Bak kappen: Frykt og avsky på Vestlandet

Studenttidsskriftet Stud.Jur. trykker i hvert nummer spalten «Bak kappen» skrevet av tidligere redaktør og nåværende dommerfullmektig Sigurd Berg i Sunnhordland tingrett. Ytringen er hans egne. Denne stod på trykk i nr 4/2012. 

Det er enkelte ting som bare skjer utenfor ring 3. En av dem er å se bort fra drapstrusler.

Det hadde vært en fuktig kveld. Den svært berusede kvinnen hadde funnet seg en taxi og skulle hjem. Men under taxituren var hun nok ikke helt fornøyd med at drosjesjåføren ikke helt forstod hva hun sa om destinasjonen. Derfor ble det fremsatt noen sterke gloser. Drosjesjåføren skulle tas av noen, hun hadde slektninger som kunne ordne det. Det ble gjort klart i svært klare ordelag.

Drosjesjåføren ble redd, og ringte politiet. De kom til drosjeholdeplassen, og fikk etter hvert orden på situasjonen sammen med sjåføren og kollegene hennes. – Det var alvorlig, sa drosjesåføren som kjørte dit. – Hysterisk kvinnfolk, sa lensmannsbetjenten som kom til stedet. Etter noen timer i arresten og måneder hos politiadvokaten, ble det tatt ut tiltale for drapstrusler.

Men så skjedde det som gjør at jeg mener landsbydga er noe annet enn byen. Under rettssaken fikk tiltalte spørsmål om hun var gift. Det var hun. Med Per. – Men han kjenner jeg jo! utbrøt den fornærmede taxisjåføren. -Hadde jeg visst det, hadde jeg aldri tatt truslene alvorlig!

Dommerfullmektigen er i ferd med å ramle av stolen, og aktor sitter med hendene foran øynene. – Er det fordi Per er svak, slik at han ikke kan skade noen, spurte aktor, som husket på å fjerne hendene fra ansiktet først. – Nei, men han Per er en hyggelig fyr svarte sjåføren. Han kjenner vi alle. Han Per er så hyggelig at han må ha en hyggelig kone.

Det var en aktor som svettet sterkt da han måtte forklare noen veldig skeptiske meddommere hvordan lovreglene om trusler fungerer. Det ble derfor domfellelse, men med samfunnsstraff, slik forsvareren ville. Dette er fordi det er en objektiv vurdering som skal gjøres; vurderingen er ikke om en ble skremt, men om det var egnet til å virke truende. Og i lovens øyne ble førar’n skikkelæ skræmt. Selv om det var kona til Per.

Forøvrig skulle det vært et vitne til i saken. Men han hadde ikke politiet  funnet. . – Har dere funnet dette vitnet, spurte dommerfullmektigen. Aktor måtte innrømme at det kunne han ikke. Tiltalte kjente bare fornavnet, og at han bodde i et bestemt område. Men så reiste forsvarer seg. – Eg veit nå hvem det er: Han er ein grei kar! Skal eg ringa foreldra hans og få han på telefonen? Det forteller mye om respekten han nyter at både aktor og retten stolte på forsvareren når han sa det ikke var nødvendig å bringe inn denne karen. Vi spurte ikke engang forsvareren om etternavnet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: