Tanker om Breivik-dommen

Oslo tingretts dom i saken mellom Anders Behring Breivik og staten har vekt reaksjoner. Ulikt dommen i straffesaken, har avgjørelsen blitt til dels sterkt kritisert. Det er legitimt, men hvorfor har kritikken blitt så frenetisk? 

EN GRUNN ER nok at dommen var ganske så overraskende. Det var den i alle fall for undertegnede, som trodde staten skulle frifinnes for påstanden om krenkelse av både EMK artikkel 8 (privatliv og korrespondanse) og EMK artikkel 3 ( nedverdigende og inhuman behandling). Også de eksepertene som uttalte seg, mente det var liten sjanse for at Breivik skulle få medhold.

DEN STØRSTE GRUNNEN er nok likevel at mediebildet var svært ensidig. Det var samstemt, enspreget og klart: denne saken kunne bare ikke vinnes av massemorderen. Han klager over kaffen. Han klager over hurtigmaten. Han klager over TV-progammene han ser. Vås! Teater! Sutring!

DET BLE SNAKKET noe lavere om at psykologisk forskning viser at langvarig isolasjon er skadelig for psyken, at glassveggen virket å være installert bare fordi det skulle være sånn, og det som virker som unødvendig hyppig nakenundersøkelser. Det ble da og reist berettiget kritikk mot mediene for omfanget – og at de konsentrerte seg mer om Fjordland enn forvaringspraksisen.

MEDIENE SKAL LIKEVEL ikke fordømmes helt nord og ned. Det er vanskelig å vite for ikke-fagfolk om hva de skulle rapportere. Jus er et bredt vurderingsfag (se Anine Kierulf glimrende gjennomgang og harang mot de som evner å bli overrasket over dette i http://www.aftenposten.no/meninger/Nar-pressen-oppforer-seg-som-overdommere–Anine-Kierulf-8444154.html) , og det er ikke utenkelig at «sutring» over fengselsforhold kan være relevant. Media hadde uansett en vanskelig sak å vurdere: uklare regler, en spesiell saksøker, eksperter som var tvilende til gehalten i påstanden om brudd – samt en regjeringsadvokat som var helt klar på at det ikke var noe brudd – og var så trygge på det at de temmelig populistisk og påståelig stemplet saksøkeren som «den samme narsisisten» som sist.

SJOKKET SOM KOM da dommen faktisk var avsagt, er dermed lettere å forstå. Vi hadde rett og slett ikke blitt gjort kjent med at dette var en mulighet. Norge kunne bryte menneskerettighetene. Rettsstat er greit, men for HAM! Ekspertene som mente det ikke var sjanse for at det var brudd, mente dommer Seculik var «modig» (les: er frekk nok til å være uenig med de som har uttalt seg/meg/mediene/ekspertene.)

FOR DE SOM har fulgt med i jussen, var dette kanskje likevel ikke så overraskende. Norge har i årtier år fått oppfordringer og anbefalinger fra internasjonale organisasjoner som FNS torturkomite og Europarådet om å se på isolasjonspraksisen vår. Etter omlag 20 års bekymring, kom dette endelig på spissen. I 2014 i Oslo tingrett ble staten dømt for menneskerettsbrudd når den lot en kar sitte fullstendig isolert på glattcelle to ganger. Grensen for overføring til normal fengselcelle er to dager. Han satt i fire og fem. Staten anket ikke denne dommen – trolig for å unngå å få et enda klarere prejudikat.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Staten-domt-for-ulovlig-bruk-av-glattcelle-7588564.html

NOE SOM BLE ROSET, var rettsstaten. I følge flere som deltok i ordskifet – særlig Dagbladets kommentatorer og de to svært selvstendig tenkende Utøya-ofrene Anders Langerød og Bjørn Ihler har uttalt at de respekterer dommen. Det virker også som mange er enige i at det er korrekt at menneskerettighetene er like, og for alle. Alle er like for lova, som Grunnloven sier i § 98. I grunn er dette det mest imponerende: dommeren må ha visst at dette kunne være svært kontroversielt (det må det være når kritikken kommer  fra både den småharry onkelen i VG og den hobbyintellektuelle niesen Morgenbladet). Hun har likevel ikke brydd seg. EMK-budd er EMK-brudd. Uansett hva man mener om resultatet: at vi har dommere som tenker slik, er et sunnhetstegn.

MEN SÅ NOEN kjetterske tanker. Hva om dommeren har tatt feil? Det er tross alt en tingrettsdom, forfattet av en ensom dommer. Det er gode grunner til å få den prøvd i høyere rett. For det første – får en anta – har en ansatt bedre jurister jo høyere enn er (jeg er ikke alltid helt enig i dette empirisk, men vi lar den stå som en grunnleggende sannhet). For den annen vil partene kunne skjerpe begrunnelsene i andre- og tredje og -fjerde runde. Og for det tredje vil disse bli avgjort av en rett som har flere dommere. Det kan da bli et annet resultat, siden jussen tross alt er et tolkingsfag – et vanskelig et også.

EN ANNEN KJETTERSK tanke, er om vi burde gjøre noen endringer. Morgenbladets leder i uken etter dommen snakket om at dette burde vært løst på «et byråkratisk nivå». Det smaker liksom litt for grovt å sette behandlingen her i samme kategori som statlig tortur, drap og vilkårlig fengsling. Er det kanskje noe i at begrepet – eller snarere innholdet av menneskerettigheter – har blitt så vidt at det lett ses som bagateller. Erfaringen er at EMK har fått kraftig kritikk, og de politiske organisasjonene bak Europarådet har forsøkt å få domstolen til å vektlegge hjemlandenes syn i større grad. Men fremdeles vil nok saker som kan ses som små av mange bli avgjort av domstoler i ulike avskygninger. Det er en fare for at støtten, folkelig og politisk, forvitrer.

DET ER TEGN på at det kan skje. I Sentraleuropa har partier med sterke autoritære og nasjonalitiskte trekk hatt sterk fremgang, blant annet som en reaksjon på at minoriteter oppleves som å vinne for mye rett i rettsvesenet. I Russland er rettsstaten død for lengst. Men det er ikke bare øst for Berlin dette synet har fått fotfeste. I Storbritannia snakker regjeringspartiets politikere om å erstatte menneskerettsloven og EMK med egne dokumenter. – «Vi er jo landet med Magna Carta», sa innenriksministeren denne uken.  Gromdokumentet et engelsk kongebrev fra 1215 som har samme mytologiske status som Eidsvold-grundloven, men ingen praktisk betydning. Som den glimrende engelske bloggeren David Allan Green på @JackofKent treffende observerte: «Hun vil bytte ut EMK, som du kan håndheve i domstolene, med Magna Carta, som du ikke kan håndheve i domstolene».

MEN KANSKJE ER det rett å skille noe mer enn vi gjør? Det er unektelig noe snerpete over at EMD – og norske dommere – i detalj skal fintolke vanlig lovregler og forvaltningspraksis. Er deres tolkning av hva som er «innenfor» brutt, er det et brudd på selveste menneskerettighetene. Er ett inhabilt jurymedlem brudd på menneskerettighetene i EMK artikkel 6. Det kunne ha vært bedre for respekten til menneskerettighetene å kanskje kalle det noe annet. Etter norsk rett er en inhabil meddommer brudd på domstolloven, ikke selveste grunnloven. Et annet apparat er at vi i større grad kan vurdere saker etter rettighetene som i 2014 kom med i grunnlovens kapittel E. Det heter riktignok menneskerettigheter, men det er i alle fall ikke internasjonale menneskerettigheter, men kan gi en mer «hjemeavla» følelse. Det er ikke lett å finne et egnet apparat for å få til dette, men om politikerne – lovgiverne våre – terges for mye, kan de finne på å rive hele menneskerettstanken i fillebiter. Det vil være svært et alvorlig tilbakeslag i rettsstatens utvikling.

PÅ DEN ANNEN side er det også grunn til å minne om at det er svært effektivt å kunne si at et regelbrudd er et menneskerettighetsbrudd. Vi er svært flinke til å følge opp EMD og domstolenes tolkning av menneskerettighetene. Manglende etterlevelse av andre internasjonale avtaler og internasjonale organisasjoners ulike ekspert-anbefalinger blir mye lettere møtt av et skuldertrekk. Det viser glattcelledommen: vi hadde tyve år til å unngå å havne i retten. Myndighetene – faktisk alle partier som har vært i regjering de siste 20 årene – har like lenge gitt blaffen. Det er da kanskje godt å ha menneskerettighetene som noe som vi faktisk tar så alvorlig at vi kan hisse oss opp om.

I DET PERSPEKTIVET er kanskje Brevik-dommen den vekkeren vi trenger: det er grenser for hva populære flertall kan gjøre med upopulære mindretall, og om vi ikke  ser grensene, må vi ha noen som kan se gjennom hylekoret. Det er langt fra perfekt. Men det er trolig slik en demokratisk og konstitusjonell rettsstat må være, på godt og ondt. Og mot både god og ond.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: