Bak kappen – Mysteriet med den forsvundne tiltalte og de erfarne advokatene

Studenttidsskriftet Stud.Jur. trykker i hvert nummer en spalte skrevet av tidligere redaktør og nåværende dommerfullmektig Sigurd Berg i Sunnhordland tingrett. Ytringen er hans egne. Denne stod på trykk i nr 3/2012. 

Det var tydelig på meddommerne at dette møtet så de på som bortkastet tid. Dette var småsak de og ungfolen med jusseksamen skulle høre på. Men de lovte å gjøre jobben så godt de kunne. Og da herr og fru meddommer og ungfolen toget inn i salen, stod forsvarer og aktor klar. Politiadvokaten som skulle aktorere saken, kastet kappen på seg akkurat i det dommerne åpnet døra, og smilte fårete. Her var det bare å gå i gang.

Sunnhordland tingrett er satt. Vi skal høre saken Den offentlige påtalemyndighet mot … eh – HVOR er siktede?” Ved siden av forsvareren, der alt fra fyllekjørere til massemordere pleier å sitte, var det helt tomt. Dette stod det lite om i pensumboka, tenkte ungfolen.

Tiltala er ikkje møtt, kunne forsvarer fortelle.

Og har ikkje svart på telefonane mine. Han la mobilen foran seg på lovsamlingen på benken, for å liksom vise at han hadde faktisk ringt klienten sin.

Da sier vel jeeeei 281, og duuuu sier vel “la oss vente”, kremtet aktor på pen-bergensk. Det tok ikke et sekund før forsvarer parerte:

Å nei, når’n  ikkje gidd møta, kan vi nok gjere saka, sa han og smilte. Det viste seg at de to erfarne juristene hadde en lett dag på jobb. Meddommerne himlet med øynene. De hadde sett dette før, og visste hva som ville komme fra de gråhårede og erfarne advokatene. Det var faktisk dommerfullmektigen som var mest grønn og uttrykksløs. Og livredd for å gjøre noe feil foran alle disse erfarne folkene.

Jeg tror da at retten skal trekke seg tilbake for å vurdere anmodningen om å fremme saken uten tiltalte til stede, kom det fra ungfolen som etter planen skulle lede saken. Det ble raskt parert av advokatene som tok over styringen.

Eg trur me gjer det slik at me to går på gangen, så kan dykk sitte i salen, eg, kom det fra forsvareren, som så reiste seg og toget ut med aktor nikkende på slep. Det var greit. For hva i heiteste paragrafjungel var 281 igjen?

Meddommerne så bort på ungfolken, som nå satt med nesa i lovsamlignen for å finne straffeprosessloven  § 281. Joda, dersom det ikke var gyldig fravær, og det var lovlig kalt inn, og det ikke skulle påstås straff i ett år, og det er ubetenkelig, kan saken fremmes ved tiltaltes fravær. Hadde meddomemrne noen kommentarer? Ingenting. Ungfolen skriblet ned “saken fremmes” i rettsboken, reiste seg og stakk hodet ut av døren for å kalle inn igjen aktørene. På gangen stod aktor og forsvarer og utvekslet gamle røverhistorier.

Fremdeles fulgte ungfolen  manuset, men av og til ble det litt vanskelig.

Ja, da har vi kommet til spørsmålet  om skyld. Hvordan stiller du deg til spørsmålet, ehh, ja det, det må vel du svare på, forsvarer. Ungfolen tenkte at nå eksploderer advokaten og tror jeg har spurt om det er han som er skyldig i fyllekjøringen. Men forsvareren leet ikke på et øyelokk.

Ja, han ha jo tilstått i avhøyra, så det gjer eg for’n no.” Alle smilte. Resten av saken gikk i en lett tone. Når aktor og forsvarer ville gjøre noe, spurte de “vil retten ha dette dokumentet no?”, som egentlig betydde “Det er nå du i følge prosedyren skal få det, så du bør nok si ja”. Politiavhør ble lest uten forsvarers protester. Med et smil ble dokumentene levert til dommerboret, stemplet fremlagt, og lest. Meddommerne skottet kort på arkene.

Så skulle retten høre vitnet, som var politibetjenten som traff tiltalte først. Men han var ikke å finne på gangen, så aktor ringte ham. Det viste seg at han visste at han skulle vitne. Og at det var for tingretten. Men av en eller annen grunn trodde han det var for tingretten i Haugesund. Advokatene lo litt mellom seg. At siktede ikke møtte var de vant til. Men at politivitnet møter i nabofylket, nei det var noe mer uvant. Det ville ta tid å få han hit.

Jeeei trooorr vi kan prøve han på telllefon, for saken vil nok være over om han må kjøre heeelt hit, skarret bergenseren. Før ungfolen fikk spurt om forsvarer hadde lyst til å protestere på politiets slendrian,  smilte forsvareren og svarte bare “Det er berre å ringa”. Nok en gang hadde sølvmankene vist enkleste vei. Og det ble gjort, aktor bad politimannen forklare seg, forsvarer og meddommere hadde ingen flere spørsmål. Og etter noen korte bemerkninger om skyld og behov for og mot straff og førerkortets nytte versus trafikksikkerheten, var saken tatt opp til doms.

-Jeiiig troooor me er enige her i retten kva resultatet må være, sa aktor, og forsvarer nikket selv om han ville be om at tiltalte blir ansett på mildeste måte. Meddommerne smilte lurt. De visste at dette ble domfellelse før lunsj. Noe de fikk helt rett i.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: