Grov illojalitet førte til avtalesensur

I en handel med et bilde av Edvard Munch skulle to personer, Parr og Dymbe, dele utgifter og fortjeneste likt. Dymbe fikk senere vite at Parr hadde oppigtt et omtrent dobbelt så høyt utgiftsnivå , selv unnlatt å betale sin del, og opgitt en lavere fortjenesteenn den reelle. Spørsmålet var om Parr, på tross av dette, likevel etter avtalen var berettiget til en del av fortjenesten. Høyesterett kom til at det var han ikke, siden det ville virke støtende og klart urimelig etter såpass grove tillitsbrudd. Dessuten var fordelingen av gevinsten knyttet til investeringsrisikoen, og PArr hadde ikke betalt sin del av denne. Avtalen ble dermed endret med hjemmel i avtalelovens § 36.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: