Straffesaker på nytt

(Stud.Jur. nr 5/2007) To gjenopptagelsessaker viser to motstridende syn på norsk strafferettspleie. Fritz Moen-utvalgets granskning fant alvorlige brudd på objektivitetsplikten, mens Torgersen-avgjørelsen legger til grunn at det ikke er noe nytt eller tvilsomt ved behandlingen.

Det er mulig å ta opp igjen straffesaker, og dette reguleres i straffeprosessloven §§ 389- 401. Vilkårene, som bl.a. finnes i §§ 390 til 392. Det skal ikke være en enkel ting å oppnå, men være en sikkerhetsventil dersom det oppstår gode nok grunner til å tvile på dommen.

Hva må til?
Det er særlig straffeprosessloven § 391 nr. 3 som er viktig. Gjenopptagelse til gunst for siktede kan etter straffeprosessloven § 391 nr. 3 kreves når det opplyses om en ny omstendighet eller skaffes frem et nytt bevis som synes egnet til å føre til
frifinnelse, avvisning eller til anvendelse av en mildere straff. Vilkåret om at beviset eller omstendigheten skal «synes egnet til frifinnelse», betyr at en rimelig mulighet er tilstrekkelig. Av straffeprosessloven § 392 annet ledd følger at gjenopptagelse til gunst for siktede kan besluttes selv om vilkårene etter §§ 390 eller 391 ikke er oppfylt. Betingelsen er i dette tilfellet at ”særlige forhold” gjør det ”tvilsomt om dommen er riktig”, og ”tungtveiende hensyn” tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny.

Inntil 2004 måtte en søke domstolene selv om å få tatt opp saken på nytt. Men da innførte man i straffeprosessloven regelen vi har i dag. En uavhengig kommisjon avgjør etter bestemmelsene i §§ 394 flg. om saken skal tas opp igjen, men selve avgjørelsen av saken henvises til ny behandling i domstolene. Rollen til kommisjonen, ofte referert til som justismordkommisjonen, har altså ikke vært å sjekke om straffesakene har vært riktige eller ikke. Dens funksjon er å se på om usikkerheten i saken er stor nok til å gjøre det hensiktsmessig å gjenåpne saken

Torgersen-saken
I desember 1957 ble den 16 år gamle Rigmor Johnsen funnet drept i Skippergaten 6B i Oslo. Fredrik Fasting Torgersen ble
arrestert for drapet. Han var i nærheten av drapsstedet. Flere vitner påstod å ha sett ham og offeret i området. Det ble funnet møkk på skoene til Torgersen, barnåler i dressen hans, og det ble tatt en gipsavstøpning av tennene hans. På åstedet hadde den drepte jenta sluppet kroppsvesker ut under drapet, det var et uttørret juletre i bakgården, og det var bittmerker i jentas bryst. Lagmannsretten kom til at Torgersen var gjerningsmannen både på grunn av de tekniske bevisene og vitneobservasjonene.

Hele tiden påstod Torgersen at han var feil mann, og han fikk sterke støttespillere, særlig i kulturkretser, men også på Det juridiske fakultet, hvor Ståle Eskeland har engasjert seg sterkt. Også en rekke kjente medisinske og naturvitenskaplige forskere engasjerte seg i saken, og argumenterte med styrke at bevisene mot Torgersen var ukorrekt tolket, uten betydning eller direkte feil. Stud.Jur. har, som mange andre medier, dekket saken, og vi har uttrykt en viss tvil om bevisene holder. En av våre tidligere redaktører skrev sin masteroppgave om tannbeviset, og anbefalte saken tatt opp igjen.

Saken går til kommisjonen
Torgersens begjæringer om å se på saken på nytt ble avvist både på syttitallet og endelig i Høyesteretts kjæremålsutvalg i 2001. Dermed var det egentlig satt sluttstrek for saken. Men da Kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker ble introdusert i 2004, ble saken sporenstreks brakt inn med begjæring om gjenopptagelse. Men det varte og rakk. Statsadvokatene gikk gjennom saken på nytt, men landet på samme konklusjon som sist: de mente Torgersen var skyldig etter bevisene. Gjennom hele 2006 holdt kommisjonen høringer om saken, og både påtalemyndighet, den domfelte og ekspertvitnene deltok.

Det var derfor knyttet stor spenning til hva kommisjonen ville komme til når rapporten ble presentert på vårparten i år. Det var flere av oss som trodde at saken var så grundig belyst at det var grunn til å tvile på riktigheten, og at det derfor i det minste var grunn til å prøve saken på nytt igjen. Det viste seg å ikke slå til. Kommisjonen gikk i sin 524-sider lange avgjørelse ikke inn for gjenopptagelse. Og konklusjonen var enstemmig.

Argumentene for tilbakevises
Torgersenavgjørelsen viser at kommisjonen mener det ikke var noen grunn til å la saken gå på nytt. Støttespillerne raste, og pekte på at bevisene jo var elendige. Men leser vi rapporten, blir det tydelig at det ensidige opplegget fra støttespillerne må ha virket sterkt til skade for saken til Torgersen. Et eksempel på hvor dårlig kampanjen ble ført, er at Torgersen og laget hans har nektet å bidra til nærmere undersøkelser av bevisene, spesielt ved å nekte å avgi DNA-prøve, både under kommisjonssaken i 2006 og i 1957. Torgersen mener dette bare ville bli misbrukt av påtalemyndigheten og kommisjonen, men konsekvensen ble at det da ikke var mulig å bevise eller motbevise noen av de andre bevisene.

Lesing av rapporten viser et annet bilde enn det støttespillerne har gitt oss. Ett eksempel er kritikken mot avføringsbeviset, som ekspertsakkyndige skal ha behandlet svært overfladisk ved bare ”ha snust” på det. Det gjorde de. Men kommisjonen gjennomgår hva som egentlig skjedde, og det viser at det ble foretatt tester, som også inkluderte lukting på prøver funnet på Torgersen og fra dyr, for å påvise om de var menneskeavføring. Det er ingenting som tyder på at juryen fikk feil info av ekspertene. Og for flere av de andre argumentene støttespillerne har brukt, påpeker kommisjonen at disse var diskutert allerede under rettssaken. De er dermed ikke nye, og det er lite trolig at de ville blitt vurdert annerledes i dag.

Tannbittet har stått meget sterkt i denne saken. Et bitt i brystet ble påvist, og testene som ble gjort viser at det er meget sannsynlig at dette bittet ble påført av Torgersen. Her har saken virkelig blitt diskutert, siden ekspertene har delt seg i to: en gruppe som kategorisk avviser at Torgersen kan ha avgitt bittet, og en annen som mener det er sannsynlig. Og en avstøpning foretatt i 1960 var ikke tatt med i denne runden, betimelig nok etter at Torgersen tapte et injuriesøksmål der domstolen prejudisielt fant det mest sannsynlig at tennene var filt av Torgersen. Dermed er bittbeviset egentlig ikke noe bevis i den ene eller den andre retningen, og de andre bevisene måtte avgjøre. Kommisjonen fant som de andre rettsinstansene ikke noe å reise nok tvil om. Og dermed avviste de saken siden det ikke oppfylte vilkårene i noen av gjenopptagelsesparagrafene i loven.

Fritz Moen-saken
Fritz Moen ble i 1978 og 1981 arrestert for drapet på to unge jenter, Torunn og Sigrid, i Trondheim. Den døv-stumme Moen brukte tegnspråk, og ble utsatt for intense avhør. Han skal i følge dommene ha tilstått i avhørene, men så trukket de tilbake, og også i retten vaklet mellom tilståelse og påstand om å ikke være skyldig.
Moen fikk 16 år, og sonet tiden.

Annen mann tilstår på dødsleie
I 2000 ble det levert begjæring om gjenopptakelse, da til de ordinære domstolene. Gjenopptagelsessaken ble tatt opp i 2004 i Høyesterett. Den ene, Sigrun-saken, ble tillatt gjenopptatt og førte til frifinnelse, mens Torunn-saken ikke ble tillatt gjenopptatt av kjæremålsutvalget. I 2004 leverte derfor Moen og støttespillerne, særlig privatetterforsker Tore Sandberg, begjæring om gjenopptagelse for kommisjonen. Moen selv døde i mars 2005, men saken ble fortsatt behandlet. Så skjedde det underlige. I desember 2005 tilstod en ukjent person på sitt dødsleie at det var han som hadde drept de to studentene. Undersøkelser foretatt etter at mannen var død viste at det var sannsynlig at han kunne ha gjort det, bl.a. var han i nærheten av åstedene, og han hadde fått psykiske problemer i tiden etter drapene. Kommisjonen kom derfor ikke overraskende til at også Torunn-saken burde bli tatt opp, noe den ble, og Moen ble posthumt frifunnet for drapet i Frostating lagmannsrett i 2006.

Ekspertenes kritikk av prosessen
Så stilte en seg spørsmålet om hvordan i all verden det var mulig å ta så feil. Et eget utvalg bestående av jurister og andre eksperter ble satt ned for å finkjemme saken. Til å lede dette satte en strafferettsprofessoren Jon Henry Mæland fra jussen i Bergen. Utvalget leverte i våres sin rapport i form av en NOU (NOU 2007:07 – Fritz Moen og Norsk strafferettspleie). Dette er 492 sider med særdeles frisk og viktig lesning.

Utvalget konkluderer med at det i denne saken skjedde alvorlige brudd på objektivitetsplikten som normalt påhviler påtalemyndigheten, politiet og domstolene. For det første var avhørene av Moen foretatt over mange timer, uten assistanse for Moen. For det andre var viktige beviser som talte for Moens uskyld ikke overlevert til domstol og forsvarer, de var satt som såkalte ”null-dokumenter”. Siden politi og etterforskere har en plikt på seg til både å etterforske det som taler mot og for en tiltalt, var dette et grovt brudd, som utvalget reagerer sterkt på. Moens detaljerte tilståelse tilskrives at han kjente området fra før, og at detaljer om drapet faktisk stod i avvisene i dagene etter drapet, og at Moen hadde lest disse. Retten var ikke fullt klar over dette da de dømte han.

Ett av de mest graverende tingene er etter mitt syn saksbehandlingsfeilen dommeren gjorde. I rettsbelæringen til lagretten (juryen), skal lagmannen oppsummere fakta og saken. Men på dette stadiet, hvor forsvarere og tiltalte ikke har anledning til å protestere, endret lagmannen faktum, blant annet ved å utvide det mulige tidspunktet for drapet slik at Moens alibi ikke dekket tidspunktet. Det alvorligste var likevel de uriktige tilståelsene. Utvalget kan ikke finne noen fullgod forklaring på hvorfor Moen avla falske forklaringer, og trekker frem både hypoteser om at han ville blidgjøre avhøreren som han etter hvert anså som en venn, behov for anerkjennelse, og om døvstumme Moen forstod abstrakte begreper som ”skyld” og ”sannhet”.

Utvalget foreslår utbedringer
Utvalget hadde også mandat til å foreslå endringer i straffeprosessen, og det har de gjort. Utvalget foreslår derfor regler som klargjør rettsbelæringen til lagmannsretten, samt tydeliggjør og forenkler adgangen for fagdommerne til å sette til side uriktige juryavgjørelser. Utvalget foreslår å stramme inn reglene for avhør, og pålegge politiet å ta opptak av alle avhør av mistenkte og vitner. Selv om de ikke finner noe å kritisere tolketjenesten for i denne saken, anbefaler gruppen å forbedre reglene. Det ønskes også at en skal lagre beviser i tilfelle gjenåpning av saker. Også skjerpinger i reglene for bruken av sakkyndige foreslås, som også kom, men ikke ble gjennomført etter Liland-utvalgets rapport (NOU 1991:12). Moen-utvalget vil bl.a. at sakkyndiges uttalelser skal være forståelige for retten, og gi uttrykk for den mulige tvil bevisene reiser. Dersom endringene ikke gjøres skriver et samlet utvalg at ”Det anses som en reell fare for at aktørene skriver fra seg sitt eget ansvar, og at det dermed oppstår en uheldig pulverisering av ansvaret for domfellelsen.” Utvalget mener at den viktigste lærdommen man kan trekke ut av Moen-sakene er at:
a)politiet og påtalemyndigheten må etterleve objektivitetsprinsippet,
b)de sakkyndige må opptre objektivt og tilstrekkelig grundig og
c) beviskravet in dubio pro reo (tvil skal komme tiltalte til gode) må følges i påtalemyndigheten og domstolen.

Justisministeren har ovenfor Sandberg, som representerer Moen, uttrykt sin beklagelse. Det er også innstilt i Justisdepartementet på at Moen skal motta en erstatning på over 20 millioner kroner. Pengene vil i følge testamentet til Moen gå til pleiehjemmet for døve hvor han bodde de siste årene av sitt liv. Vi andre har i NOU-en til utvalget fått et testament, i betydningen vitnemål, om et justismord, og en klar beskjed om å forbedre strafferettspleien vår.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: