Politisk flertall for å fjerne juryen

Det går mot flertall for å kutte ut lagretten, populært kalt juryen, i norske domstoler. Bare Venstre har programfestet at de vil beholde dagens ordning.

Jurysystemet ble innført i 1887 for å balansere embedsvesenets makt i domstolene. Det har ikke vært populært blant juristene, sies det. Vel, det er ikke helt sant. Riktignok var motstanden stor hos de konservative embedsjuristene i domstol og departementene. Men mange jurister, for eksempel statsminister Johan Sverdrup var advokater og jobbet i det private – og de ble stort sett jurytilhengere. Etter riksrettssaken i 1884 var parlamentarismen knesatt og folkestyret hadde inntatt den lovgivende og den utøvende makt. Nå skulle Venstrejuristene ha folkestyret inn domstolen. Og embetsstandens noe klamme og ensidige grep om domstolem minsket.  Og godt er det, for domstolen trenger kontakt med virkeligheten.

Men hvorfor er mange av juristene den dag i dag skeptiske til dagens juryordning? Det kan da ikke være ønsket om å gå tilbake til de gamle embedsdommerenes enevelde? Det er visst det Dagbladets kommentator tror i sin kommentarartikkel. Heldigvis viser en gjennomgang av alle de ulike forslagene, både fra juristene og fra politikerne, at en slettes ikke vil fjerne prinsippet om at legfolk, dvs ikke-juristene, skal være med i domstolen, men bare endre måten de deltar på.

Alle parter foreslår å erstatte juryen med en eller annen form for meddomsrett. Det vil si at både juristutdannede dommere og legdommere sitter sammen på like fot, med like stor rett til å stemme over skyld- og straffespørsmål. Alle forslagene innebærer at ikke-juristene skal ha flertall, akkurat slik de har i mindre alvorlige saker i lagmannsretten og i alle straffesaker i tingretten.  Dette er i samsvar med domstolssystemet i våre nermeste naboland som Sverige, Danmark og Finland.

Den gamle motstanden mot juryen er i dag avløst av et par ubehagelige erfaringer. Det er dessverre ikke slik at jurysystemet er en sikkerhet for den lille mann og kvinne i møtet med staten.

For det første er juryen stort sett ikke dine likemenn; der den tiltalte som regel er en mann mellom 15 og 35, har rus- elle adferdsproblemer, manglende inntekt,  med en rekke tidligere domfellelser bak seg,  består juryen av stort sett middelaldrende til eldre mennesker (du må være mellom 21 og 70 år) med god til høy inntekt, uten domfellelser, og gjerne tidligere politikere eller offentlig ansatte. Dette skyldes at det er både krav til vandel, og at det er kommunestyrene som velger ut jurymedlemmer. De finner de, litt stygt sagt, blant sine avdankede kolleger. Kilden her er NOU 2002: 11 – Dømmes av likemenn.

For det andre er alle de stygge feildommene jurysaker. Lilandsaken var jurysak. Det samme var begge sakene mot Fritz Moen. Og mener en at Torgersen er uskyldig, så kan en jo tenke over at hans antatte likemenn i den opprinnelige rettssaken ikke var enig i det. Riktignok har domstolene mulighet til å sette til side åpenbare feildommer, men hvordan kan de gjøre det når alt fagdommerne får fra juryens munn er «nei» eller «ja med mer enn seks stemmer»?

For det tredje begrunnes ikke juryenes avgjørelse. Man kan dermed være tiltalt og frifunnet i tingretten med en fyldig dom, men får bare et kort «Skyldig etter tiltalen?» – «Ja» i ankeinstansen. Og motsatt, vil ofrene få støtte for sine forklaringer i tingretten, men frifinnes de, aner en ikke hvorfor – trodde ikke juryen på (typisk) kvinnen som sa hun var voldtatt? La de utilbørlig vekt på hvor kort kjolen hennes var?

For det fjerde viser det seg at juryene antagelig ikke greier å skille egne meninger fra hva lovgiver har ment om saken. Det viser seg at det er nettopp voldtektssakene som har kaset søkelyset ganske nådeløst på jurysystemets svakheter. Riksadvokaten satte for noen år siden opp en statistikk over domfellelser i tingretten og lagmannsretten, og var overrasket over at langt flere En undersøkelse foretatt av forskere ved Det juridiske fakultet i Oslo avdekket at jurymedlemmer i slike saker ofte har mange fordommer, og lar de påvirke avgjøreslene sine. Særlig eldre kvinnelige jurymedlemmer la sin seksualmoral til grunn. En av dem sa at «hadde dattera hennes kledd seg som offeret, ville hun skjønt hvorfor hun ble voldtatt.» SIC (and sickening)!

For det femte snakkes det ofte om at dommerene mangler kunnskap om hvordan de skal vurdere både vitnene og beivsene som føres i saken. Nylig kom miljøet bak Torgersensaken med en egen bok der de etter deres mening dokumenterer at jurister har peiling på naturvitenskap og psykologi, noe som er sant. Dermed blir de lett offer for eksperter som uttaler seg skråsikkert om noe vi vitenskaplig kanskje ikke er så sikre på likevel. Løsningen deres er å utdanne dommerne. Men hvordan skal en gjøre det når det ikke gjelder jurymedlemmer, som ikke skal være trent i noe som helst? Folk tror for eksempel at en lege snakker sant, og at et offer skal gråte en skvett.

Det er nettopp dette som er så forstemmende. Fordommer finnes, også blant juristene. Men i dommergjerningen kan de ikke legge vekt på det. Den dommeren som hadde våget å skive en slik setning som den om datteren sin nevnt ovenfor hadde antagelig fått såpass mye tyn, både disiplinærrettslig og tjenestemannsrettslig at karrieren hadde vært lagt i grus. Men vi hører uhyre sjelden slike argumenter i dommer avsagt med legfolk som sitter som ordinære dommere. En plikt til å begrunne avgjørelsene sine vil antagelig virke oppdragende, for legger du vekt på irrelevante fordommer vil du nok ganske fort sikre deg at saken ankes, og at du henges ut til offentlig ydmyking. Det kan kanskje være grunnen til at en oftere domfeller i voldtektssaker i tingretten – fordommene blir holdt tilbake – eventuelt korrigert av fagdommeren under rådslagningen bak lukkede dører.

En begrunnelse vil også styrke rettssikkerheten for domfelte. Det er letter å vite om domstolen har tatt feil dersom bevisene faktisk vurderes med noe mer enn ja/nei-svar. I forvaltningsretten brukes det som en begrunnelse for plikten til å skrive ned hvorfor en innvilger eller avslår en søknad. Da kan den involverte selv sjekke om reglene er fulgt – eller klage og la det høyere organet sjekke saken. Det er derfor kanskje ikke så rart at Kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker har støttet forslaget om å fjerne jurysystemet. Det enkle «ja» avslører ikke om en tok feil av bevisene.

Dette argumentet har blitt styrket etter at FNs menneskerettighetskomite kom til at Norge brøt FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter ved å la endel anker avvises uten noen særlig begrunnelse, den såkalte restaurantørsaken. Følgen av den så vi nylig i Høyestretts storkammersak. Selv om det er utenkelig at FN vil finne en såpass utbredt og langvarig ordning som juryen i strid med konvensjonen, er det åpenbart en viss manglende indre sammenheng mellom at en i ankeinstansen skal begrunne avslag på å behandle saken på nytt svært grundig, men dersom en først behandler saken, så holder det med et enkelt ja/nei-svar.
Motargumentene finnes. Også jurister forsvarer ordningen. Det er ikke så rart, det var vi som ville ha ordningen i første omgang, og en del styrker har ordningen.

For det første er det slik at en trenger motbalanse mot embedsverket. Det kan lige godt ivaretas gjennom å ha legdommere i meddommsrett, slik som i tingretten. Men er vi så sikre på at det bak de lukkede dørene ikke vil være slik legfolkene lydig må nikke til det som sies av fagjuristen? Jeg tror ikke det er et godt argument. En slik dommer utsetter seg for ganske så stor risiko for å bli hudflettet av den forutrettede legdommeren. Det kan både klages til rådet for dommeretikk, og i verste tilfelle kan dommeren tiltales for uforstand i tjenesten og miste jobben. Men risikoen for å bli hengt ut i mediene vil virke avdempende på styringskåte embedsdommere. Det er derfor ikke så rart at det er svært sjelden legdommere klager over at de blir satt til siden. Dommerne er oppdratt til å høre på meddommerne sine.

Og til slutt: hvem vil du egentlig ha som kollega når skyldsprøsmålet skal avgjøres: en proff som er lært opp til å høre på legfolk og som kan få smekk på fingrene om han eller hun trår feil, eller en vanlig person som er uavsettelig og ikke er opplært i at uenighet ikke er et personangrep? Undersøkelsene vist i NRK viste at det ofte var en sterk person i gruppa som hadde stor innflytelse på hvordan saken ender.

For det andre er det viktig at folks rettsoppfatning kommer inn i rettssalen. Dermed kan dårlig juss røskes ut rett og slett ved at domstolene frifinner. Det er et besnærende argument, men det hviler på to argumenter: at en  liker at stortinget ikke er enerådende som lovgiver, og at juryen alltid er klokere og mildere enn stortinget.

Jeg mener det er greit at domstolene av og til har en rettsskapende funksjon. Men spørsmålet er om et så enkelt svar som «ja/nei» er en god måte å gi lover på. Hadde det ikke vært bedre å tilpasse lovbestemmelsen i stedet for å sette den helt ut av kraft? Det kan gjøres dersom alle de involverte skal skrive en normal dom.

Det andre contraargumentet er at den jussen den tiltalte får i saken, blir avhengig av hva en tilfeldig utvalgt gruppe mennesker mener om jussen. Er alle som er valgt ut i en lagrette tilhørende venstresiden i politikken er det ikke sikkert at de dømmer noen for å ha slått ned en streikebryter. Er alle medlemmene en dag Frp-ere er det ikke sikkert de dømmer noen for rasisme. Men dermed har de skjært i lovene som Stortinget etter demokratiske valg har fattet. Og vi vet ikke om en jury frifinner fordi den mener den er uenig i jussen eller ikke er overbevist om at den tiltalte har gjort handlingen.

Dessuten så vet vi rett og slett ikke om juryen er snillere enn lovgiveren. Det kan tvert imot hende at en legmannsjury lettere vil dømme noen de ikke liker, feks. minoriteter, til straff. Og i voldtektssakene ser det ut til at juryen har en helt annen norm for hva som er seksuell krenkende adferd enn det lovgiveren har sagt at folk har rett til å kreve beskyttelse mot. Og en god del folk mener det er riktig å rise barn som er usikkelige, selv om det er helt forbudt etter barneloven § 30. Er det da riktig at unge kvinner får dårligere beskyttelse av livene sine enn det Stortinget har gitt dem? Er det riktig at folk som mener at de selv kan slå ungene sine nekter å domfelle en person som riser barna sine som straff?

Meddommerordningen er ikke en garanti for at legfolk ikke trår feil. Det så vi i den noe omtalte ‘lette klaps’-saken, som ble mest kjent fordi mange trodde Høyesterett godtok at en far slo barna sine. Det gjorde Høyesterett ikke, men de sa det var tillatt med noe bruk av ris  i øyeblikkets affekt, så sant det var veldig nært i tid og bare ‘lette klaps’. (Det var det det stod i forarbeidene Stortinget hadde skrevet og godtatt.) Men den tiltalte hadde risa ungene kraftig, som straff og flere timer etter det de fikk straffen for. Høyesterett mente det var straffbart, og dømte mannen. Men i tingrettenstemte bare fagdommeren, som hadde den samme tolkningen som Høyesterett senere kom til, for å straffe mannen, mens de to legdommerne gav en grundig forklaring på hvorfor de mente det burde være lov å slå. Hadde det vært en jury, hadde de ikke gitt noen forklaring, men her fikk vi det, og Høyesterett kunne se hva som var gått galt, og rette dette feilskjæret som ville vært et åpenbart brudd på Barnekonvensjonen.

Det nye nå er at det har blitt politisk akseptabelt å sette juryprdningen under debatt. Venstre og Dagbladet er de eneste som ikke tør å sette de problematiske sidene ved saken under debatt, men syns løsningen fra 1887 er gangbar den dag i dag. Men resten av det politiske landskapet har sett nærmere på saken, til og med basert det på egne erfaringer som jurymedlemmer, og konkludert med at den ikke er hellig. Jurysystemet er satt under debatt – og et betydelig press.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: