Bak kappen: Datadommerne kommer

Denne stod på trykk i Stud.Jur. nr 2/2014

Dommerne lever stort sett på attenhundretallet. Den dag i dag skal stevninger, tiltaler og dommer være gjort på papir signert og stemplet etter alle kunstens regler. 

Men den digitale hverdag er i ferd med å innta domstolene. Det går likevel ganske så tregt. Papirkravet står, se feks tvisteloven  kapittel 12; en lov vedtatt så sent som i 2005.  Stevninger, prosesskriv og beviser hoper seg opp i tykke pappmapper på dommerbordene i retten, gjerne med en feit syltestrikk (spør bestemor hva det er) rundt den stadig bulende massen av papirer og vedlegg.

Det er ikke snakk om å innføre data og elektronikk – og datatilsynet har visst også noen stygge ting å si om elektronisk lagring av sensitiv info. E-post er ikke regnet som sikker metode å kommunisere på, noe som er et herk når sakene haster. Post godtar vi derimot alltid som helt trygt. En selvprosederende part fikk beskjed om å levere anken på postkontoret; – Hvor f’**n er det, var spørsmålet. Snart spør vel kidsa om hva “papir” er.

Det er dog noen ting som er på vei fremover. Rettssalene er i ferd med å få kameraer og skjermer. I min rettssal har sorenskriveren kjøpt inn en stang med kamera på. Det er hengt opp over skranken til venstre i salen, slik at advokater og aktorer som reiser seg brått,gjerne får kamerat rett i planeten. Foreløpig har ingen brukt dette traumet som ankegrunn. Eller saksøkt sorenskriveren.

Midt i salen er det en rullgardin som med et knappetrykk kan rulles ned midt i salen. Det blir et fint lerret for projektoren, spikret opp på en planke i taket. Det durer og går i ett minutt eller tre før gardinen er nede. Det trommes mye med fingrene på skranken mens dette pågår.

Problemet er at duken dekker vitneboksen midt i rettssalen. Det er greit når den vi snakker med på videolink er vitnet selv. Verre er det når den overførte har en annen rolle. I en sak med utenlandsk vitne, bad jeg tolken om å bli i Bergen og følge vitnemålet over skjermen. Det sparte vi fem timer reise – og betaling – på. Det vi tapte var det rettssøkende publikums tillit til dommernes datakunnskap.

Skjermen kom ned. Advokatene trommet med fingrene. Vitnet hadde tatt sin plass på venstre side av dommerbordet slik at kameraet fikk ham med og han så skjermen tolken skulle dukke opp på. Så var det å slå telefonnummeret. Ingenting skjedde. Slå telefonnummeret igjen. Ingenting skjedde. Så var det å slå et IP-nummer. Ingenting skjedde.

Da kremtet advokatene  – nå lei av å bare tromme – frempå at det kanskje var på tide å hente “ en IT-ansvarlig”. Dommerfullmektigen fikk beina på nakken. Det er bare det at på mindre steder har vi ikke slike IT-ansvarlig. Vi har sjefen sjøl, sorenskrivaren. Han kom inn, så på datamaskinen i tre sekunder, og sa rolig:
-Du har eit software-problem, gut” Jaha, hva da?
 -Deg sjølv: du må hugse på å pikka inn prikkane. Dommerfullmektigen så ut som et spørsmålstegn.
-Prikkene?
-Ja – dei myljo siffera: 123-PRIKK-456-PRIKK- 789. Då får du opp kameraet hjå ho andre. Sorenskrivern tastet inn IP-nummeret – med prikkane. Og fikk tolken opp i helfigur, klart og tydelig. Boungiorno – datadommeren var i gang!

På dommerbordet ligger det nå en lapp fra sorenskrivaren. “Hugs på prikkane. Og null foran når du skal ha telefonline ut”. Dommerfullmektigen lurer på om han tør å oppdatere datamaskinen sin. Og de lokale advokatene lurer på om det er forsvarlig å sende ting til dommerfullmektigen på slike nymotens innretninger som budstikke og telefaks (spør bestefar hva det er).

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: