykkes
Se og Hør meldte høsten 2003 at kjæresteparet hadde slått opp, blant annet etter et voldsomt ”sjalusidrama” på et utested. I neste nummer meldte bladet at de to krevde erstatning for oppslaget, men at den ene mente at forholdet var over, mens den andre benektet dette. Og uken etter meldte bladet at den mannlige partneren hadde hatt ”flere hete stevnemøter” med en annen kvinne. Begge partene, som vi jo godt kan kalle BB-A og BB-B i denne saken, mente artiklene var usanne, og
klaget saken inn for Pressens faglige utvalg (PFU), som er pressens interne klageorgan i etikksaker. PFU kom til at Se og Hør ikke hadde brutt pressens etiske regler, ”Vær varsom-plakaten”.

Går til sak
Kjæresteparet tok etter dette ut stevning for Oslo tingrett med påstand om at de hadde blitt påført et tap gå grunn av den påstått rettsstridige krenkelsen av deres privatliv, se straffeloven § 390 og skadeerstatningsloven § 3-6. Se og Hør påstod at det var i allmennhetens interesse å vite hva kjæresteparet foretok seg fordi de var det første paret som hadde samleie på TV, og at de hadde gjort samleiet frivillig.
Paret vant i tingretten, og vant også ankesaken i lagmannsretten. Se og Hør anket til
Høyesterett, men tapte. Dommen er i
skrivende stund ikke tatt inn i Retts-
tidende, men er publisert på Lovdata, se sak HR-2007-00823-A.

Ble en EMK-sak
Det har aldri vært tvilsomt at Grunnlovens § 100 om ytringsfrihet kan tolkes snevrere når det gjelder ærekrenkelser og vern av personlige opplysninger, se for
eksempel Rt 1960 s 1147 og Norsk lov-
kommentar, note 2614-2620 til straffeloven § 390. Grunnloven ble derfor ikke berørt i prosedyren. Men i stedet ble Den europeiske menneskerettskonvensjonen påberopt, siden denne via menneskerettighets-
loven er gjort til norsk lov. Det ble ikke påstått motstrid, men det var enighet om at straffeloven og skadeerstatningsloven må harmonisere med EMK og EMD-praksis, se høyesteretts premiss nummer 58. Det var heller ikke særlig tvil om at det var spørsmål om opplysningene var personlige opplysninger, som ”objektivt sett har ein viss grad av sensitivitet”, se premiss 59. Men spørsmålet var om det var en
krenking, og om den var rettsstridig.

Balansen i Caroline-saken
De aktuelle bestemmelsene var artikkel 6 om ytringsfrihet, og artikkel 8 om rett til privatlivets fred, og spørsmålet var hvordan disse to rettighetene skulle balanseres mot hverandre. Det var også klart at
statene har en plikt for å sørge for at
retten til privatliv kan bli håndhevet. Den
sentrale dommen fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) er den såkalte von Hannover eller Caroline-dommen, hvor EMD fant at prinsesse
Caroline av Monaco hadde krav på at
staten via rettsvesenet skulle beskytte
privatlivet hennes mot pågående medier.

Debatt med allmenn interesse?
EMD sa i denne dommen at ytrings-
frihetens kjerneområde er samfunns-
debatten, men at det i spesielle tilfeller kan tenkes at ytringsfriheten strekker seg inn på privatlivets område, særlig når det gjelder offentlige personer – ”particularly where politicians are concerned”, premiss 64. I premiss 76 konstateres at ”den
avgjørende faktoren i balansegangen”
mellom de to rettighetene ”må ligge i
bidraget […] til en debatt med allmenn interesse”, og i premiss 66 at det i saker om privatlivets fred fordrer ”en snevrere fortolkning” av ytringsfrihetens rekke-
vidde. Nyheter som kun skulle
”tilfredsstille nysgjerrigheten til en spesiell leserkrets angående detaljer fra klagerens privatliv” bidrar etter EMDs syn ikke
til det offentlige ordskiftet, se premiss 66.

Utelukkende om privatliv?
Caroline var riktignok prinsesse, og hadde et enormt mediefokus i kraft av dette, men det var ikke det saken handlet om, siden fotograferingen som utløste saken var tatt av Caroline mens hun var en privatperson. EMD uttaler at vernet er svakt når, som med Caroline, den krenkede ikke har en offentlig stilling, og opplysningene er ”utelukkende om [partens] privatliv.” (premiss 76). Det var heller ikke noe motargument at prinsessen oppholdt seg på et sted som ikke var privat, eller at prinsessen var
velkjent i offentligheten. EMD kaller dette i premiss 77 rett ut for noe ”offentligheten ikke har en legitim interesse i”. Og dersom den offentlige interessen finnes, for
eksempel i en økonomisk interesse i å trykke bildene, så må selv dette vike for privatlivsvernet, se overnevnte premiss.

Medienes ensidige tolkning
I sitt premiss nummer 75 konkluderer Høyesterett dermed etter gjennomgangen av EMD at ”personvernet står sterkt i høve til ytringsfridomen ved omtale av personar som ikkje har samfunnsfunksjonar. EMK artikkel 10 skal verne samfunnsdebatten og demokratiet, ikkje verne høvet til å leggje fram opplysningar om personlege forhold for privatpersonar, utan hensyn til om desse er kjende.” Høyesterett viser også til EMD– premiss 67, der Europarådets parlamentarikerforsamling i en resolusjon om retten til privatliv tar sterk avstand fra enkelte mediers ”ensidige tolkning av retten til ytringsfrihet” for å rettferdiggjøre inngrep i personvernet ”fordi leserne deres er berettiget til å vite alt om offentlige figurer.”

Vern etter å ha trukket seg fra
rampelyset?
Høyesterett drøfter så i premiss 78
følgende forholdene i den konkrete saken, og påstandene om at dette måtte kjendisene tåle, siden partene selv hadde valgt
offentligheten via deltagelsen i programmet. Høyesterett er enige i at personer som gjør dette må tåle ”nærgåande omtale” under hendelsene, her programmet, og ”ei tid etter dette”. Hvor langt dette går, går frem av neste setning: ”Men eg kan ikkje sjå at det same må gjelde to år etter at sendingane var slutt og om lag eitt år etter at dei (dvs paret, min merknad) hadde slutta å gi intervju”. Det er med andre ord fullt mulig for personer som er i søkelyset å trekke seg tilbake av eget valg, og med økt tid får privatlivet større vern.

Informasjonens art
Høyesterett påpeker så premiss 80 at det ”også må kome inn kva slags informasjon det er tale om.” Nøytrale meldinger om samlivsbrudd vil være greit når det er ”heilt på det rene”. Men dersom det ikke er sikkert, eller er ”ei usikker fase mellom partane”, stiller det seg annerledes, mener førstvoterende, som slår fast at ”i ein slik situasjon treng privatlivet vern”. Dette gjelder uansett om informasjonen som gis er sann eller ikke.  De to første reportasjene kaller førstvoterende ”sladder”, og den siste av de tre hadde bladet ”ikkje i noko tilfelle [nokon] aktverdig grunn til å trykkje.” Førstvoterende sier også, i premiss 82, at selv om deltagelsen i program som Big Brother vil heve terskelen for hva som er sensitivt for de involverte, siden det hadde en sterk vekt på privatlivet til deltagerne. Men som sagt i premiss 78 går denne terskelen oppover igjen jo lenger tid det er mellom deltagelsen og publiseringen.

PFU-frikjennelsen ingen vekt
Et lite spark gis også til pressens etikkorgan PFU. Premiss 84 klargjør at den vurderingen av faktum PFU gjorde, ikke deles av retten, og at organet ikke drøftet den siste artikkelen, i tillegg til at det er uklart hva PFU har drøftet. Da er det vanskelig å legge PFU-frikjennelsen til grunn. Dermed slapp Høyesterett å ta stilling til om PFU tok feil i det materielle innholdet. Etter dette konstaterer Høyesterett at det er en krenkelse, og at den er rettsstridig.

Oppreisningens størrelse
Oppreisning ble også idømt etter erstatningsloven § 3-6. Det er sjelden det blir gitt erstatning for slike krenkelser, rett og slett fordi det er vanskelig å peke på hva slags tap som den krenkede har eller vil lide. Forarbeidene og rettspraksis tilsier at det da kan brukes oppreisning som oppgjørsmåte, i kontrast til de fleste andre erstatningssaker. Det ble fra de krenkede påstått at oppreisningen måtte settes til det samme som fortjenesten Se og Hør hadde på grunn av oppslagene, men dette avviste domstolen med den begrunnelse at det ville gjøre oppreisningen avhengig av driftsresultatet til bladet, se premiss 92. Likevel må den ikke settes så lavt at den gjør det mer lønnsomt å betale oppreisning etter publisering enn å betale kilder og informanter for bilder og opplysninger, se premiss 93. For eksempel fikk damen som skulle ha flørtet med den ene parten 20 000 kroner for sitt bidrag. Retten vurderte også størrelsen ut fra en del andre faktorer; saken ble et oppslag på en forside, det var i kjerneområdet for bladet, ble gjort i vinnings hensikt og i et blad med stort opplag. Utgiveren ble derfor dømt til å betale A og B 160 000 hver, redaktøren 30 000 til hver, og to journalsiter henholdsvis 30 000 og 10 000 til A og B. Se og Hør måtte også betale sakskostnadene for A og B, de tre instansene totalt ca 980 000 kroner.

Oppsummering og perspektiv
Høyesterett har med dette slått fast at ytringsfriheten kan begrenses for å beskytte privatlivets fred. Dette er et vern som teller mer dersom en ikke innehar noen offisiell posisjon, og bidraget til den offentlige debatt er lavt eller svakt, siden ytringsfriheten primært tar sikte på å beskytte politiske og samfunnsmessige hensyn.  Vernet omfatter også sanne opplysninger, men dersom meldelser er nøytrale og kommer når faktum er helt på det rene, kan de
lettere aksepteres. Personer som oppsøker medienes søkelys, må riktignok tåle noe større søkelys, men etter at arenaen for søkelyset enten opphører og/eller personene trekker seg fra ”rampelyset”, heves terskelen tilbake til et mer normalt nivå. Meldinger om forhold og kjærlighetslivet til privatpersoner er i kjerneområdet for vernet av privatlivet.

Dette er et eksempel på at det av og til nytter å sette seg opp mot en medieindustri som av og til har et litt for ensidig syn på hva som er i allmennhetens interesse, og hva de derfor kan publisere av opplysninger. Dommen kan også få følger for den pågående saken om Lars Lillo-Stenberg, siden saken er mot det samme bladet, og gjelder de samme lovbestemmelsene. Her er riktignok saken litt annerledes, siden det handler om fotografering i åpen natur, men Carolinedommen viser at også publisering av bilder tatt på slike plasser kan anses som rettsstridige krenkelser av privatlivets fred. Lillo-Stenberg vant i Oslo tingrett, men saken er anket, og temaet vil derfor kunne dukke opp flere ganger i rettsvesenet.

En gjennomgang foretatt av advokat Cato Schiøtz og presentert for Norges journalistforbund i mai viser at rettsvesenet i Norge og EMD i kun 5 av 48 saker har gitt saksøkere medhold når de har gått til injuriesaker mot mediene. Derimot har mediene tapt alle åtte saker som er anlagt de siste tyve årene om privatlivets fred. Betegnende nok var fem av dem mot Se og Hør og to mot VG. Det er saker om seksualitet, legning, utroskap, sykdom og privat kommunikasjon som anses som uten offentlig interesse og som slås ned på. Mediene har ofte også sluppet rettssaker fordi PFU har frikjent mediene i en del saker, og krenkede parter har dermed ikke tatt saken videre. Dette kan nå endre seg, siden både EMD og Høyesterett så entydig har sagt at privatlivets fred nyter et sterkt vern.

Ett svar til Privatlivets fred: Se og hør fikk høre det

  1. […] interesse. Selv om ytringsfriheten ikke er like svakt vernet som rent sladder som det i Big Brother-saken, kan det være et relevant moment i […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: