Litteratur og lov møtes

lawbooksI Bergen har litteraturviterne satt i gang et interssant prosjekt: Kan jussen leses som litteratur? Desverre har bergenserne gått berserk.

Juss og litteratur er et tema som ikke er helt ukjent andre steder i verden, feks USA, der det ikke er uvanlig at selv høyesterettsdommere bruker mer litterære virkemidler enn vi er vant til i dag. Det er dermed ikke så rart at det over there er juristene som har satt igang prosjektene om det som kalles Law and Literature. (Wikipediaforklaringen finner du her).

Faget kan både fokusere på juss i litteraturen (law in literature). Her kan en for eksempel fokusere på hvordan jussen har påvirket skildringene, feks synet på uekte barn og litteratur på slutten av det 19. århundret. En annen vinkel er juss som litteratur (law as literature), for eksempel hva slags oppbygning eller fortellingsstrategi som finnes i en dom. Vi ser bort fra den gang Stud.Jur.s humanistutdannede fiktive medarbeider Svevbjørn anmeldte den røde lovsamlingen og syntes det var utydelig hvem denne hovedfiguren, kalt «Kongen», var.

Det har i liten grad vært snakket om temaet i Norge, bortsett fra Marius Emberlands artikkel i Kritisk Juss i 1999 (lsiden krever innlogging/ bruk av UiO-maskin). Forfatteren mente derimot at det ikke var noe stor sjanse for at det ville vokse i Norge, siden norsk juss i langt større grad enn amerikansk er preget av enighet.

I Norge er det derimot litteraturviterne ved Det humanistiske fakultet i Bergen som har satt igang denne forskningen i et nordisk prosjekt. Det bærer arbeidet deres stort preg av. En av de mest kjente resultatene av arbeidet er boken 12 1/2 fortelling om lov og litteratur av professor Arild Linneberg. I korte trekk går den ut på at dommerne som skriver dommer som viser seg å være feilaktige, har skrevet eventyr. Retten blir forbryter, mener han. Kritikken har vært alt fra positiv hos noen, og mer negativ hos andre.

Jussen er et fag som er svært omfattende, og dukker opp i en rekke sammenhenger. Å koble ulike fagområder er derfor svært interessant, og ikke minst lærerikt. Vitenskapsteori, økonomi, sosiologi og historie er nå alle fag som har gått inn i jussens verden som egne fag. Å få en ny slektning er derfor hyggelig. Her kan en både se på hvordan jussen behandles i litteraturen, hvordan jussens språk ligner på skjønnlittertatur, eller forfattere håndterte loven, feks i ærekrenkelsessaker.  

lawandlittBergensforskerne har merkelig nok bestemt seg for å skape en ufordragelig drittunge. Etter å ha lest hva de har skrevet og sagt er det tydelig at virkeligheten og juridisk kunnskap har fått streng beskjed om å ikke hindre en i å komme frem til gode konklusjoner.

For det første har bergenserne valgt å kun fokusere på straffesaker. Dermed har man en særdeles smal innfallsvinkel til den store jussjungelen. Straffesaker er riktignok dramatiske, resultatet får store følger, og kan lett ses som en av ytterpunktene av statens makt over borgerne. Men dermed unngår en å se hvordan en opptrer i sivilsakene. Her avgjøres saker om boligkjøp, barnefordeling, erstatningssaker og mye annet som både er viktig og innbyr til forskning.

For det annet har bergensforskerne blitt erketabloide. Det er forståelig at en fokuserer på en stygg sak som Moen-saken, som var en feilslutning. Men hvorfor folkuseres det så utelukkende på de tabloide, profilerte og sterkt diskuterte, men faglig svake sakene om Torgersen og Treholt. På en konferanse forskerne holdt om temaet, var disse sakene de eneste ekte sakene. Moen var ikke omtalt. Det var helle ikke Liland-saken, eller andre, mindre kjente saker. Senest i desember utbasunerte lederen, ovennevnte Linneberg, at nå skulle de forske på justismord i et nytt forskningsprosjekt. Forskningstema? Opplagt: «Treholtsaken ikke er død.Den er allerede under tverrfaglig belysning, også internasjonalt, der dette opplagte justismordet har begynt å vekke oppsikt.» et bedre forskningsprosjekt hadde vært å finne ut når det ble god vitenskapsteori å forhåndskonkludere?

Er det ønsket om kjendisieri og publiseringeskåthet (universiteter får betalt når forskerne deres får artikler i mediene) som står bak. Jeg frykter at det dessverre er noe langt mer; manglende innsikt i jussen. Hvor er for eksempel diskusjonen om det eneste ekte justismordet vi har foretatt i Norge, dødsdommen gitt med tilbakevirkende kraft i Klingesaken fra 1946? Enda mer alvorlig at denne tabloidiseringen hindrer fokuset på feilaktigheter som går ut over ukjente. Litteraturforskerne har for eksempel ikke tatt fatt i de store antallet barneovergrepssakene, som det nå viser seg i stor grad var basert seg på feilaktige ekspertuttalelser og derfor er gjenopptatt.

Dessuten kan man ikke ha annet enn stille spørsmålstegn ved noen som sier at domstolene tar feil, uten å tenke over at de selv er nogenlunde bombastiske i sine konklusjoner. Det ser ut til å være et gjennomgående tema at dersom juristene bare hadde lest mer bøker, hadde de skjønt hvor vanskelig det er, og blitt snillere. Vel, tar folk seg en tur til kinoen nå for å se Max Manus, kan dere se etter gestaposjefen i filmen. Han var lik Hitler; ganske skjønnlitterært belest, men samtidig komplett psykopat – og tvers gjennom nazist. Det samme var Hamsun – gode bøker. Og hva med de ganske ukultiverte menneskene som har vist seg å være ganske så snille lell?

En må også kunne spørre seg hva denne forskningen fører til? Fritz Moen ble dømt, feilaktig, men en skjønnlitterær analyse av dommen vil ikke hindre en i å ikke begå nye feil. Dermed er fagområdet fjernt fra jussen, som selv om det kan virke svevende, alltid har en streng holdning til at det er mer et nytte-fag med ekte konsekvenser for ekte mennesker, enn et teorifag med følger kun for borgerne i elfenbenstårnene.

Likevel håper jeg faget kan vokse seg stort og sterkt. For det er alltid viktig – og nyttig – å få andre vinkler og synspunkter på et så viktig område som retten i samfunnet vårt. For apropos Moen-saken slo det meg da jeg leste hvordan man snakket om han før og etter gjenopptagelsene i 2005 og 2006. I ettertid har vinklingen vært sterkt positiv med personlig fokus på Moen, og en har faktisk kalt saken et av Europas verste justismord siden han ble dømt for to drap en person tilstod i 2006. Men i 2004 kom jusnestoren Johs. Andenæs klassiske lærebok Alminnelig Strafferett ut i ny utgave. I saksreferatet omtales Moen som «en mann tidligere dømt for seksualforbrytelser» for drapene. Ikke mye litteræt fiksfakseri, men en har via hva en skiver greid å snu bildet av Moen 180 grader.

Linker til sider om rett og litteratur

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: