Mot trengs når en skal refse refserene

Jens Bjørneboe har blitt tildelt rollen som den store refser av jursiters urett, og særlig fengslene. Men en ny avhandling fra Det humansistiske fakultet stiller det modige spørsmålet: gjorde han det egentlig for de insattes del?

Dekan Graver begynner det nyeste av Stud.Jur. med noen tanker om en av jussnorges største refsere, forfatteren Jens Bjørneboe, for juristene kanskje mest kjent gjennom rettsprosessen mot boka «Uten en tråd», se Rt. 1967 s 1502. Men det var ikke bare sine egne tap i domstolene Bjørneboe tok opp. I stor grad tok han opp all menneskelig grusomhet, og skrev flere gode bøker om ondskapens problem. Bjørneboe har lenge vært ansett som en forsvarer av de svake mot de mektige og ondskapsfulle. Men hvorfor hamre så grundig på rettsvesenet, kan en tenke.

Fredrik Wandrup gir i «Bjørneboes kamp for Torgersen» i  Dagbladet 25. november 1999 et ganske godt svar: Når Bjørneboe valgte nettopp de juridiske myndigheter til sin hovedfiende, var det fordi det er i rettssalen grensene for frihet, sannhet og demokrati i et samfunn blir satt. Bjørneboe var opptatt av verdighet. Og av mot, skriver kommentatoren.

Og mot må hun ha, Sigrid Krohn Eide, mastergradsstudenten fra Humanistisk fakultet ved UiO som i Dagbladet utfordret dette bildet.  Den 23. juni stiller hun spørsmålet allerede i overskriften på kronikken som oppsummerer mastergraden: «De svakes forsvarer?». Og svaret er kort og godt «nei».  For om Bjørneboe så ned på myndighetene, så så han også ned på svake grupper, særlig de kriminelle.

Han beskriver de som syke, og roper på forskning om den kriminelle psyke, og ønsker behandling på ubestemt tid i stedet for fengselsstraff . Det paradoksale er at det i Bjørneboes samtid var en voldsom motreaksjon mot dette systemet. Man begynte å se det som uheldig at kriminalitetsbekjempelse skulle ses som et medisinsk spørsmål, der behandlingsapparatet har stor makt. Uheldige sjeler kunne få lange ”behandlingsopphold” for ganske ubetydelige forhold, for eksempel alkoholisme. Arbeidsskoler og ungdomsfengsler fungert ikke, fangene hadde ikke tillitt til behandlerene. Og til slutt forsvant behandlingselementet fra strafferettspleien, stikk i strid med forfatterens ønske.

Krohn Eide skriver at en av og til hører ønsker om at vi trenger ”en ny Bjørneboe” til å refse urett og overgrep. Men, sier hun, det kan være verdt å tenke seg om før man fastsetter hvem som bør fungere som forbilde. Vi bør med andre ord velge vokterne av vår felles samvittighet med omhu.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: