Om å vende hjem for å bli sakfører i et dalføre

Det er nå offisielt: Jeg slutter i jobben min hos Fylkesmannen i Vestland, og vender hjem til Hallingdal. Til høsten blir jeg bonde på slektsgården og den lokale bygdeadvokaten. 

Gården er uten melkekvote, sauer eller noe særlig aktiv drift – utover å vedlikeholde 15 hus og hugge ved. Så da trengs det noe å gjøre ved siden av. Og siden jeg har advokat-bevillingen i boks, så har jeg valgt å starte opp for meg selv.

Tanker om Breivik-dommen

Oslo tingretts dom i saken mellom Anders Behring Breivik og staten har vekt reaksjoner. Ulikt dommen i straffesaken, har avgjørelsen blitt til dels sterkt kritisert. Det er legitimt, men hvorfor har kritikken blitt så frenetisk? 

EN GRUNN ER nok at dommen var ganske så overraskende. Det var den i alle fall for undertegnede, som trodde staten skulle frifinnes for påstanden om krenkelse av både EMK artikkel 8 (privatliv og korrespondanse) og EMK artikkel 3 ( nedverdigende og inhuman behandling). Også de eksepertene som uttalte seg, mente det var liten sjanse for at Breivik skulle få medhold.

DEN STØRSTE GRUNNEN er nok likevel at mediebildet var svært ensidig. Det var samstemt, enspreget og klart: denne saken kunne bare ikke vinnes av massemorderen. Han klager over kaffen. Han klager over hurtigmaten. Han klager over TV-progammene han ser. Vås! Teater! Sutring!

DET BLE SNAKKET noe lavere om at psykologisk forskning viser at langvarig isolasjon er skadelig for psyken, at glassveggen virket å være installert bare fordi det skulle være sånn, og det som virker som unødvendig hyppig nakenundersøkelser. Det ble da og reist berettiget kritikk mot mediene for omfanget – og at de konsentrerte seg mer om Fjordland enn forvaringspraksisen.

MEDIENE SKAL LIKEVEL ikke fordømmes helt nord og ned. Det er vanskelig å vite for ikke-fagfolk om hva de skulle rapportere. Jus er et bredt vurderingsfag (se Anine Kierulf glimrende gjennomgang og harang mot de som evner å bli overrasket over dette i http://www.aftenposten.no/meninger/Nar-pressen-oppforer-seg-som-overdommere–Anine-Kierulf-8444154.html) , og det er ikke utenkelig at «sutring» over fengselsforhold kan være relevant. Media hadde uansett en vanskelig sak å vurdere: uklare regler, en spesiell saksøker, eksperter som var tvilende til gehalten i påstanden om brudd – samt en regjeringsadvokat som var helt klar på at det ikke var noe brudd – og var så trygge på det at de temmelig populistisk og påståelig stemplet saksøkeren som «den samme narsisisten» som sist.

SJOKKET SOM KOM da dommen faktisk var avsagt, er dermed lettere å forstå. Vi hadde rett og slett ikke blitt gjort kjent med at dette var en mulighet. Norge kunne bryte menneskerettighetene. Rettsstat er greit, men for HAM! Ekspertene som mente det ikke var sjanse for at det var brudd, mente dommer Seculik var «modig» (les: er frekk nok til å være uenig med de som har uttalt seg/meg/mediene/ekspertene.)

FOR DE SOM har fulgt med i jussen, var dette kanskje likevel ikke så overraskende. Norge har i årtier år fått oppfordringer og anbefalinger fra internasjonale organisasjoner som FNS torturkomite og Europarådet om å se på isolasjonspraksisen vår. Etter omlag 20 års bekymring, kom dette endelig på spissen. I 2014 i Oslo tingrett ble staten dømt for menneskerettsbrudd når den lot en kar sitte fullstendig isolert på glattcelle to ganger. Grensen for overføring til normal fengselcelle er to dager. Han satt i fire og fem. Staten anket ikke denne dommen – trolig for å unngå å få et enda klarere prejudikat.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Staten-domt-for-ulovlig-bruk-av-glattcelle-7588564.html

NOE SOM BLE ROSET, var rettsstaten. I følge flere som deltok i ordskifet – særlig Dagbladets kommentatorer og de to svært selvstendig tenkende Utøya-ofrene Anders Langerød og Bjørn Ihler har uttalt at de respekterer dommen. Det virker også som mange er enige i at det er korrekt at menneskerettighetene er like, og for alle. Alle er like for lova, som Grunnloven sier i § 98. I grunn er dette det mest imponerende: dommeren må ha visst at dette kunne være svært kontroversielt (det må det være når kritikken kommer  fra både den småharry onkelen i VG og den hobbyintellektuelle niesen Morgenbladet). Hun har likevel ikke brydd seg. EMK-budd er EMK-brudd. Uansett hva man mener om resultatet: at vi har dommere som tenker slik, er et sunnhetstegn.

MEN SÅ NOEN kjetterske tanker. Hva om dommeren har tatt feil? Det er tross alt en tingrettsdom, forfattet av en ensom dommer. Det er gode grunner til å få den prøvd i høyere rett. For det første – får en anta – har en ansatt bedre jurister jo høyere enn er (jeg er ikke alltid helt enig i dette empirisk, men vi lar den stå som en grunnleggende sannhet). For den annen vil partene kunne skjerpe begrunnelsene i andre- og tredje og -fjerde runde. Og for det tredje vil disse bli avgjort av en rett som har flere dommere. Det kan da bli et annet resultat, siden jussen tross alt er et tolkingsfag – et vanskelig et også.

EN ANNEN KJETTERSK tanke, er om vi burde gjøre noen endringer. Morgenbladets leder i uken etter dommen snakket om at dette burde vært løst på «et byråkratisk nivå». Det smaker liksom litt for grovt å sette behandlingen her i samme kategori som statlig tortur, drap og vilkårlig fengsling. Er det kanskje noe i at begrepet – eller snarere innholdet av menneskerettigheter – har blitt så vidt at det lett ses som bagateller. Erfaringen er at EMK har fått kraftig kritikk, og de politiske organisasjonene bak Europarådet har forsøkt å få domstolen til å vektlegge hjemlandenes syn i større grad. Men fremdeles vil nok saker som kan ses som små av mange bli avgjort av domstoler i ulike avskygninger. Det er en fare for at støtten, folkelig og politisk, forvitrer.

DET ER TEGN på at det kan skje. I Sentraleuropa har partier med sterke autoritære og nasjonalitiskte trekk hatt sterk fremgang, blant annet som en reaksjon på at minoriteter oppleves som å vinne for mye rett i rettsvesenet. I Russland er rettsstaten død for lengst. Men det er ikke bare øst for Berlin dette synet har fått fotfeste. I Storbritannia snakker regjeringspartiets politikere om å erstatte menneskerettsloven og EMK med egne dokumenter. – «Vi er jo landet med Magna Carta», sa innenriksministeren denne uken.  Gromdokumentet et engelsk kongebrev fra 1215 som har samme mytologiske status som Eidsvold-grundloven, men ingen praktisk betydning. Som den glimrende engelske bloggeren David Allan Green på @JackofKent treffende observerte: «Hun vil bytte ut EMK, som du kan håndheve i domstolene, med Magna Carta, som du ikke kan håndheve i domstolene».

MEN KANSKJE ER det rett å skille noe mer enn vi gjør? Det er unektelig noe snerpete over at EMD – og norske dommere – i detalj skal fintolke vanlig lovregler og forvaltningspraksis. Er deres tolkning av hva som er «innenfor» brutt, er det et brudd på selveste menneskerettighetene. Er ett inhabilt jurymedlem brudd på menneskerettighetene i EMK artikkel 6. Det kunne ha vært bedre for respekten til menneskerettighetene å kanskje kalle det noe annet. Etter norsk rett er en inhabil meddommer brudd på domstolloven, ikke selveste grunnloven. Et annet apparat er at vi i større grad kan vurdere saker etter rettighetene som i 2014 kom med i grunnlovens kapittel E. Det heter riktignok menneskerettigheter, men det er i alle fall ikke internasjonale menneskerettigheter, men kan gi en mer «hjemeavla» følelse. Det er ikke lett å finne et egnet apparat for å få til dette, men om politikerne – lovgiverne våre – terges for mye, kan de finne på å rive hele menneskerettstanken i fillebiter. Det vil være svært et alvorlig tilbakeslag i rettsstatens utvikling.

PÅ DEN ANNEN side er det også grunn til å minne om at det er svært effektivt å kunne si at et regelbrudd er et menneskerettighetsbrudd. Vi er svært flinke til å følge opp EMD og domstolenes tolkning av menneskerettighetene. Manglende etterlevelse av andre internasjonale avtaler og internasjonale organisasjoners ulike ekspert-anbefalinger blir mye lettere møtt av et skuldertrekk. Det viser glattcelledommen: vi hadde tyve år til å unngå å havne i retten. Myndighetene – faktisk alle partier som har vært i regjering de siste 20 årene – har like lenge gitt blaffen. Det er da kanskje godt å ha menneskerettighetene som noe som vi faktisk tar så alvorlig at vi kan hisse oss opp om.

I DET PERSPEKTIVET er kanskje Brevik-dommen den vekkeren vi trenger: det er grenser for hva populære flertall kan gjøre med upopulære mindretall, og om vi ikke  ser grensene, må vi ha noen som kan se gjennom hylekoret. Det er langt fra perfekt. Men det er trolig slik en demokratisk og konstitusjonell rettsstat må være, på godt og ondt. Og mot både god og ond.

 

 

 

Ferdig klubba!

Tiden som dommerfullmektig er ute. Måtte selvsagt ta en sjølfi, som de sier her. Fyren med de gangsta’ moovsa til venstre er John Ronny Furunes, kollegaen som gikk av samme dag.

Selfienekten

Dommere og slike nymotens ting som IKT kan være en utfordring. Men er selfieforbud i strid med ungdommens rettsfølelse? En ungdom har testet rettens tålmodighet. (Denne stod på trykk i Stud.Jur. nr 5/2014. Det er den siste Bak kappen som publiseres.) 

Dette har skjedd. Fra Nils Petter Smebys eminente juss-serie Hakkum tinghus. Se mer underholdning på hakkumtinghus.nettserier.no. Serieskaperens hovedserie på hakkum.nettserier.no er og vel verd en titt.

Bak kappen : Siktede: – Jeg tilstår! Dommeren: – Overruled!

Det er ikke alltid en dommer skal være fornøyd når det kommer en tilståelse.

Jeg er helt skyldig! Det var dop! Det var cannabis i den blomsterpotta!

Den siktede hadde åpnet døra da det banket på. Utenfor stod lovens lange arm med et dokument de skulle lese opp for ham. Betjentnesa luktet med en gang den søtlige duften av hasj, og patruljen fikk dermed grunnlag for ransaking. De fant raskt en blomsterpotte med noe grønt, og gjorde dyrkeren oppmerksom på at det var cannabis, noe han var enig i. Dyrking straffes like strengt som innføring, så lensmannen opprettet sak. Døråpneren tilstod og påtalejuristen innstilte på tilståelsesdom og noen og tredve dagers fengsel. Slik skulle det til døråpnerens forargelse ikke gå.

Bak kappen -Æ betale f**n ikkje nåkka bot!

Den nittiårige nordlendingen uten flytevest i båten ville ikke godta forelegget er nå dømt. Kunne dommeren skapt ny rett ved å frikjenne ham?

Den friske fiskeren med det ramsalte språket – 90-årige Flytevest-Arne, fikk mye oppmerksomhet da Kystvakten traff på ham i sommer. Siden han ikke hadde med seg flytevest i båten, ble han ilagt 500 kroner i forelegg. Det skulle han ha seg frabedt, i klare ordelag. Det var jo bare idioti å ha en slik #%&* regel!

Når noen nekter å betale et forelegg, er saksgangen enkel: saken må til tingretten, og det blir rettssak. Etter en lovendring på 2000-tallet settes retten bare med fagdommeren i saker (der straffen ikke kan bli mer enn ett år). Det er som regel ikke forsvarer i slike saker, men retten hører vitner og gransker de bevis aktor og tiltalte vil føre. Aktor og dommerne må ofte være pedagogiske og hensynsfulle i slike saker.

Siden det var en journalist med i Kystvakten, fikk denne saken mye oppmerksomhet i flere av landets aviser. De sosiale mediene var samstemte, og en forenklet kondensering av disse er noe a la  “tenk, påbud om å ha med vest, men ikke påbud om å bruke den! Mannen har jo fisket i åtte tiår! Dette er da bare staten som kaster bort penger på småplukk mens mordere og ranere fra gudhvethvor går fritt løs!”. Den lille mannen som satte seg opp mot “Han stat” var en folkehelt. Han ble til og med årets nordlending i en avis.

Bak kappen: Datadommerne kommer

Denne stod på trykk i Stud.Jur. nr 2/2014

Dommerne lever stort sett på attenhundretallet. Den dag i dag skal stevninger, tiltaler og dommer være gjort på papir signert og stemplet etter alle kunstens regler. 

Men den digitale hverdag er i ferd med å innta domstolene. Det går likevel ganske så tregt. Papirkravet står, se feks tvisteloven  kapittel 12; en lov vedtatt så sent som i 2005.  Stevninger, prosesskriv og beviser hoper seg opp i tykke pappmapper på dommerbordene i retten, gjerne med en feit syltestrikk (spør bestemor hva det er) rundt den stadig bulende massen av papirer og vedlegg.

Bak kappen: Frykt og avsky på Vestlandet

Studenttidsskriftet Stud.Jur. trykker i hvert nummer spalten «Bak kappen» skrevet av tidligere redaktør og nåværende dommerfullmektig Sigurd Berg i Sunnhordland tingrett. Ytringen er hans egne. Denne stod på trykk i nr 4/2012. 

Det er enkelte ting som bare skjer utenfor ring 3. En av dem er å se bort fra drapstrusler.

Det hadde vært en fuktig kveld. Den svært berusede kvinnen hadde funnet seg en taxi og skulle hjem. Men under taxituren var hun nok ikke helt fornøyd med at drosjesjåføren ikke helt forstod hva hun sa om destinasjonen. Derfor ble det fremsatt noen sterke gloser. Drosjesjåføren skulle tas av noen, hun hadde slektninger som kunne ordne det. Det ble gjort klart i svært klare ordelag.

Bak kappen – Mysteriet med den forsvundne tiltalte og de erfarne advokatene

Studenttidsskriftet Stud.Jur. trykker i hvert nummer en spalte skrevet av tidligere redaktør og nåværende dommerfullmektig Sigurd Berg i Sunnhordland tingrett. Ytringen er hans egne. Denne stod på trykk i nr 3/2012. 

Det var tydelig på meddommerne at dette møtet så de på som bortkastet tid. Dette var småsak de og ungfolen med jusseksamen skulle høre på. Men de lovte å gjøre jobben så godt de kunne. Og da herr og fru meddommer og ungfolen toget inn i salen, stod forsvarer og aktor klar. Politiadvokaten som skulle aktorere saken, kastet kappen på seg akkurat i det dommerne åpnet døra, og smilte fårete. Her var det bare å gå i gang.

–Sunnhordland tingrett er satt. Vi skal høre saken Den offentlige påtalemyndighet mot … eh – HVOR er siktede?” Ved siden av forsvareren, der alt fra fyllekjørere til massemordere pleier å sitte, var det helt tomt. Dette stod det lite om i pensumboka, tenkte ungfolen.

Bak kappen: Humor i retten

Studenttidsskriftet Stud.Jur. trykker i hvert nummer en spalte skrevet av tidligere redaktør og nåværende dommerfullmektig Sigurd Berg i Sunnhordland tingrett. Ytringen er hans egne. Denne stod på trykk i nr 2/2012. 

Humor i retten er en sjeldenhet. Selv dekan ved jussen i UiO, professor Graver slet da han skulle finne juridisk moro til en av retorikkbøkene sine. Det nærmeste han kom var det heller grelle eksempelet på at en eller annen underrettsdommer tok feil av  “ hun hjemme” og “hund” i en kjennelse om varetektsfengsling. Høyesterett kom til – og det er dette som er humoren –  “at vurderingen av hensynet til en hund og til en samboer i en sårbar situasjon, åpenbart vil kunne falle forskjellig ut.” 

Men i det daglige rettslivet, her ute i land og by, hender det at det skjer ting som får munnviken til å bevege seg litt oppover.

Honoré Daumier er en av få kunstnere som har satirisert advokater. Jo Hov har brukt tegningene i sine lærebøker.

Bevislære, vitnepsykologi og ekspertbedømming

(Stud.Jur. nr 5/2009) Om du blir advokaatfullmektig eller dommer, mangler du noe etter fem år på jusstudiet. Det er ikke satt av ett eneste studiepoeng til å lære om de bevisene, vitnene og ekspertene som opptrer i rettsalene.

Les artikkelen på www.studjur.no

(PS! Dette er post nr. 100 på Montani ord! Nu er det på tide å skrive masteroppgave, ikke Stud.Jur.-repotasje.)

Varslerne er trygge

Dagens Aftenposten har en kronikk om et interessant tema: vernet av varslere på arbeidsplassen. Men er det sant som forfatterne skriver at det er livsfarlig å si ifra om det som er galt på jobben?

Injuria avslører: jusstudenter rødere enn en tror

Studentavisen på jussen i Bergen, Injuria, har nok en gang begått en særdeles bra artikkel. Denne gangen har avisen lagt ned et kjemearbeid ved å lage en politisk spørreundersøkelse for studentene på de tre første avdelingene. Resultatet viser ikke overraksende at Høyre og Venstre er større en i nasjonale målinger, og at Frp, SV, KrF og Sp er mindre. Men den store overraskelsen er at Ap får 45%.

En annen myteknuser er svarene på om jusstudentene vil ha EU-medlemskap. 55% ville stemt nei.

Les mer om undresøkelsen på http://www.injuria.no/faglig/artikkel783.html

Kommentar: Tving oss litt mer

Jusstudiet skal reformeres, og det diskuteres om studieordningen bør få obligatoriske elementer i undervisningen. Studentutvalgets er negative, men i denne kommentaren skal det pekes på noen fordeler ved å tvinge nervøse jusstudenter til å tåle noen obligatoriske deler.  (Publisert i Stud.Jur. nr. 4/2009)

Bokanmeldelse: Andenæs’ Spesiell strafferett

Boken er en nyutgivelse og oppdatering av Andenæs og Bratholms tobindsverk fra 1996 om spesiell strafferett, det vil si læren om hva som rent konkret er forbudt å gjøre eller ikke gjøre.

Lesetips fra Morgenbladet.no – Demokrati mot demokrati

På Morgenbladet.no -er kronikken «Demokrati mot demokrati«, et interessant innlegg i debatten som har oppstått om rettsliggjøring og de internasjonale domstolenes overprøving av norske politiske beslutninger.

Så litt teknikk: For tiden tester jeg ut hvordan en enkelt kan få lenker inn i bloggen, uten å gå den traurige veien om å klippe og lime inn lenke etter lenke. Flere nettsider tilbyr nå funksjoner som skal gjøre dette enklere, og kaller det gjerne del dette eller «share this». I Norge dominerer Nettby og Facebook-tips, mens utenlandske sider gjerne lar en bruke engne lenkedelingstjenester som Likdeln, Digg eller Delicious.  I Norge bruker Morgenbladet blant annet  AddThis.

Bokanmeldelse: Knophs oversikt over Norges rett

En ny og oppdatert utgave av Knophs klassiske oversiktsbok har kommet ut.  Her er den første bokanmeldelsen av den nye versonen av standardverket. (Publisert i Stud.Jur. nr. 4/2009)

Juss som våpen?

I denne artikkelen ser vi litt på et interessant fenomen, nemlig at jussen ofte brukes som et våpen. Men som Regjeringens mageplask i Aker-saken denne våren viste, er jussvpnene ikke alltid nok. Vi ser litt på hvorfor det er sånn, og om jussen dermed egentlig er så mektig som vi av og til tror.
(Publisert i Stud.Jur. nr. 4/2009.)

USAs Høyesterett: Obama kan sette spor

USAs mektige høyesterett får en ny dommer denne våren. Kan utnevnelser av dommere bli like kontroversiellt på denne siden av Atlanteren? (Artikkelen er trykt i Stud.Jur. nr. 4/2009)

Ny god jussblogg funnet

 

Hittil har jussblogging og jus på internett vært sørgelig greier i Norge, skydd som de nye mediene er av de faglige kompetente (med unntak av professor Torvund) og dominert av de bitre og beint fram bisarre (ingen nevn, ingen glemt).

Men for første gang her jeg funnet en norsk advokat som blogger på nettet. Det er NRKs advokat Jon Wessel-Aas som har begynt å skrive i bloggen Uhuru, som i følge ham selv skal bety ‘frihet’ på swahili, og skal være «en blogg om rettsstat, ytringsfrihet og andre grunnleggende, demokratiske rettigheter «. Bloggen er lagt til i min linkeboks på høyre side her, og anbefales på det varmeste. God blogging til Wessel-Aas, og god lesing for oss andre!

http://jonwaa-uhuru.blogspot.com/

Permittering av arbeidstagere – en introduksjon

Selv om bedriften du jobber i sliter med å skaffe deg arbeid, er det ikke sikkert at den trenger å sparke deg. Her er en innføring i reglene om permittering.

Vitnemålssermoni uten vitnemål

Studentene vil fra våren av ikke lengre få vitnemålet under vitnemålssermonien. Det vedtok fakultetet uten å spørre studenterepresentantene.

Gikk i millionoverskudd

Fakultetet budsjetterte med millionunderskudd og kuttet brutalt i eksamener, kurs og gjentaksrettigheter. Nå viser det seg at fakultetet likevel gikk med overskudd.

Lønnen blir sikrere

Regjeringen foreslår nå å loveste en regel om solidaransvar for lønn for å motvirke sosial dumping. Dette ligner på reglene om såkalt springende regress eller krav mot tidligere salgsledd i for eksempel forbrukerkjøpsloven § 35. Forslaget, som tas inn i allmenngjøringsloven betyr at dersom en arbeider ikke får lønn hos sin arbeidsgiver, kan arbeideren gå videre bakover i kontraktskjeden. Med andre ord: dersom bedriften du eier har inngått en avtale med en underleverandør som ikke betaler lønna eller betaler for lite til sine ansatte, kan det bli du som ender opp med å måtte betale. Regelen skal virke som en sterk motivasjon for oppdragsgivere til å velge oppdragstakere som driver seriøst og etterlever norsk lov, i følge pressemeldingen fra Arbeidsdepartementet.

Kvinnekonvensjonen får forrang

Professor På Institutt for offentlig rett Anne Hellum har vært sterkt kritisk til at regjringen ikke har fulgt opp Soria-Moria-løftet om å gi kvinnekonvensjonen et bedre vern i norsk rett. Men nå har regjeringen bestemt seg for å anbefale stortinget å ta  kvinnekonvensjonen inn i menneskerettighetsloven. Hittil har den vært inkorporert i likestillingsloven, men ved å bli med i menneskerettsloven får den forrang foran andre norske lover.