Bak kappen : Siktede: – Jeg tilstår! Dommeren: – Overruled!

Det er ikke alltid en dommer skal være fornøyd når det kommer en tilståelse.

Jeg er helt skyldig! Det var dop! Det var cannabis i den blomsterpotta!

Den siktede hadde åpnet døra da det banket på. Utenfor stod lovens lange arm med et dokument de skulle lese opp for ham. Betjentnesa luktet med en gang den søtlige duften av hasj, og patruljen fikk dermed grunnlag for ransaking. De fant raskt en blomsterpotte med noe grønt, og gjorde dyrkeren oppmerksom på at det var cannabis, noe han var enig i. Dyrking straffes like strengt som innføring, så lensmannen opprettet sak. Døråpneren tilstod og påtalejuristen innstilte på tilståelsesdom og noen og tredve dagers fengsel. Slik skulle det til døråpnerens forargelse ikke gå.

Dette fikk meg til å tenke: hvorfor vil noen, som feks Petter Northug som og møtte i retten denne høsten, så gjerne ha straffesaken sin avgjort som tilståelsesdom? En vanlig straffesak er jo mer grundig, og gir en mulighet for frifinnelse?

I vanlige straffesaker kan hovedforhandlingen (det folk uten studiepoeng i prosessfag kaller rettssaken) være noe langdryg. Det er vitner, beviser, aktor og forsvarer spørr og graver, oppsummerer og fremmer forslag og motforslag til passende reaksjon, som kan være frifinnelse. I  tilståelsessaker er det mye enklere. Frifinnelse er utelukket. Det er bare dommeren, uten kappe og meddommere, den siktede, og et rettsvitne til stede. Hovedforhandling kan ta timer og dager, tilståelsessaker er som regel over på en time, sjelden trengs mer enn to.

Tidsbruken er bare en av flere fordeler ved å ta en tilståelssak. Det er enklere å finne plass til to timer for en dommer i stedet for tre travle jurister, så saken kommer raksere opp. Beviser og avhør har dommeren fått i en stor mappe før rettsmøtet, så det er ikke behov for å høre vitner. Dom skrives på et kvarter til halvtime mens tiltalte tar en blås eller venter på gangen. Opplesingen tar som regel fem minutter. Blir straffen omtrent som foreslått av aktor, anker domfelte sjelden.

De viktigste grunnene er nok litt andre. En blir ikke idømt sakskostnader i tilståelsessaker. Og etter straffeloven § 59 skal en ved reaksjonsfastsettelsen ta hensyn til en uforbeholden (“total”) tilståelse. Straffeforslaget kommer fra aktor sammen med saken (uvisst av hviken grunn på grønt papir.) Dette sendes til siktede. Dersom hun syns det er for strengt, kan hun nekte å ta tilståelsesdom, helt frem til dommeren fatter sin dom. Den tiltalte har altså på en måte forhandlet seg frem til en intensjonsavtale; jeg tilstår, og får den reaksjonen. Dette er egentlig en plea-bargaining, siden dommerne som regel setter straffen som foreslått av aktor. Egentlig kan dommeren sette straffen høyere, for eksempel gi fengsel i stedet for foreslått bot, men Høyesterett har lett ansett det som saksbehandlingsfeil å la tiltalte møte uten forsvarer når det er aktuelt.

På samme måte som i USA, er det betenkeligheter med å drive plea-bargaining: tilstår siktede et forhold for å unngå en langdryg behandling av en reell men svak frifinnelsesgrunn? Er frykten for strengere straff det som driver frem en tilståelse? Heldigvis er det ikke nok med bare en tilståelse. Straffeprosessloven § 248 krever mer. Tiltalte må tilstå uforbeholdent. Han eller hun må avgi en dekkende forklaring slik at saken kan kontrolleres. I tillegg må bevisene må underbygge saken, og her er ofte siktedes forklaring viktig. (For å også la fyllekjørere med forståelig dårlig husk få saken raskt avgjort, har en lempet på kravene; da kreves bare en tilståelse og bevis, typisk promilleanalysen.) I tillegg må det alt i alt virke ubetenkelig – jeg ville sagt trygt – å dømme i saken. Disse kravene er når en tenker over det ganske så forståelige, siden de fleste saker avgjøres uten at en forsvarer har gått den etter i sømmene og uten at en har hørt vitner. Det er da dommeren som må sjekke at lovens vilkår er oppfylt.

Det var dette som buttet imot i saken mot pottedyrkeren. Han hadde tilstått, men under forklaringen greide han å snakke seg ut av skyldkravet:
Jeg trodde det var grønnsaker som kom opp. Lignet litt på gulrøtter, sa mannen som bedyret at han ikke ble klar over at det var cannabis før det ble påpekt av politiet. Siktelsen gjaldt ikke uaktsom dyrking av dop, og jeg følte meg ikke helt komfortabel med å dømme på en vag innrømmelse som kunne lede til frifinnelse. Jeg var betenkt, og nektet saken avgjort som tilståelsessak. Tilståelsen var som det heter på “nynorsk”, overruled.

Den inntil videre selverklærte, men frittgående dopdyrkeren ble sendt på dør, men på gangen forklarte jeg han noen ting;

Politiadvokaten må se på saken en gang til, og vurdere om han vil ta ut tiltale. Det kommer da til å ta tid å få saken opp, men du får normalt forsvarer. Og alle polititjenestemennene må sette av størstedelen av dagen sin på å forklare seg om dette i retten. Da gliste mannen skjevt, tok meg i neven, og avleverte følgende hilsen:

På gjensyn, dommer! Bruk goood tid på dette!

Ett eller annet sted inni en fjord finnes det trolig en politiadvokat og en lensmann forbereder seg til rettssak ved å samle dokumenter og stryker skjorte og slips. Kanskje banner de lavt over at dommeren vil at det skal bruke tid på dette. Jeg må tilstå at akkurat det tar jeg ikke så tungt. Rettsikkerhet er viktig, selv i ellers enkle tilståelsessaker.

Trykt i Stud.Jur. nr 5/2014. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: