Juss som våpen?

I denne artikkelen ser vi litt på et interessant fenomen, nemlig at jussen ofte brukes som et våpen. Men som Regjeringens mageplask i Aker-saken denne våren viste, er jussvpnene ikke alltid nok. Vi ser litt på hvorfor det er sånn, og om jussen dermed egentlig er så mektig som vi av og til tror.
(Publisert i Stud.Jur. nr. 4/2009.)

Skrevet i samarbeid med redaktør emeritus Stian Øby Johansen. Takk  for et godt samarbeid med artikkelen!

De siste månedenes kamp om salgene i Aker Solutions har vært støttet opp av blankpussede juridiske våpen. For den som ikke har fått det med seg handler striden om en regjering som kjøpte aksjer i et nytt Aker-selskap, inngikk en aksjonær-avtale, og ble svært sur da Røkke begynte å selge deler av de andre Aker-selskapene som ikke gikk så bra til det nye selskapet. Regjeringen gikk til det skritt å sende ut et anbud på en juridisk gjennomgang, og fikk et advokatfirma som lette med lys og lykte etter mulige feil, og mente det var funnet noen (kjøpene var lånefinansiert og etter aksjeloven skal slikt behandles på generalforsamlingen. Det løste seg ved at en i stedet betale cash fra selskapets kasse). Dette måtte føre til at aksjekjøpet var ugyldig, mente regjeringens advokater.

Kinaputt møtt med bredside
Problemet var bare at Røkke og Aker svarte med samme mynt: De hadde faktisk brukt dobbelt så mange advokatfirmaer som regjeringen, og begge de to kom i sine betenkninger frem til at handelen var lovlig. Dermed sto den lesende nordmann, og de skrivende journalister, oppi noe av en hengemyr: Hvem i all verden hadde rett når advokatene var så uenige? En rettssak ville jo ta lang tid. Men trengte en løsning nå, før neste deadline!

Svaret viste seg å være den klassiske hvite ridderen for mediefolk i nød: man ringer noen  eksperter. Først etter at disse sa at de var mest enige med Røkkes advokater, gikk lufta ut av ballongen, og det ble enighet om at transaksjonene skulle gå sin gang. Riktignok med en orientering til generalforsamlingen, men heller ikke noe mer. Det var derfor ikke rart at Røkke kunne koste på seg å være litt arrogant, og sitte rolig og se på at Regjeringen la seg flat. Regjeringen kastet en kinaputt inn i Aker-gruppen, ble møtt med en juridisk bredside, og Brustad-skuta gikk ned med alt annet enn det rødgrønne flagget til topps.

Dette er bare ett eksempel på bruk av juss som våpen. Regjeringen har tidligere prøvd å tvinge Hydro-ledelsen til å tilbake-betale sine overdrevent gode bonuser ved å slenge frem en juridisk betenkning om at bonusene ikke var vedtatt på korrekt måte (og holde tett om den andre betenkningen som sa at de var lovlige). Det gikk heller ikke, for etter at ledelsen pekte på at de også hadde utredninger som sa det var helt lovlig, og betalte tilbake litt, stilnet det helt av.

Pressmiddelet i forhandlingen
Så hvorfor gjorde Regjeringen det så klønete for seg? For å forstå det må en se på hvorfor en bruker juss som våpen. Jussen har en merkelig makt over sinnene våre.  Bare det å si «slik er loven» har en nærmest magisk effekt, og det kan få kritikk til å forstumme og den hardeste kjempe til å bøye nakken. Den respekten er ganske dypt grunnfestet, siden lovlydighet fremdeles er en dyd de fleste setter høyt. Det kan dermed være ekstremt bra PR: Våre motstandere gjør noe ulovlig. Det er et pressmiddel, siden veldig få faktisk kan holde ut med rettsrunde etter rettsrunde, år etter år og advokatregning etter advokatregning.  Motparten – som taper omdømme, tillit og mulige avtaler, for å ikke snakke om at børskursen kan falle stygt – kan tenkes å heller ønske å la juss være juss, og istedet inngå et kompromiss. Hydro-ledelsen gjorde det – litt. Røkke gjorde det ikke.

Utmatte og skape politisk bråk
En annen grunn kan være noe mer fordekt. I saker mot forvaltningen er det som regel ikke mulig å få dom for akkurat det en ønsker. Det har naboene på Huseby lært; det finnes ingen lov som sier at det er forbudt å legge ambassader på Huseby (eller andre deler av byen). Løsningen har vært en velkjent taktikk: Finn en feil i saksbehandlingen, og krev at vedtaket blir gjort ugyldig på grunn av den. Hittil har de feilene ikke vært nok i to rettsrunder, og nylig ble det klart at de heller ikke vant frem i Høyesterett. Men konsekvensen av en eventuell seier hadde ikke nødvendigvis blitt så stor. Blir forvaltningsvedtak kjent ugyldige på grunn av saksbehandlingen, kan jo kommunen bare gjennomføre hele prosessen på nytt, og likevel komme frem til akkurat den samme løsningen. De eneste som vinner på det, er advokatene. Men naboene håpet nok at det var noe annet enn jussen som skulle slå til. Det er alltids en sjanse for at forvaltningsorganet, av politiske grunner eller av ren utmattelse, ikke orker å fatte det samme vedtaket nok en gang.

 Rettsliggjøring, mediestrategi og håp om lovendring
En annen strategi som av og til gjør mye ut av seg rent PR-messig, er større saker om viktige verdier, men der det er liten sjanse til å vinne frem. Det var for eksempel det som skjedde i Alta-aksjonen, der en rekke miljøvernorganisasjoner mente at utbygg-ingen av vannkraftverk i Alta-vassdraget i Finnmark var ulovlig på grunn av miljøskadene det ville medføre. Høyesterett gav dem ikke medhold i det. Stine Sofies stiftelse mente ofre og pårørende hadde krav på å få varsel og uttalerett når fengslene vurderte permisjon av overgrepspersonen. Heller ikke dette var Høyesterett enig i. Det er nemlig ofte en effektiv strategi å sette en konflikt såpass på spissen ved å ta den til retten.Her må en få frem de gode argumentene for og imot, og mediene syns at rettssaker er såpass alvorlige at de gjerne dekker det.

Men problemet oppstår dersom det en anser som den gode saken taper i møtet med den beinharde jussen. Av lojalitet til at det er Stortinget som vedtar lovene her til lands, er det faktisk meget sjelden domstolene i Norge skaper ny rett basert på en politisk kontroversiell sak. Dermed oppstår det som i rettssosiologien kalles problemet med rettsliggjøringen av konflikten: Dersom en taper, har en fått et stempel på at en ikke har rett, som det er vanskelig å riste av seg. Det kunne, skriver Mathiesen, vært lurere å heller bedt politikerne om å vurdere en vanlig lovendring. Dette kan også være ønsket. En kvinne opplevde at Høyesterett sa det var helt OK å si opp en arbeidstaker som ikke sa at hun var gravid da hun søkte på jobben, og derfor omtrent gikk rett fra første dag på jobb til permisjon. Stortinget endret kort tid etterpå arbeidsmiljøloven for å bøte på dette, som de anså som en svikt i systemet.

Juss som ren makt
Et fjerde perspektiv er juss som ren makt.Det er flere selskaper som i sine betingelser, kontrakter og klagesvar hevder at lovregler må forstås slik eller sånn, eller at det ikke er åpning for den løsningen klageren vil ha. Forfatterne av denne artikkelen har for eksempel opplevd at det i kjøpsavtaler fra store, kjente butikkjeder står at feil som oppdages må meldes «straks», og ikke innen «rimelig tid», slik forbrukerkjøpsloven faktisk sier. En boligutleier skrev en gang  til en av forfatterne  at husleieloven ikke gav adgang til prisavslag ved feil og mangler. Dette medfører selvfølgelig ikke riktighet. Og Universitetet i Bergen ville som kjent kaste ut det de mente var jusstudenter som jukset, ved å tolke universitetsloven strengt av hensyn til tilliten til systemet og fakultetet.

Juss som forvirring
Et femte perspektiv er muligheten til å forvirre motparten med regelverk. Juss er gresk for mange, og mange gir opp når det blir komplisert. Det er nok derfor mange selskaper i utbyggernæringen oppretter egne firmaer som er den ansvarlige utbyggeren. Etter salgene slettes det mellomstående AS. Dermed ser det ut til at kundene ikke har noen å henvende seg til med eventuelle klager og mangelsinnsigelser – selskapet de handlet med er jo borte. I realiteten er dette ikke et hinder siden lovverket nå har regler om ansvarsgjennomskjæring, slik at de bakenforliggende selskapene kan komme i ansvar, men det er en regel de fleste nok ikke kjenner så godt. Kompliserte strukturer er også populært i selskapsverdenen, og det er fullt lovlig, så lenge det ikke er klart urimelig. Men usikker rett skaper kunder som er usikre og uvillige til å ta grep.

Hvorfor fungerer det ikke alltid? 
Vi har altså sett at jussen kan brukes som et våpen. Men etter bataljen mellom  Regjeringen og Røkke må man jo også se på hvorfor jussen ikke alltid fungerer på den tilsiktede måten? I Røkke-saken skyldtes det klart at jussen, selve våpenet, var svakt, og ble møtt med sterkere motvåpen. Det er regel nummer en: Juss som våpen må enten være overlegent, som for eksempel når selgerens opplysningsplikt går foran kjøpers undersøkelsesplikt.

For det andre kreves det en viss evne til utholdenhet. Det er som regel den som ikke mister noe særlig – penger, prestisje eller andre goder – som kan koste på seg å føre juridiske sverdslag.

Og for det tredje må det være adgang til å håndheve reglene, og holde overtrederne til ansvar. Man trenger altså langt mer en litt juss for å nå så langt som en av og til ønsker. Det er noe å ta med seg når vi en gang skal ut i den juridiske verden – den er ikke alltid helt lik virkeligheten.

Som nyutdannede blir vi pålagt å avlegge ed på at vi som jurister skal fremme rett og hindre urett. Det er en god veiledning, for jussens makt er stor. Men som vi har sett må jussen ofte ha støtte fra andre elementer om den skal virke helt som tenkt. For den nakne juss viser seg å slettes ikke være så mektig som en ofte forledes, under edsavleggelse eller akademisk oppfostring, til å tro.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: