Kvinnekonvensjon: er forrang nødvendig?

En ganske intens debatt har brutt ut den siste uka over hvordan Norge har inkorporert FNs kvinnekonvensjon. Studjur-bloggen viser deg debatten, og kommenterer ønsket om å gi konvensjonen forrang foran andre lover.

I Norge har man fire måter å innføre internajonal rett. Man kan
– inkorporere med forrang, slik bla. Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) er i menneskerettsloven. Den gjedler da som norsk lov, og går foran andre lovbestemmelser.
-Inkorporere i lov, slik blant annet Rasismekonvensjon er i diskrimineringsloven § 2. Den gjelder da på lik linje med norske lovbestemmelser, og forskjeller må harmoniseres eller tolkes bort.
– transformasjon, dvs at en oversetter konvensjon til norsk lovtekst, slik feks FNs løsøresalgskonvensjon (CISG) er i store deler av kjøpsloven.
– konstatering av rettsharmoni – dvs at en fastslår at det er samsavar mellom det konvensjonen og norsk lov sier, feks – under tvil – kommuneloven og Europarådskonvensjonen om lokalt selvstyre.

I Norge er kvinnekonvensjonen inkorporert i likestillingsloven. Dette betyr at en norsk særregel, som lovgiver har vedtatt selv om de er klar over at den strider mot kvinnekonvensjonen, vinner frem. Tas konvensjonen inn i menneskerettighetsloven, vil derimot § 3 sørge for at den internasjonele reglen går foran.

Det var Bondevik-regjeringen som i forrige stortingsperiode valgte å inkorporere loven med samme rang som norsk lov. De nåværende regjeringspartiene var meget kritiske, og mente at en med dette hadde slått fast at kvinnekonvensjonen var annenrang. I Soria-Moria-erklæringen, regjeringens plattform, slo Stoltenberg II-regjeringen fast at den ville inkorporere konvensjonen i menneskerettsloven. Men dette arbeidet har stoppet opp, og kritikken fra forkjemperne har haglet.

Anne Hellum, professor i offentlig rett ved UiO mener at det er embedsverkets kritiske holdning som er grunnen. Hun har rett i at tunge fagmiljøer som Regjeringsadvokaten og Lovavdelingen i Justisdepartementet har stilt seg skeptiske til å inkorporere enda en konvensjon. Erfaringer med de vi allerede har, viser at konvensjonene tolkes ganske dynamisk, dvs at de utvikler seg. Makt- og demokratiutredningen konkluderte i sin utredning med at dette førte til en rettsliggjøring av samfunnet; det blir domstoler og internasjonale organer som bestemmer hva som er riktig og galt, ikke det folkevalgte Stortinget.

Det er derfor ikke annet en litt sunn skapsis disse organene har frembrakt. Også jussprofessorer deler dette synet, særlig Aslak Syse, som ledet utredningsutvalget som så på diskrimineringslovgivning for funksjonshemmede, er kritisk til at mer enn de mest sentrale konvensjonene gis forrang.

Det er også stilt spørsmål om inkorporering egentlig har noen betydning. De fleste rettighetene er anerkjent i dagens lovgivning. Får det da noen praktisk konsekvenser at man ikke gir disse forrang. De fleste mener nei. Men det kan tenkes at utviklingen i håndhevelsesorganet – FNs kvinnekomite, blir mer dynamisk.

Akkurat det siste er kanskje det aller største problemet. Denne komiteen er ingen domstol, men et ekspertorgan, uten de normale rutinene med parter og advoakter som argumenterer mot hverandre. Den kan fort bli, som Syse frykter, for «enøyd» i fokus på sin egen konvensjon. Vi har i mange saker de senere årene sett at våre egne håndhevelsesinstanser, fra Konkurransetilsynet og Skatteetaten til Forbrukerombudet (se Stiletthæl-saken), har tapt i domstolene når de bredere samfunnshensynene tas med.

Men det aller største problemet er at konvensjonen ikke beskytter mot diskriminering: den beskytter bare dersom diskrimineringen foregår mot kvinner. På mange områder, både i Norge og i verden, er det vel verdt å gi kvinnene denne beskyttelsen. Men likestilling i det 21. århundret er nå kjønnsnøytralt, også i likestillingsloven. Likestillingsombudet har for eksempel uttalt at dagens vernepliktordning er kjønnsdiskriminerende mot menn. Men under dagens konvensjonsvern, kan ikke menn klage dagens ordning inn for komiteen. Dersom bare kvinnene var pålagt verneplikt, ville dette antagelig ha stridt med kvinnekonvensjonen. Hadde FN hatt en konvensjon mom besyttelse mot diskriminering generelt, hadde det vært lettere å gi den forrang. Men å gi 51% av befolkningen et vern resten ikke har, er antagelig ikke veien å gå. I et slikt lys, bude ikke kvinnekonvensjonen engang være med i norsk lov.

Mer lesing:

Kvinneretten, Det juridiske fakultet ved Universitett i Oslo

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: