Lesetips 2.0: Hvike bøker bør jeg velge?

Ikke alle gode bøker og lesetips står oppført på fagsidene til fakultetet. Vi gir deg tipsene du trenger for å bli bedre.

 

Her vil vi sette opp hva som er gode tips, hvilke bøker du bør velge og hva du bør bla deg gjennom i løpet av avdelingen. Send gjerne inn dine egne tips!

1. avdeling:

Avtalerett:
Hov eller Woxholth – det er spørsmålet. Her er det greit å vite at de to herrene er i tottene på hverandre om ett litt sært emne – dispotive utsagn- men det er ikke så viktig å ha oversikt over. Begge bøkene er gode og pedagogiske, men har begge sine småfeil. Hov er litt slurvete når det gjelder smådetaljer, men har masse fotnoter og henvisninger til annen litteratur – gull verdt for den som vil dypere i detaljene. Woxholts sin bok siterer lite fra andre teoreitikere, refererer generelt lite dommer, og siterer av og til mindretallet i høyesterettsdommer uten å si ifra. Dog er den lettlest og meget pedagogisk.

Konklusjon: Begge duger fint alene, men Woxholt sin er best for førstereisen inn i jussen.

Bonus: Gjertsens Avtaler er pensumboka i Bergen (det blir sånn når det er en bergensprofessor som har skrevet den). dene r ikke spesielt bedre enn de som er pensum i Oslo, og den bruker irriterende nok sine egne ord på en del ting i avtaleretten. Et stort pluss er det kritiske blikket på den ganske gammeldagse avtaleloven, og kommetnarene om fremtidig behov for nyere lovregler.

Rettskildelære:

Her er studentene borskjemt med to valg: Andenæs eller Boe. Andenæs sin er grundig, men veldig kjedelig. Boe sin er derimot  overpedagogisk. Andenæs har et bedre blikk for hva som er god metode i privatretten, feks om kontrakter som rettskilde. Boe er og langt mer positiv til lovetterarbeider (uttalelser fra lovgiver om hvordan en allerede gitt lov er å forstå) enn det Andenæs og de andre teoretikerne er.

Konklusjon: Boe vinner knepent pga. sin pedagogiske fremstilling.

Bonus: Gravers støttebok Rettsretorikk er en fin bok, men er absolutt ikke nødvendig for rettskildelæren. Gravers bok handler mer om hvoran jurister kan overtale andre, mens rettskildelæren er et fag der en ser på hvordan retten bygger opp juridisk sett holdbare argumetner.
Den som vil han grundige og gode fremstillingen av hele rettskildelæren, bør hoppe rett til pensumet på 4. avdeling og lese Eckhoffs Rettskildelære. Et annet alternativ er bergensboka Rettsgrunnlag og standpunkt av Nils Nygaard, selv om den avviker litt fra den metodelæren vi har i Oslo. Et tredje alternativ er Fleishers Rettskilder og juridisk metode, men den kom før menneskerettsloven i 1999. Boe har også en annen, kortere bok på markedet, med navnet Innføring i rettskildelære.

2. avdeling:

Forvaltningsrett
Nok en gang står studentene overfor to valg: Graver eller Eckhoff/Smith. Sannehtene er at begge bøkene er ganske dårlige, rent pedagogisk. Smith har tatt over Eckhoffs bok, og har brukt de tre siste utgivelsene på å omforme boka ved å døpe om en rekke ulike fagtermer – uten at det egentlig fører til noe nytt. Dessuten er det dårlig med henvisninger og referanser, så en vet ikke helt om det som står der er lov, forarbeider, domspraksis eller bare Smith som mener noe. Graver sin bok er derimot langt grundigere i henvisningene, og skiller klart mellom juss slik den er nå (de lege lata) og slik den burde være (de lege ferenda). Men Graver har “glemt” å skrive noe om kontrollordninger som sivilombudsmannen. Ikke at det gjør noe, for begge bøkene behandler et sentralt og spennende fag på en måte som gjør det ulidelig kjedelig å lese.

Konklusjon: Må du velge, anbefales Graver fordi den er nyest, og av og best skiller mellom de lege late og ferenda.

Bonus: Walløe Tvedts Hvordan forstå meteriell forvaltningsrett og Utvalgte emner i offentlig rett. Se under innføringstips-posten. Woxholths Forvaltningsloven, kommentert utgave, er også en god investering for å skjønne vanskelige ting, særlig ugyldighetsbestemmelsen i forvaltningsloven § 41. Verd sin vekt i sølv, mente Stud.Jur.s anmelder.

Folkerett
Her kan en velge mellom Ulfstein/Ruud Innføring i folkerett eller Fleischer Folkerett. Fleisher er kjent for å være arrogant, og i et berømt avsnitt i boka si påstår han at alle som er uenige med han om Svalbards status som norsk land egentlig er landssvikere. Ellers er boka ganske teoretisk og litt høytflyvende, med sterk vekt på folkerett som tjener Norges interesser i havretten. Ulfstein og Ruuds bok er derimot en pedagogisk og god fremstilling, som både er lettlest og likevel faglig grundig. Stud.Jur. mente boken trolig var avdelingens beste lærebok.

Konklusjon: Ulfstein/Ruud Innføring i folkerett

3. avdeling

Avtalerett:
Samme som under avtaleretten på 1. avdeling. Begge duger, men Woxholts sin er knepent bedre – og nyere.

Obligasjonsrett
Av en eller annen grunn tar det mange neste tre måneder å skjønne at obligasjon betyr forpliktelse, altså rett eller plikt til å gjøre/tåle/unnlate noe – feks til å betale for varene en har bestilt. I avtaleretten lærer en hvordan en skaper en slik rett eller plikt, og i obligasjonsretten hvordan en kan gjennomføre, endre eller kvitte seg med forpliktelsen – og om den forsvinner når den blir for gammel eller du går konk. Håper dette var oppklarende.

I faget kan en velge Hov Avtalerett II og Bergsåker Pengekravsrett (1994) i en pakke, eller bare lese Hagstøms store blå Obligasjonsrett. Hov er enkel og grei, noe slurvete her og der, men skaper oversikt og grei forståelse. Bergsåker bok er nå svært gammal, og omtaler drefor ikke et par sentrale lover. Hagstrøms er derimot genierklært i alle kretser, men er tung å lese, og du mister lett oversikten. Har du bare tid til en bok, bør du lese Hagstrøm, men trenger du mer oversikt er det greit å begynne med Hov og så fordype seg i Hagstrøm. I pengekravsdelen er det mye latin i Hagstrøm. Her kan en annen Bergsåker-bok, Lærebok i pengekravsrett (2001) være en god innføring.

4. avdeling

Kommentarutgaver finnes for de aller fleste lovene, som tvisteloven, straffeloven, straffeprosessloven og skatteloven. Finnes både i bokhandelen (dyrt og rett i hånda) og bibliotekhyllene (gratis, men ofte ventetid).

Strafferett:
Ekseland og Johs. Andenæs har hver sin bok på boklista i alminnelig strafferett. Ett kapittel står kun i Eskeland, og det er om internasjonale forbrytelser. Dette er dog kort, og egentlig syntes jeg det stod mer om dette i 2. avdelingsbøkene om folkerett enn her. Bortsett fra det er bøkene begge meget godt dekkende. Ekseland sin er mer pedagogisk og studentvennlig i fremstillingen, men hans syn på hvilke handlinger som kan straffes selv om de ikke helt rammes av ordlyden i straffeloven er noe avvikende. Men ellers er mye ganske likt, så dobbeltlesning er ikke nødvendig. Andenæs sin fresmtår som den solide boken med gode og grundige diskusjoner.  Ikke rart han ble ansett som en av de beste juristene vi har fostret.

Konklusjon: Begge duger, men må du velge, er nestor Andenæs sin bok førstevalget.

Valgfagene

Det er mange rare, sære fag her, men en god del er bare fortsettelse av fag du allerede har vært borti tidligere i studieløpet. Sjekk de gamle pensumbøkene dine.

Mange bør og ta et titt i vidunderboka: Knoph. Her er det korte artikler om mange av de temaene som valgfagene dekker, feks arbeidsrett, opphavsrett og forsikringsrett.

Ingen av disse duger som altrantiver til pensumbøkene på valgfagene, men de gir deg en grei innføring og oversikt – eller er en grei repetisjon før eksamen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: